Ser mange leser til eksamen om dagen og kom på at Morten og jeg muligens kan bidra med noen gode tips til stressmestring nå helt på tampen av skoleåret!

Vi har litt ulike tilnærminger. Morten har latt seg inspirere av mindfulness onkelen sin og jeg… jeg er inspirert av… meg selv.

Ble du inspirert? hehe

Jørgine ♥

I går ettermiddag fikk min syklende sønn en kjempetrøkk etter å ha mistet kontrollen i en nedoverbakke.

Han ble samlet sammen i enden av bakken med kutt i leppen, neseblod, skrubbsår og tårer, og den slags må en vel nesten regne med når kombinasjonen er en selverklært verdensmester, sykkel, barn og bakke.

Men da sykkelesset ganske rett etterpå sovnet og var nesten umulig å få kontakt med, ble jeg redd.

Som den engstelig utgaven av en katastrofetenker, vet jeg at jeg har lett for å innbille meg det verste, så i stedet for å følge den første innskytelsen og styrte av gårde med begge ungene til legevakten, ventet jeg på Morten samtidig som jeg gikk skytteltrafikk mellom stue og seng for å vekke syklisten med jevnemellomrom.

Morten kom hjem fra kamp og en time senere våknet Sokrates av seg selv og kastet opp i hele sengen! Da blinket alle alarmer mørkerødt hos oss begge!

Etter å ha kommet først i køen hos legevakten og kontrollert av både sykepleier og lege, gikk det slag i slag.

I sykebilen med fantastiske mennesker til Ullevål, fikk Sokrates en strikket bamse som vi fikk høre er laget av snille damer og gitt til alle barn som må kjøre sykebil. Så deilig dagligdags og godt i en ekstrem situasjon♥

Heldigvis hadde jeg blitt forberdet på Ullevål sykehus’ standard rutiner i situasjoner som vår, og jammen er jeg glad for det, for da vi trillet inn skyvedørene på Ullevål talte jeg 12 menn og kvinner som ventet på oss i et stort undersøkelsesrom.

Sokrates ble avkledd og gjennomgikk prøve etter prøve mens stemningen hele tiden var beroligende med helsepersonell som tok seg tid til å forklare oss begge hva som foregikk, og oversatte medisinske faguttrykk så jeg kunne følge med på hva og hvorfor.

Jeg følte meg så trygg midt opp i alt. Og ikke minst fryktelig fryktelig takknemlig.

Etter hvert ble vi trillet opp på barneavdelingen der vi skulle ligge til observasjon i det som var igjen av natten.

En seng ved siden av Sokrates ble redd opp til meg, og vi fikk beskjed om at sykepleier ville komme inn å ta prøver og målinger hver time frem til morgenen.

Klokken 07.30 ble vi skrevet ut med en syklist i toppform og en stor, spennende og positiv opplevelse rikere.

«Tenk så mye vi har opplevd i natt» sa Sokrates i taxien på vei hjem. Og det er jeg enig i…

Men mest av alt er jeg dypt takknemlig. For at det gikk så bra som det gjorde. At vi bor i et land der helsehjelp er en selvfølge. At vi kom til en legevakt og et sykehus som var fulle av mennesker som tok like godt vare på oss begge, og at Ullevål har de rutinene de har♥

Men så var det veldig godt å komme hjem til Morten og Filippa♥

Jørgine♥

I dag har mammaen min bursdag. Ei dame helt utenom det vanlige. På veldig mange måter!

Hun har mange utradisjonelle valg på CV´en sin og spesielt ett av dem kom meg til gode. Så der er det vel naturlig å begynne denne teksten… (som i bunn og grunn er en hyllest til kvinnen i mitt liv).

Som 25 åring bestemte nemlig mamma seg for å beholde det lille frøet som hadde lurt seg inn i magen hennes. Til tross for at det på ingen måte var planlagt og at hun var alene om å bli forelder. I alle fall i noen år til.

Frøet var meg, men det skjønte dere sikkert.

Og det gikk ikke lang tid før livet til den gravide sunnmøringen tok enda en uventet vending da hun satte seg på flyet til Beijing for å bo der og jobbe som guide.

Alene… med en mage som vokste seg større og større.

Hun var heldigvis tilbake på norsk jord rett før fødselen og jeg så dagens lys på Ålesund sykehus i gryotta den 04 juli 1989.

Og siden den dagen har mamma vært det tryggeste og mest urokkelig holdepunktet i livet mitt. I alle fall frem til Morten kom inn i bildet.

Nå ligger de på en delt førsteplass i kategorien ”klippen”.

Og på mange måter har disse to menneskene, som begge betyr så fryktelig mye for meg, flere fellestrekk. Tro det eller ei. Selv om fremtoning ofte kan være litt ulik.

Mamma er jo gærn. Et fyrverkeri av følelser, meninger og tanker. Ei dame som ikke er redd for å s hva hun mener. Selv i de mest upassende situasjoner! Det vet gutta og jeg alt om… vi som både har forårsaket, og vært vitne til haugevis av raseriutbrudd opp gjennom årene.

Men det er verdt det.

For med den samme kampviljen og innsatsen som når hun konfronterer personalet i Norwegian som ikke tillater et par kilo overvekt på et fullbooket fly, er hun også den første i skuddlinjen når det kommer til å beskytte de som er svakere eller de som trenger noen som kan stå opp for dem.

Og det gjelder ikke bare oss barna, som hun ofte går i bresjen for, det gjelder alle!

Elever, kollegaer, venner og helt ukjente. Mamma står opp for andre, og tør å si ifra. Uansett hva konsekvensene måtte være.

Hun er der når det brenner på dass, og hun trenger ikke flere argumenter eller forklaringer enn akkurat det.

Hun er med andre ord enten høyt elsket eller sterkt hatet. Alt ettersom…

Høyt elsket av meg så klart, og alle andre som har lært henne å kjenne.

Mamma! Takk! For at du er den du er!

Takk for at du har gjort meg trygg, for at du alltid har fått meg til å føle meg bra nok, for at du alltid har støttet meg, alltid beskyttet meg, alltid elsket meg like ubetinget. Uansett hvor umulig eller uspiselig jeg har vært til tider.

Mamma! Gratulerer så mye med dagen!

Hilsen din aller største beundrer,

Jørgine♥

(Og her er to gøyale tilbakeblikk fra youtube 😉