Vegard sa til meg en gang at han aldri gråter, men det gjør han! ♥
I dagens episode ble det både en alvorsprat om treningukene som kommer og en veldig koselig og rørende prat. Han er jammen søt han dere Vegard!! ♥
Jørgine♥
Vi hadde pratet om det så lenge og jeg hadde gledet meg sånn at jeg ikke helt viste hva jeg skulle si da Jørgine endelig fortalte at vi skulle bli foreldre.
Som alle som kjenner meg vet, blir jeg ofte rørt og tar lett til tårene, men da jeg fikk vite at drømmen om å bli pappa endelig skulle gå i oppfyllelse, følte jeg meg bare helt rar. Først kunne jeg ikke tro det og da det først gikk opp for meg, ble jeg alt annet enn følsom. Jeg ble redd. Redd for hva som kunne skje og alt jeg ikke kunne gjøre noe med.
Men hverdagen kom fort tilbake og med den kom svangerskapskvalmen også. Heldigvis hadde jeg ikke noe klubb de tre første månedene av graviditeten, så jeg hadde masse tid og enda mere motivasjon til å hjelpe til med alt hjemme. Jeg sto opp tidlig og leverte barn i barnehage og skole, matpakker og henting, middag og legging. Fylte dagene med noe meningsfylt og nyttig.
Timingen kunne ikke vært bedre, for da de tre første månedene og kvalmen var over, fikk jeg tilbud fra en klubb. Og ikke nok med det. Denne gangen var den ikke langt hjemmenfra. Jeg hadde prøvd hvordan det er å være borte fra familien min og det skal jeg aldri mere gjøre. Derfor er jeg så glad for at jeg fikk muligheten til å spille for Ullkisa, og nå skal vi altså flytte ut av Oslo til et hus med stor plass, hage og tett nabolag. Det har vi ønsket oss lenge.
Etter hert kom magen og det gjorde alt mye mer ekte. Jeg lastet ned alle appene jeg kunne, og leste meg opp på alt som var av graviditetsinfo. Jeg hadde full kontroll på størrelse, lengde, vekt og hva som til en hver tid foregikk i magen til kona mi.
Hun vokste og vokste og jeg gledet meg mere og mere. Jo større magen ble, jo mere beroliget ble jeg. Jeg gikk fra å være veldig bekymret til å bli veldig trygg på at alt kom til å gå bra. Noe som ikke var min fortjeneste, men Jørgines. Jeg forstod nemlig tidlig at jeg hadde med en proff å gjøre. En litt gæærn en. Av typen med hundre ulike følelser på en dag, men allikevel sterk og rolig både når det gjaldt å skulle få et tredje barn og svangerskapet generelt.
Så til tross for flere raseriutbrudd, uforklarlig krampegråt, sammenbrudd foran speilet, akutte behov for ett eller annet som måtte skaffes umiddelbart og mange andre fikse ideer… var jeg trygg på at Funky hadde kontroll. Og ikke nok med det. Jeg følte også at jeg hadde kontroll. At jeg var klar for det som kom… enda det var helt nytt for meg.
Så ja, Jørgine sin trygghet er smittsom, men det er heldigvis ikke berg og dalbane humøret 😉
Dagene gikk og vi nærmet oss. Da det var ca en mnd igjen begynte jeg også å bli lei. Ikke Jørginelei, men nå ville jeg bare treffe han. Jeg ville vite hvordan han så ut. Jeg elsker Sokrates og Filippa over alt på jord men, men jeg kan ikke lete etter mine fakter, mitt hår eller mine øyne hos dem. Jeg gledet meg til å kunne se etter likheter som kom fra meg.
Så den 17 juli ble vi lagt inn. Syv dagen over termin. Vi skulle bli satt i gang med modningspiller. Jeg var ikke redd og ikke nervøs. Kun fordi Jørgine ikke var det. Så da var det bare å vente på at det endelig skulle skje. Dermed gjorde det vi kan best… henge sammen. Vi spiste , gikk en tur, kjente etter veer, spilte kort, diskuterte, kjente etter veer, ringte hjem, men Milano lot vente på seg.
