Til tross for at jeg har gjort det til min fanesak å ikke fremstille ting og tang annerledes, føler jeg fortsatt at jeg får ufortjent mye ros og skryt.

Før fødselen kom det jevnlig inn spørsmål om hvordan jeg holdt meg så aktiv. Hvor jeg fant krefter til å trene hele tiden. Og det kunne jeg jo ikke svare på… For jeg trente virkelig ikke hele tiden! Tvert i mot.

De siste månedene før fødselen beveget jeg meg minimalt.

Med unntak av en tur opp hoppbakken på Lillehammer, som jo egentlig bare var et forsøk på å sette i gang fødselen, og en trappetreningsøkt sammen med mamma. Som jo også var et forsøk på å få fart på sakene!

Problemet er sikkert at begge disse øktene ble dokumentert på sosiale medier. Og da er det lett å anta at det er normalen. Så la meg presisere at jeg verken var «helt maskin» eller «verdens sterkeste gravide».

Og det er heller ikke noe ekstraordinært ved meg som nybakt trebarnsmamma. Enda får jeg stadig høre at jeg er en jernkvinne og et mammaforbilde.

Og selv om ros er stas og jeg syntes dere er helt skjønne som skriver så mye fint til meg, tenker jeg at vi inn i mellom trenger en påminnelse om at det er fort gjort å tenke at andre fikser ting så mye bedre enn en selv.

Joda, jeg var på Frysja dagen etter fødselen. Og ja, vi har fartet mye med minstemann.

Men ikke fordi jeg er super tøff eller et mammaorakel. Fordi jeg prøver meg frem. Gjør det jeg har lyst til og tror vi kan klare. Skjærer det seg, så gir jeg meg eller drar hjem. Rett og slett.

Jeg Googler ikke og holder meg langt unna alt som heter mammaforum. Jeg prøver å stole på morsinnstinktet og magefølelsen og ringer en av de eldre mødrene i Vasstrandslekta om jeg er i tvil.

Vi tar det litt som det kommer, vasker babybæsj av 90 prosent av badehåndklene, finner mose i bleiene og tåler ukomfortable ammestillinger. Jeg har stort sett blødd gjennom alle bikiner på hver eneste utflukt, plukket rusk fra brystvorta og ristet barnåler fra buksebaken.

For meg funker det. Nyter å være ute, og koser meg med venner og familie. Gjør det jeg liker og det jeg får til med en nyfødt på slep (i tillegg er jeg heldig som er leverandør av perfekt tempererte måltider til en hver tid).

Og det er det jeg vil frem til. Vi er rett og slett supermammaer hele gjengen. Vi gjør det vi kan, og det som er bra for barna våre. Det vi føler oss komfortable med og trygge på, må jo være det som også er riktig for hver enkelt.

Jørgine ♥

I går reiste foreldrene til Morten tilbake til Lillehammer etter å ha tilbrakt den siste uken her med oss. Neida, de er ikke av den påtrengende og slitsomme sorten som ikke kjenner besøkelsestiden sin. Det er Morten og jeg som sikkert er litt annerledes skrudd sammen. Vi er like glad i familiebesøk begge to og har elsket å ha dem her ♥

I dag er Milano åtte dager gammel, og som jeg har skrevet tidligere, har han/vi allerede vært mye på farten. Frysja dagen etter fødselen og etter det har det vært en ny utflukt hver dag. Store familiemiddager på kveldene og lange frokoster med mange kaffekopper fra morgen til formiddag. Det har skjedd noe hele tiden, og det er helt nydelig.

Helt til i morges. Første morgenen alene med ungene.

Morten har jo selvsagt begynt på jobb igjen for lengst. I fotballverden fungerer nemlig ting litt annerledes, og vi måtte nøye oss med tre fridager i forbindelse med fødselen.

I alle fall. Filippa og Sokrates er opptatt med en ny og bråkete episode av ”The tundermans” på Disney Chanel, Milano sover og jeg rer opp senger.

Så. Uten forvarsel, kjenner jeg at tårene presser på. Og når jeg kommer inn på rommet vårt igjen og kikker ned på den sovende krabaten er det umulig å holde tilbake gråten.

På to sekunder går jeg fra å føle meg sterk, trygg og ekstremt lykkelig til å kjenne på alle redsler i hele verden. Plutselig blir jeg liten, savner mamma og lurer på hvordan i alle dager jeg skal klare å beskytte disse tre barna mot alt som er farlig, vondt og vanskelig.

Og det kan jeg jo heller ikke… så da gråter jeg enda mer. Hulker litt til og med og ender med å lukke meg inn på kottet til det verste av snørr, gisp og tårestrøm har roet seg.

29 år. Trebarnsmamma. Inne på kottet. I tussmørket. I krampegråt.

Så… Like plutselig som det kom, går det over.

Jeg lukker meg ut av skjulestedet mitt, kysser Milano i vuggen og deretter tv-slavene i sofaen før jeg fortsetter å re opp senger. Like glad og fornøyd som før utbruddet!

Hva var det egentlig?

En slags etterreaksjon som har ventet på at det var rolig nok rundt meg til å slippe seg løs? Barseltårer? Er det ikke noe som heter det?

Ikke vet jeg, men så fort kan man gå fra det ene ytterpunktet til det andre, og det helt uten dramatikk.

Skulle ønske jeg hadde et bilde av meg selv på kottet. I truse og bh. Stående mitt på gulvet og ule. Men dere får se det for dere 😉

Nå er sikkert mamma rett rundt hjørne også. Hun kommer fra Ålesund i dag. Og så venter en deilig dag på Frysja igjen. Med UV telt til minstemann, som forresten er helt genialt!!

Smiiil fra grine Jørgine♥

I dag er det fem dager siden jeg fødte en frisk og rask krabat på godt over fire kilo. Formen min har vært fin fin fra dag en og Milano er en glad, rolig og sulten liten gutt. Han drikker melk til den store gullmedalje, bæsjer som en helt, og har allerede lagt på seg 350 gram.

Jeg har derimot gått ned naturligvis, og syntes det er helt nydelig å ikke være gravid. Det betyr på ingen måte at noe som helst, når det gjelder kroppen min, er tilbake til normalen. Det har jeg tenkt å skrive mer om etter hvert. Vet det er mange som lurer på hvordan spesielt magen min ser ut og hvordan jeg forholder meg til «nybakt-mamma-kroppen».

Men kort sagt kan jeg melde om hinsides melkespreng i bhen, megabind i trusa og en ganske stor og veldig myk bollemage stappet ned i en highwaist shorts.

MEN…

Lykkebarometeret har allikevel nådd nye høyder og ingenting can break my spirit. Jeg føler meg sterk, trygg, glad og takknemlig.

Vi koser oss med sommersola og hverandre, og Milano har allerede rukket å oppleve både Frysja, Huk og Akerselva og vært fotballsupporter på pappa sin kamp på hjemmebane.

Så til tross for ammekanoner og hengemage, så er det helt helt nydelig å være trebarnsmamma!!!♥

Bildebevis ref melkespreng.

Jørgine♥