For et par dager siden fikk mamma gjesteblogge hos meg om et tema som både hun og jeg har gått og tygget på en stund.

Da jeg leste innlegget, så hadde jeg ikke problemer med å skjønne hvor hun ville, men mange tolket det annerledes.

Det mamma skrev, var veldig kort forklart, at hun reagerer på at en del mennesker med sterke meninger om mangt og mye, begrenser kritikken av ting de ikke liker til å gjelde kun influensere.

Hun understreket flere ganger at hun ikke hadde problemer med å skjønne kritikken, men at hun reagerer på at bloggere får pes for det mange andre også gjør….og ikke bare pes, men kritikerne har ingen skrupler når det gjelder å latterliggjøre og i noen tilfeller regelrett hetse navngitte bloggere. Hun påpeker at ingen andre yrkesgrupper blir omtalt på et så generelt grunnlag at «alle blir skåret over en kam» og at enkelte er nesten grenseløse i hva de kan tillate seg å si. Hun henviste til ikke navngitte, lett gjenkjennelige samfunnsdebattanter som har gjort nett opp det hun kritiserer. Nemlig å navngi, mene, beskylde og noen ganger latterliggjøre en gruppe mennesker. Punktum finale.

Dette innlegget utløste en liten storm av kommentarer. Mange av dem gikk på eksponering av barn i sosiale media, fordi mange tydeligvis tolket det som om mamma forsvarer eksponering og kommersialisering av barn. Noen oppfattet til og med innlegget som et tilsvar på en artikkel i VG på søndag.

Nå var dette altså ikke hensikten med innlegget, men siden så mange har oppfattet det slik, så skal jeg nå komme med en liten oppklaring av hva jeg mener om saken, og hvorfor jeg mener kritikerne mangler substans.

Så håper jeg at dere som leser dette forstår at dette er det jeg tenker om saken. Det blir tatt tusenvis av andre avgjørelser på barns vegne blant bloggerkolleger, Instagrammere, reklamefolk, skuespillere, tv-profiler, musikere og vanlige Facebook brukere. Det mener jeg noe om, men ikke kan jeg og ikke vil jeg generalisere en så stor og ulik gruppe og ikke ønsker jeg å peke finger mot folk som tar andre valg enn meg selv.

Dette er hva jeg tenker:

Jeg har valgt å leve et liv i offentligheten. Morten og jeg kommer i felleskap frem til hva vi ønsker å dele av familielivet vårt og i hvilke sammenhenger vi syns det er greit å eksponere barna. Jeg har full forståelse for at noen mener det er galt, men jeg soler meg ikke i glansen av ungene mine, og bruker ikke min «kjendisstatus» for å selge familien min til høystbydende. Jeg står 100% inne for de valgene jeg tar. Det går jeg ut i fra at de fleste andre foreldre også gjør.

Jeg tenker at det miljøet barn blir født inn i er det som blir malen for hva som er normalt. Noen tilbringer barndommen på reise fordi foreldrene jobber internasjonalt. Noen vokser opp med foreldre med sterke, religiøse overbevisninger. Noen har foreldre som er politikere og noen har foreldre som blogger. Det miljøet barna lever i, er det som er livet deres. De tilpasser seg, og støttes av voksenpersonene i livet sitt.

Inntekten min kommer fra kommersielle samarbeidspartnere som jeg mener har produkt som jeg kan stå inne for. Jeg tror faktisk ikke at ungene mine vil ta skade av at jeg reklamerer for en barnevogn, eller et glass med syltetøy.

Likevel ville jeg aldri arrangere en sponset babyshower eller barnedåp. Ikke fordi jeg er imot sponsing, men fordi jeg ikke hadde giddet å lage til et sånt opplegg.

Jeg la ut bilder fra vår navnefest. Babyer og slektninger ble avbildet på bloggen min, men jeg hadde ingen sponsede ballonger og papirdukene hadde vi betalt selv.

Gjør det meg til en bedre person enn de som merket bildene sine med reklame? Hvem hadde ikke sagt ja takk til gratis stæsj til barneselskapet sitt om de fikk det? Ungen er vel likeglad med hvem som betalte ballongene så lenge de henger der de skal og barna er omgitt av mennesker som elsker dem, tenker nå jeg.

Noe annet er at jeg selvfølgelig må ta høyde for at ungene en dag vil se et bilde av seg selv de kanskje ikke liker, eller syns at noe av det de ser er teit, men det gjelder vel alle unger som er avbildet i sosiale media eller i media generelt.  Mamma har lagt ut bilder av oss siden 2007. Da var jeg 18 år, men Noah var seks, og tvillingene ti. Var det uetisk? Vi har i alle fall ikke fått psykiske problemer eller slitt på andre måter for albumene hennes. Er det da antall seere som avgjør hva barnet føler i en slik sammenheng? Er jeg mer uetisk enn mamma?

Jeg har absolutt ingen problemer med å se at folk er uenige i eksponering av unger i media, men alle de bastante meningene som kommer frem stiller jeg meg likevel uforstående til. Jeg sitter faktisk igjen med flere spørsmål enn svar.

– På God Morgen Norge ble det uttrykt «skepsis» til at en «så stor blogger» eksponerte barnet sitt i sosiale media. Er det da mindre uetisk om bloggeren har færre lesere?

– Om en kjendis mottar x antall kroner fra Se og Hør for å vise seg frem i media med familien. Er ikke det også uetisk?

– Hva med barn i reklamefilmer? Mange er ikke modne nok til å forstå hva de er med på. Er det etisk innafor? Hva med disse barna når de finner reklamefilmen på nettet etter 5 -10 år?

– Hva med unge popstjerner, unge skuespillere, barn som utmerker seg i idretten i tidlig alder, Fødeavdelingenpå Tv Norge osv osv. Noen er sponset. Andre får betalt. Hva med dem?

– Hva tror du vil skade barnet mest:

1. Et bilde på nettet med en rosa ballong?
2. En sinna artikkel med kritikk og latterliggjøring rettet direkte mot navngitte foreldre? Jeg tenker at den er vondere!

– På God Morgen Norge ble det sagt at om bloggeren var en sulten sudaneser, så kunne en akseptere at moren la ut babybilder mot sponsorkroner og bønner på bordet, men ikke av en norsk mamma som har alt hun trenger…. Så den etiske grensen ved sponsormidler går ved hvor sulten man er?

Jeg sitter ikke på en fasit. Det tror jeg ikke noen gjør, men at både influensere og andre foreldre trenger kjøreregler i alle typer medier, det er jeg enig i.

Samfunnet endrer seg så fort, men ingen familier er like. Vi lever i ulike miljøer, med ulik bakgrunn og ulike tanker om etikk og verdier. Som foreldre tar vi mange valg på vegne av barna våre. Hvilke konsekvenser disse vil få når barna er voksne, kan vi ikke vite. Jeg tror at de aller fleste foreldre prøver å velge det beste for barna sine. Noen ganger gjør vi feil, men hvem er du, og hvem er jeg til å dømme andres handlinger når ingen svar er gitt. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi handler i kjærlighet.

Still gjerne kritiske spørsmål, vær uenige, men husk å også gi rom for ulikheter. Det er ikke alltid man trenger å rette pekefingeren, noen ganger kan man faktisk akseptere at ikke alle tar de samme valgene som en selv.

Vær snille mot hverandre fine folk. Og når der er sagt. Takk til alle dere som følger meg. Enige og uenige. Dere gjør det mulig for meg å kalle dette en jobb og jeg elsker jobben min <3

Jørgine♥