Jørgine sa til meg flere ganger at jeg bare måtte dra hjem, for å få sovet litt. «det skjer jo ikke noe uansett», men jeg nektet å dra. Jeg ville være der sammen med henne, hele vegen og rigget meg til med puter og tepper på gulvet foran sengen….Noen timere senere ble jeg kastet ut. Det var ikke lov å sove der for ikkefødende… Noe ingen av oss hadde fått med oss.
Da ble jeg litt engstelig, for Jørgine ombestemte seg pluttselig og ville absolutt ikke være igjen uten meg. Men jeg kjørte de par hundre meterene det til der vi bor og sovnet så snart jeg la hodet på puta. En time senere ringte telefonen!
Jørgine stod i dusjen og riene var lange. Veldig lange. For jeg talte faktisk. Mellom å følge med på pulsen til Milano og forgjeves forsøk på å trøste Jørgine, talte jeg. Så kom epiduralen, som skulle dempe smerten, trodde vi. Men etter en halv time sluttet den å virke og vi var tilbake til de uendelige riene. Da anestesilegen endelig kom var det for sent for Epidural. Da var fødselen i gang.
Og jeg som trodde at jeg skulle gråte masse og være emosjonell under fødselen, satte følelsene mine på vent. Helt til jeg skjønte at alt hadde gått fint. Det var som å spille en viktig kamp. Full fokus på oppgaven. Jeg prøvde å tolke alle tegn hos Jørgine og jordmor, spørre om alt jeg kunne komme på, og hele tiden være forberedt om noe skulle skje. Jeg var rett og slett på jobb.
Da Milano endelig var ute og begynte og skrike, kom jeg tilbake til meg selv. Rørt, lettet og utrolig takknemlig for at alt hadde gått så bra. Jørgine ble om mulig enda mer uunnværlig og jeg ble det tro det eller ei enda stoltere over kona mi.
I tiden etter fødselen har alt bare vært en drøm. Selv om jeg begynte å jobbe to dager etter den største dagen i mitt liv, og det er helt pyton å dra fra han, så føler jeg meg som verdens lykkeligste så lenge jeg vet at han og de der hjemme har det bra. Jeg har aldri hatt så mye og så lite energi i hele mitt liv. Og heller ikke så mange å elske eller være redd for♥
Morten
På onsdag er lille Milano Lou seks uker, så nå tenkte jeg det var på tide med en liten babymama update♥
Vi hadde jo huset fullt de første ukene, så han gikk fra armkrok til armkrok dagen lang. Alltid noen som ville holde, stryke, nusse og bysse.
En luksus man egentlig ikke kan regne med med to eldre søsken, men Milano ble godt vandt, og jammen trodde han ikke at det skulle fortsette slik etter at alt besøket var reist hjem.
Han vil med andre ord underholdes og aller helst holdes stort sett hele tiden.
Så ja, vi driver med konstant oppmerksomhetsavvenning og prøver å få ham til å innse at det inn i mellom er ok å more seg i eget selskap 😉
Hittil har forsøkene vært forgjeves. Både fordi vi er utrolig lite konsekvente med måten å gjøre ting på, og fordi vi hele tiden faller for fristelsen og koser med ham. Fyren er jo så utrolig deilig og sjarmerende!
Morten elsker trilleturer, men kommer seg aldri særlig langt av gårde. Det blir mange stopp underveis, for han har oftere hodet ned i vognen enn over, så fremdriften blir heller dårlig.
Filippa vil gjerne gå rundt og bære. Helst inne på sitt eget rom og gjerne med barrikadert dør så ikke lillebror nummer en kommer inn og forstyrrer. Han er i følge henne, langt fra like skjønn.
Og det kan jeg på en måte forstå. Sokrates er både høylytt, vill og voldsom! Men også stolt som en hane over å ha blitt storebror og nusser og klemmer på lillebroren sin så sant han får kranglet seg til en anledning. Derfor er det langt i fra trygt å la familiens to yngste medlemmer være ubevoktet i hverandres selskap 😉
Min greie er jo amming, og lille Milano er fryktelig glad i mat og det puppes en trillion ganger om dagen… og natten. Heldigvis elsker jeg det, og vet av erfaring at jeg heller ikke går lei med det første. Både Sokrates og Filippa ble fullammet i seks måneder, og deretter holdt vi det faktisk gående et par år til.
