I går kveld spilte Morten og jeg kort, og i det stemningen traff bånn valgte jeg å sette på kamera.

Nå er jeg ikke kjent for å være ok med å ikke vinne… men 10 strake tap på rad kan vel ta motet fra de fleste! Eller? Jeg takler i alle fall ikke den slags, og det manifesterte seg i et sterkt hat for motstanderen.

Mulig dette er for spesielt interesserte, men kjør film om du er er gira på litt krangling, slåssing og quizing med #mortenogjørgine♥

Jørgine♥

I løpet av de siste tre månedene har vi kvittet oss med 50 % av alt vi eier. Noe har blitt solgt, noe gitt bort og noe kastet.

Vi hadde i utgangspunktet ikke noen plan på det, men det begynte da vi bestemte oss for å selge leiligheten. Før bilder og visning fikk vi nemlig en stylist til å hjelpe oss å freshe opp den lille to-romsen på Torshov. Etter hennes første befaring fikk vi en liste over ting som måtte ut og da snakker vi ikke noen rammer på veggene og et par stoler! Vi snakker bokhyller, bord, skoskap osv.

For å kunne flytte disse tingene ut av leiligheten måtte vi først og fremst rydde i bodene våre.

Og det var ikke gjort på 1,2,3… for de var full av ting som jeg ikke aner hvorfor vi har beholdt. Ødelagte akebrett, ski i alle størrelser, litt søppel fra oppussingen for 2 år siden, klær jeg ikke har fått plass til i skapene, reserve håndduker, et drøss med oppblåsbare strandleker og mye annet.

Vi begynte der og kunne med god samvittighet kvitte oss med godt over halvparten av innholdet.

Da vi omsider skulle begynne å bære opp ting og tang, tømme hyller, finne lagringsplass… innså vi at 54 kvadratmeter ikke var noe hinder for å oppbevare eller beholde masse greier som vi egentlig ikke trengte.

Det ble enda en omfattende ryddeprosess, hvor enda mer forsvant ut av dørene.

Ungene fikk en søppelpose hver med beskjed om å kvitte seg med leker de ikke lekte med. Disse ga vi til Freetex.

Morten fikk i oppgave å se gjennom tekniske duppeditter, ledninger, verktøy, permer med papirer og sitt eget klesskap. Jeg gikk gjennom kjøkkenet, skap med pyntegjenstander og dill, roteskuffer, bøker og klærne til både meg og ungene.

Vi lærte at fire personer ikke har bruk for 20 håndduker, at ungene ikke trenger 3 sett med regntøy, at jeg klarer meg fint med halvparten så mange joggesko, at ting som ikke har vært brukt de siste to årene ikke blir savnet, at et bredt utvalg av både boksåpnere, visper, og slikkepotter kun betyr trange og rotete skuffer og at salatslyngen vi har stående tar alt for stor plass med tanke på at den ikke har blitt brukt en eneste gang.

I etterkant oppdaget vi at ungene lekte mer på rommet. De hadde bedre oversikt og mindre å velge mellom.

Det samme gjaldt Morten og meg, det var lettere å finne fram ting. Både klær og gjenstander ble mer tilgjengelig når vi ikke måtte bruke tid på å romstere i overfylte hyller, skap og skuffer.

Vi bruker også langt mindre tid på å rydde. Av den enkle grunn at vi har mindre.

Foreløpig har vi ikke kjøpt noe nytt, til tross for at ny eier overtar leiligheten vår 1 august. Mye er med andre ord usikkert, men en ting vet jeg. Vi skal eie mindre, være langt mer selektive før vi går til innkjøp av nye ting og ikke minst unngå roteskuffer/skap som blir fulle av greier man strengt tatt klarer seg uten.

Jørgine ♥

Når jeg er ute og reiser får jeg stadig vekk spørsmål om hvem som har barna. ”Er det mammaen din?” ”pappaen deres?”…

For det som er helt opplagt for meg, er ingen selvfølge for andre.

At Morten er hjemme med dem er egentlig få som gjetter seg til, men det er han altså, og slik har det vært siden den dagen han ble en del av vår familie.

Han smører matpakker, leverer, henter, lager middag og tar kveldsstellet akkurat like ofte som meg. Vi har aldri diskutert hvem som skal gjøre hva eller hvor stor del han skal ta i livet til ungene.

Hvor mye ansvar som ligger på ham har heller aldri blitt tatt opp. Fordi det aldri har vært nødvendig. Fordi det ikke har vært noe å lure på.

Morten valgte ikke bare å dele livet sitt med meg, han valgte å dele det med barna mine også. Han sa det så fint selv helt i begynnelsen. ”Det beste med deg Jørgine, er at du er tre”.

Og slik jeg er satt sammen, hadde ikke noe annet vært godt nok.

Jeg trengte en som ville ha hele pakka. En jeg kunne dele de som betyr aller mest med. En som gikk inn med armer og bein og hjerte. En som ville bli en del av oss og alt som fulgte med.

