Eksmannen min og jeg gikk i parterapi en periode. Det er mange år siden nå og det hadde vel strengt tatt ikke så mye for seg, med tanke på at det endte i skilsmisse. Men det var heller ikke poenget…

Det er at jeg fikk med meg et begrep fra familievernkontoret som betydde mye for veien videre og det jeg så etter i en mann.

Det høres litt dustete ut, men begrepet ”Kjærlighetsspråk”, og det jeg legger i det, ble en viktig forutsetning for å kunne etablere et nytt forhold…

For etter å ha snakket arabisk med en mann som snakket finsk i åtte år, fant jeg ut at det hadde vært fint med litt gjensidig forståelse. Ikke på alt naturligvis, men mest mulig.

Det var ikke så morsomt å være den klengete, og den som alltid tok initiativ. Å være den som ville sitte tettest i sofaen, og den som måtte spørre om å bli holdt rundt. Det ble litt håpløst i lengden å sikle etter kjærlighetserklæringer som aldri kom og romantiske gester som uteble.

Jeg skjønner at alle ikke er laget sånn og det slett ikke faller naturlig for alle å innfri slike forventninger, men jeg fant i alle fall ut at om jeg noen gang skulle inn i et forhold igjen… DA skulle jeg slippe å mase og hinte og vente.

Ikke bare for oppmerksomhetens del, men også fordi jeg ble usikker og ofte gikk på kompromiss med ting som faktisk betydde mye for MEG.

Så kom Morten, og dere vet resten egentlig… han var jo drømmemannen han… og jeg fikk endelig noen som kysser meg før jeg rekker å tenke at det var lenge siden sist. Som klemmer på meg hvor som helst og når som helst. Som stryker meg uten at jeg må be om det, og som gjør alle de romantiske, klissete tingene som jeg elsker…

Forhold handler vel og merke ofte om kompromisser (fra begge sider naturligvis), men jeg tror det er viktig å ha noen fanesaker. Være bevist på de tingene som gjør at du kan være trygg i deg selv og med det mennesket du deler livet ditt med. Det heter jo kjernefamilie. Selve kjernen, fundamentet og basen i tilværelsen. Der skal vi finne styrken til å være oss selv og ha overskudd til livet.

Derfor tror jeg det er viktig å huske på seg selv og hva som skal til for at du har det bra og ikke vente, håpe, utsette eller ignorere følelser eller lengsler. Alt til sin tid og med sunn fornuft selvfølgelig, men dette er det jeg tror på og som jeg håper jeg kan gi min Morten♥

Jørgine ♥