Da sesong ni av Bloggerne rullet over skjermen, hadde jeg nettopp født og hadde fortsatt alt som hadde med graviditet å gjøre langt opp i vrangstrupen! Jeg så knapt noen av episodene. Orket ikke se meg selv klage over magen, lite søvn og hormoner på ville veier! Jeg var opptatt med amming og nøt at kroppen min hadde gjenvunnet selvstendighet 😉

Nå derimot ser jeg tilbake på de ni månedene Milano vokste i magen min med litt andre øyne. Spesielt siste del av svangerskapet. Den varmeste sommeren jeg kan huske å ha opplevd i Norge, mamma som bodde hos oss hele ferien og ventet på at jeg skulle poppe og verdens søteste og tålmodigste Morten som ventet på å få møte den lille flisa vår. Og storesøsknene så klart, som var så fulle av forventing at de nesten sprakk.

Flisa, baby Lou, er nå fem og en halv måned. Og selv om jeg ganske hardnakket påsto for ganske kort tid siden at jeg aldri i verden skulle gå gravid igjen, er jeg ikke like sikker nå. Og jeg kjenner at etter å ha sett de to første episodene av jubileumssesongen til Bloggerne, er jeg enda mer tilbøyelig til en dag å la meg overtale av den nybakte pappaen til å lage en til.

Ikke at jeg plutselig elsker å være gravid altså, ei heller at jeg tror det blir en dans på roser en eventuell fjerde gang, men så som magen for lengst har forsvunnet og kroppen min har begynt å ligne på seg selv igjen, syns jeg egentlig den gigasvære kula var ganske søt! Jeg var søt, som gråt over en lav sko og vagget rundt med den brune magen min, fødelepper og fregner på nesen.

Så denne sesongen av Bloggerne, den tiende i rekken og min tredje, skal jeg se på fra ende til annen. Jeg gleder meg til å gjenoppleve siste innspurt av svangerskapet, Milano sin første dag i verden og alle de fine øyeblikkene med familie og venner som fembarnsfamilie.

Det begynner i dag. På TV2 livsstil med en dobbeltepisode fra klokken 21.30. Eller på Sumo hvor de allerede ligger ute!

Flere som skal se?♥

Jørgine

Har ikke tenkt å lage et innlegg for hver luke i kalenderen vår, men akkurat denne er viktig og ikke minst så utrolig enkel å gjennomføre! Dessverre så er det jo faktisk sånn at samme hvor du befinner deg så snubler du over søppel alle andre steder en der det hører hjemme. Over alt. På bakken, i elver, i vann og i havet.

I dag hang det en innpakket camobuff, fra Telemark Bataljon på Rena, til hver av ungene i adventskalenderen. Sammen med en lapp der det sto at de skulle kle godt på seg for vi skulle ut på et kjempeviktig oppdrag. Som små miljøsoldater!

Vi kom ikke lenger enn rett utenfor døren før vi fant søppel, og vi trengte ikke bevege oss så veldig mye lenger før vi hadde fylt opp flere poser. Det er faktisk helt sprøtt hvor mye dritt som ligger slengt rundt omkring, så dette burde vi søren meg ha gjort oftere.

Dagens fangst!

Om du ikke har noen andre planer i dag, kan jo du foreksempel ta med deg en pose ut og rydde litt i nærmiljøet ditt. Det gir en ganske god følelse♥

Jørgine

Det tar en stund fra man finner ut at man er gravid til man faktisk venner seg til tanken. Det blir liksom ikke helt virkelig før magen kommer, og da mener jeg ikke den bløte, ekstra valken man har i begynnelsen, men om den ordentlige gravidmagen.

Så er det vel når man begynner å dele nyheten, får se den lille på ultralyd og kjenne liv, at realiteten synker inn for alvor.

Mest av alt var det jo en fantastisk følelse da det gikk opp for meg at jeg skulle bli mamma igjen, men omtrent samtidig begynte jeg å kjenne på en svak bekymring. En litt rar følelse jeg etter hvert fant ut at jeg ikke var alene om.

Fire skulle bli fem. Og selv om jeg allerede var mamma, Morten bonuspappa, Filippa søster og Sokrates bror, var dette nytt for alle. Morten er jo ny i gjengen siden forrige barn kom til verden, og Milano ville bli et halvsøsken.

Hvordan skulle dette bli?

Vi hadde jo funnet så godt ut av det vi fire. Blitt så sammenspleiset som bare det. Funnet vår plass i familien og blitt trygge på hverandre.

Ville et nytt tilskudd i gjengen endre dynamikken vår? Kom noen til å føle seg utenfor? Ville vi slite med å tilpasse oss?

At alle kom til å elske det lille barnet som vokste i magen, var jeg aldri i tvil om. Det gjorde vi jo allerede, men resten gjensto å se. Og selv om vi pratet masse om det mens termindato nærmet seg, var alle litt spente…

I dag er Milano litt over 17 uker og det er farsdag. Morten sin første teoretisk sett, men ikke i praksis. Langt i fra.

Din fjerde sa Filippa. Den beste sa Morten.

Ikke fordi han endelig har et barn med samme DNA, men fordi han har enda et barn å elske. Like ubetinget og like høyt som de to andre.

Flere å være glad i, mer å glede seg over syns han. Det syns selvfølgelig jeg og’.

Milano endret ikke på noe. Han forsterket felleskapet vårt. Knyttet oss enda tettere sammen. Pappa Morten, lykkelige meg og tre søsken som elsker og er elsket.

Gratulerer med dagen Morten, og takk for at du får alle i denne lille gjengen til å føle seg like spesielle, tatt vare på og elsket. Du er noe av det råeste, mest genuine og rauseste mennesket jeg vet om, og du er vår ♥

Bilder: Kristine Slyngstad

Jørgine♥