Så ja, melk har vi nok av, og det havner ikke bare i babymagen … Morten kan plutselig vekke meg fordi han blir dusjet i morsmelk. Ikke noe i veien med trykk og mengder i dette meieriet 🙂
Det samme skjer jo om dagen. Blir det for lang tid mellom hver amming, så lekker jeg. Derfor har jeg melkeflekker i brysthøyde på alle klær. For selv om det finnes ammebind, som Morten kaller det, er det ikke alltid jeg husker å putte dem i bhén.
I tillegg til melkeskvetter både her og der, er det ikke bare bare å få til fulltreffere i bleiene heller. Noe både babyklær og laken bærer preg av.
For ikke å glemme gulping… som aldri skjer når man faktisk har en gulpeklut i nærheten. Merkelig det der 😉
Så ja. Kall oss gjerne familien Flekkesen, men hva gjør vel det. Vår lykke er Milano og med ham kom flekker og klesvask, lite søvn og ammetåke. Vi ville ikke vært det for uten!
Vi digger deg Milano Lou♥
Jørgine
Takk mamma. For at jeg får dele oppturer og nedturer med deg. Fra de bitteste små til de størsteste største og til alle døgnets tider.
Takk bestemor for at du er der for både mamma og meg og takk og lov at jeg er så privilegert at jeg har et nettverk, for det er det nemlig ikke alle som har.
Blant annet mange av barnevernsbarna som etter fylte 18 år må flytte ut av fosterhjem eller institusjon.
De kan få det man kaller ettervern. Noen som bryr seg selv om de ikke lenger har krav på hjelp fra barnevernet, og mange familier opprettholder kontakten med «barnet» sitt selv om de ikke lenger er såkalt «fosterfamilie». Det skulle nesten bare mangle syns jeg. At en familie som har åpnet hjertet sitt for et barn, ikke skal lukke det når det fyller 18 år.
Likevel er det altså mange barnevernsbarn som etter fylte 18 år, står ganske alene i verden. Bare tanken gjør meg iskald.
Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) har lansert en høstkampanje som de har kalt «Takk mamma og takk pappa», der de ønsker å påvirke politikere til å vedta lovfestet rett til ettervern. Kjærlighet etter 18 år.
Selv om jeg er mer mammadalt enn mange andre på min alder, så er jeg sikker på at de aller fleste har så pass sterke bånd til familien sin at om ting skulle gå helt på skeive så har de i det minste noen å beklage seg til. Noen som er der for dem selv om de er helt idiot.
Og det som kjennes vanskeligst, og som skremmer meg etter å ha lest om denne kampanjen, er det store svarte hullet jeg skulle hatt i livet mitt om jeg ikke skulle vært 100% sikker på at noen brydde seg om meg selv om jeg dreit meg ut! At jeg ikke kunne være umuligpetter, irrasjonell og sta, av redsel for å bli alene. Eller enda verre. At jeg ikke hadde noen å være umulig for…
Tenk om du vant i Lotto da, eller du har gjort det superbra med et skolearbeid, og så har du ingen å dele gleden med. Noen du vet blir glad på dine vegne!
Tenk å være gravid for første gang, slite med hjemmearbeid, ha en vanskelig kollega på jobben uten å ha noen som lytter, trøster, gir råd eller irettesetter!
Tenk at noen ikke har et slikt nettverk. En person som er der for dem.
Dette er realiteten for mange barnevernsbarn når de blir «voksne».
LFB og FO arbeider for å sette ettervern på dagsordenen siden regjeringen nå jobber med forslag til ny barnevernslov. De krever «lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år.» Til dette arbeidet trenger de flest mulig underskrifter.
Jeg har signert HER ♥ Håper flere vil gjøre det.
Jørgine♥
For noen dager siden postet jeg et bilde på Instastoryen min av Noah med teksten «Broren min ser jo ut som en vaskeekte modell♥».
Dagen etter fikk han, tro det eller ei, en henvendelse fra et vaskeekte modellbyrå her i Oslo, og samme dag møtte en overivrig storesøster og en nervøs lillebror opp på casting.
Jeg filmet litt her og der, og i dag fikk jeg klippet sammen videoen. Den er…litt av hvert… og med tydelig Vasstrandpreg. Lett kaotisk, mange som snakker i munnen på hverandre. Meg, med mine ideer, og en gjeng som utrolig nok blir med på en catwalk konkurranse uten å mukke 😉
Jørgine♥
