I morges våknet jeg til stemmene til Morten og Sokrates som diskuterte hva babyen skulle hete, og jeg kom til å tenke på at disse to gutta har fått det akkurat slik de ville! 😉 Selv om de måtte vente en stund vel og merke.

For 1,5 år siden var jeg på treningsreise og jeg mottok en video fra gjengen hjemme. Beskjeden var klar og jeg satt meg ned å skrev et blogginnlegg som svar.

Moro å lese gjennom nå, som jeg faktisk har en liten guttebaby i magen♥

«3 september 2016

Sokrates og Morten har rotta seg sammen. De vil ha en baby. Helst en guttebaby, men jente funker også har jeg fått beskjed om.

Kan ikke helt huske å ha løyet på meg evnen til å bestemme kjønn på forhånd, men uansett er ikke Filippa og jeg helt enige med gutta. Vi vil helst ha hund.

Filippa har mer enn nok med et småsøsken og mener at å utvide familien er en veldig dårlig ide. Vi har ikke nok leker og det blir veldig styrete om hun skal måtte beskytte Barbiedukker og pyntegjenstander mot enda et bråkete krapyl.

Jeg har derimot mine egne argumenter for å legge tanken om en lillebror eller en lillesøster på is.

Hovedargumentet mitt er at jeg orker ikke å bli hvalross igjen. I alle fall ikke på en stund.

For å være gravid dere… det er ingen dans på roser… joda, en får en helt fantastisk presang etter ni måneder, men det er et helsikes styr å ”pakke” den ut.

Først er det tre måneder med morrakvalme, den litt ubestemmelige magen som ikke ser annet en småfeit ut, humørsvingningene og tanken på at dette bare er begynnelsen.

Så går en fra en kvapsete valk til en litt mer sjarmerende kul, men da er det plutselig trangt om plassen. Urinblæren blir presset opp i et hjørne og det skal ikke mer enn en liten slurk til før en må løpe på do. I tillegg er det lett å skvette litt i undikken om en prøver seg på noe annet en kontrollerte og veloverveide bevegelser. Box jump for eksempel… er bare å legge på hylla. Nysing også for den saks skyld.

Magen fortsetter å vokse, og fint og flott er det… hadde bare alt annet forblitt uforandret… men neida… en slipper ikke unna. Med barnet vokser også mor. Ut av bukser, bher, truser, tightser og alt annet laget av stoff.

Å si at en vokser ut av sitt gode skinn er ingen underdrivelse for mitt vedkommende. Det bekrefter strekkmerkene jeg har på både mage, lår og bryst. Huden min var tydeligvis ikke forberedt på 20 kilo ekstra last og responderte derfor med å forevige svangerskapene mine med et pent skrukkete mønster.

Også må en ikke glemme de sure oppstøtene (og ikke kom med et kjerringråd er du snill) som plager deg til alle døgnets tider.

En må heller ikke glemme de fullstendig uprovoserte anfallene av sårbarhet og grining, den umulige oppgaven ved å finne en behagelig stilling, svettetoktene, rumpa som av en eller annen grunn kravler lenger og lenger nedover lårene og ikke minst luktesansen som går fra å være helt normal til å plukke opp alle dritlukter i hele verden (godlukter også altså, men nå er vi på det negative).

Til slutt kommer fødselen. Dagen en har ventet på i ni måneder, som strengt tatt burde være helt uproblematisk med tanke på alt en allerede har vært i gjennom. Men neida, den byr på flere utfordringer. For nå skal en hel menneskekropp presses ut av en nokså smal åpning. Og den åpningen må du i tillegg jobbe for. Først en gang hvert femte minutt og deretter med hyppigere og hyppigere intervaller. Det heter rier for den som ikke er kjent med dem, og det er typ det vondeste en noen gang kan tenke seg.

Når hode er ute er en godt i gang, men en trenger ikke være overlege for å vite at det ikke er det bredeste punktet på kroppen. Stålsett deg for skuldrene og håp at de ikke er alt for brede.

Omsider ligger en der med en helt fersk verdensborger på brystet, noen sting i underlivet, en fortsatt nokså bollete mage og et hjerte som nesten eksploderer av kjærlighet.

Var det verdt det? Selvfølgelig! Ingen tvil om det.

Skal jeg gjøre det igjen… helt klart!

Nå? Dessverre Sokrates og Morten. Gi meg en liten stund til♥ Jeg har noen treningsreiser, workshopper og fagsamlinger jeg må få unna først!

Jeg stemmer for hund i første omgang, så satser vi på at det klaffer om et års tid!»

Jørgine

Først tenkte jeg at vi nesten måtte gjøre en greie ut av å avsløre kjønnet til babyen i magen… men så fant vi ut at det ikke var helt vår greie å stå og sprekke en stor heliumsballong med rosa eller lyseblå konfetti.

Ja, det er visst sånn man gjør det 😉

Også blir alle kjemp overrasket… og så hopper man og danser, klemmer hverandre og gratulerer!

Men vi vet jo alt hva vi får, det har jo vi visst en stund♥

Så… siden mange har spurt, og vi i tillegg forsnakker oss i kveldens episode av God Kveld Norge (går på TV2 klokken 22.15), deler Sokrates kjønnet på vårt nyestetilskudd til familien!

Jørgine♥

Hvor sterke er familietradisjonene egentlig…..