Morten er ikke barnevakt når jeg er bortreist. Morten er hjemme, sammen med barna. Han er like mye basen deres som jeg er. Jeg har aldri følt at jeg må spørre om det er ok at han holder fortet når jeg ikke er der. Slik er det bare. Det er slik vi begge ville ha det.

Jeg er klar over at ikke alle har det slik, at andre ønsker å holde ting litt mer separat. Men barna er hos oss 80 % av tiden og en passiv part som bare var interessert i ”mamma” hadde aldri funket.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fant en som hadde samme syn på disse tingene som meg. Jeg føler meg heldig og stolt over det vi har fått til. Mest av Morten som gikk fra singel ungkar uten noen særlige forpliktelser, til familiemann som betaler barnehageregninger og smører skiver med leverpostei ”like a boss”.

Morten ropes like ofte som Mamma. Vi får like mange dører midt i fleisen. Like mange klemmer. Hvilken armkrok de kryper inn i om natten er tilfeldig, og hvem de vil ha trøst av når tårene triller varierer fra dag til dag.

Vi deler de samme gledene, redslene, irritasjonene og kjærligheten for Filippa og Sokrates. Og vi er heldige, alle fire, som har hverandre.

Jørgine♥

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle reise. Om det var innafor å slippe alt jeg hadde i hendene. Reise fra ungene, Morten, jobb, avtaler og forpliktelser.

Selv om min verden fikk et lite jordskjelv, fortsette jo alt som normalt rundt meg. Forventningene og forpliktelsene var de samme.

Men i det jeg så pappa ondsag morgen gikk det opp for meg at alt jeg ikke fikk gjort, alt jeg ikke fikk levert, alt jeg ikke fikk være tilstede på, var uvesentlig. Klumpen i magen ble mindre. Den dårlige samvittigheten forsvant, og igjen var kun redselen for hvordan det ville gå med pappa.

Pappaen min som lørdag kveld fikk akutt vondt i magen, var på vei i seng, men ble overtalt til å reise til sykehuset.

Ikke lenge etterpå lå han på operasjonsbordet med hjerteinfarkt.

Det ble utført noe som heter angioplastikk, som er en behandlingsform der man ved hjelp av et ballongkateter inne i en blodåre utvider/åpner blodåren ved å blåse opp ballongen, såkalt blokking.

Tirsdag starter rehabiliteringen, og om 20 dager skal han gjennom enda en angioplastikk.

Bryllupet vil han nok ikke kunne komme hjem til.

Men om noe setter slike situasjoner ting i perspektiv. At vi ikke blir fulltallige på den store dagen skal jeg takle, bare alt går bra. Bare jeg får beholde de jeg er glad i.

Nå er vi på vei hjem. Guttene sover. Jeg sitter og tørker tårer. Definitivt den mest emosjonelle og mest dramatiske av oss.

Tross omstendighetene har vi hatt noen fantastiske dager. Vi har vært med pappa når han har hatt energi til det, og ellers har vi kost oss med resten av familien.

Jørgine♥

Velkomstkomiteen sto klar på flyplassen i Roma da gutta og jeg landet. Da gjensto bare en 2,5 timers kjøretur før vi var helt framme.

Vi satte kursen mot San Felice utenfor Napoli i kjent syditaliensk stil, med  gjennomsnittsfart på 130 km/h uavhengig av om det er motorvei eller boligfelt,

Det gikk radig, og hjemme ventet enda en velkomstkomite på ca. 10 personer. Noen naboer og resten familie. Pizzaen sto klar på bordet, og vi fråtset til vi sjanglet til sengs i totiden.

Fem timer senere var det opp igjen og rett til sykehuset for å besøke pappa.

Jeg var så anspent i det jeg kom inn på rommet hans at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi hadde fått streng beskjed av legen om at det ikke måtte bli dramatisk, at han helst ikke skal bli så alt for emosjonell, at hjerte og sinn trenger ro…

Og hvordan skulle jeg klare det? Jeg er jo kjent for å både være i overkant dramatisk og ikke minst typen som røres voldsomt av slike situasjoner. Jeg var egentlig redd for at jeg skulle gi mannen enda et infarkt ved å sette i gang en kjedereaksjon av krampegråt og alt for harde klemmer.

Det gikk heldigvis fint og pappa var like frisk, eller like syk blir vel riktigere å si, som da vi kom.

Etter den korte visitten, som forresten ble avbrutt av en irriterende sykesøster, reiste vi hjem får å vente på neste besøkstid.

Ventetiden gikk til litt ymse aktiviteter. Spising opptok store deler av tiden. Tanten min forer oss konstant, og verken jeg eller gutta takker nei til mat. Ellers var det tennis-fotballturnering i hagen og innspilling til det som begynte som en veldig seriøs videoblog…

Med eldstebror i spissen som regissør, produsent og mann bak kamera, ble det satt i gang noe som virket langt mer som en lavkostnads og klein reportasje enn en søt og lett videoblogg.

Heldigvis gikk gutta lei etter hvert og avslutningen av vloggen sto jeg for selv!

Nyt! 😉

Jørgine♥