Da vi var på fjellet i påsken innså jeg plutselig at alle på hytta, uansett alder, hadde de samme rutinene. Helt automatisk overførte jeg til ungene mine, det mamma har hjernevasket meg med, og jeg noterte meg at tantene mine gjorde den samme indoktrineringen på sine unger (søskenbarna mine er alle yngre enn meg). Det slo meg at her hadde vi et eksempel på at bestemors ut i naturen-regler ble fulgt til punkt og prikke i tre generasjoner etter henne. Både barn, barnebarn og oldebarn fulgte reglementet prikkfritt. Vår måte er som følger:

Ull innerst og vindtett ytterst på fjellet er selvsagt. Men er det flere som ikke stormer frem når barna henger etter armer og bein i trærne? I følge de uskrevne Vasstrandreglene skal man nemlig kun klatre så høyt at man kan kommer seg ned igjen uten hjelp.

Alle 15 barnebarna i vår familie har også alle måttet mestre turski først, og slalåm etterpå. Noe som har resultert i at jeg i alle fall en gang har blitt sendt på skidag med skolen med langrennski.

En tursekk uten lokkemat (les: sjokolade) er også helt uhørt. Og når de minste er med, går vi på deres premisser.

Kosefaktoren må være høy. Og er det noe vi kan i Vasstrandfamilien, så er det å kose oss!

Men positive opplevelser i fjellet er ingen selvfølge, i alle fall ikke når man har tatt på de små ski på bena! Men det begynner som som sagt med langrennski. Slike som ofte sklir like fort bakover som fremover og der ingen skiheiser kan frarøve ungen muligheten til å lære seg reale fiskebein, ploging og hvordan reise seg med ski på bena fra loddrett stilling med hodet ned og bena opp.

Om disse første turene blir lange? Nei. Er det bare fryd og gammen? Absolutt ikke.

Det er ofte forbundet med mye stress å komme seg ut. Spise frokost, pakke sekk, kle på unger og spenne på utstyr. Men den største prøvelsen har alle som har hatt unger på ski kjent på kroppen: Når du er nær ved å karnøfle ungen som ikke vil reise seg etter det hundrede fallet. Når du må bruke all den tålmodigheten du ikke har til å løse floken av bein, armer, ski og staver som ligger i en hylende haug i sporet foran deg. Når du har mest lyst til å legge deg ned ved siden av grinerungen og skrike som besatt og du likevel må forholde deg rolig og mot all sunn fornuft, være positiv!! Hva i all verden er det vi driver med!!!??

Jo. Vi legger grunnlaget for skiglede, mestring og fellesskap for resten av familielivet. For resten av barndommen og for resten av hele livet til barna våre. Det min mamma ga til oss. Det hennes foreldre ga henne, og det deres foreldre ga dem.

Noen som kjenner seg igjen? Og som også blir glad langt inn i hjerte av å kunne føre familietradisjoner, viktige og uviktige, videre til neste generasjon?

 Jørgine♥

Jeg har skrevet litt om Morten og fotballen før. Fortalte at det har vært et tøft år med flere nedturer enn oppturer. Det begynte jo med overgangen til Sarpsborg, sommeren for 1,5 år siden. Et ambisiøst sprang, fra midten av Obosligaen til toppen av Eliteserien, som ikke gikk helt som planlagt.

Konkurransen ble for tøff og han gikk fra banen, til benken, til å ikke være med i troppen. Et kjempenederlag for ham personlig og som han brukte en stund på å akseptere.

Så gikk han til Øster, i Sverige, for å sette seg selv på kartet igjen og bygge opp et selvbildet og stoltheten som hadde fått juling.

Det gikk heller ikke som planlagt, og Morten havnet midt i en maktkamp mellom styre og trener som igjen gikk ut over den sårt tiltrengte spilletiden. Enda han denne gangen var mer enn god nok!

Nå er det Ullkisa og i dag er det første seriekamp. Mot et lag som begynner med H… mer husker jeg ikke.

Jeg forstår meg med andre ord ikke noe mer på fotball nå enn før, og jeg syntes fortsatt at 90 minutter er unødvendig lenge… men jeg kjenner at denne kampen betyr enormt mye for meg.

Og nå ser jeg faktisk nesten ingen ting, for nå ble øynene mine veldig blurry.

Jada, så nå sitter jeg på terrassen, med maccen i fangen og griner.

Fordi…

Morten er viktig igjen. Han er tilbake på et lag hvor hans tilstedeværelse, kompetanse og erfaring betyr noe. Og ikke bare noe, men mye! Han har fått tillitt og ansvar. Han skal starte, og denne gangen slipper han å tvile.

Jeg har lært, etter disse årene med Morten, at som toppidrettsutøver kan du verken forvente eller ta muligheter for gitt. Prestasjonene dine, og en god dose tilfeldigheter, avgjør hvor vidt du er med i troppen eller ei. Ganske brutalt egentlig, om du sammenligner med arbeidslivet generelt, men her overlever du ikke om du ikke er forberedt på å bli både ditchet og erstattet…

Min elskede Morten, den gravide kona di er stoltere enn stoltest.

Og det er ikke på grunn av fotballferdighetene dine… men fordi du aldri mister motet, jobber knallhardt og fordi du tør å være like rakrygget og kampklar selv om veien ble litt annerledes enn du hadde regnet med.

Heia Morten og heia Ullkisa ♥

Jørgine