Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg taklet å bli mamma så tidlig og hvordan det påvirket livet mitt…Her kommer svaret…

Vi er seks søsken og, så vidt jeg vet, er ingen av oss planlagte. Det samme gjelder mine barn. De kom som en overraskelse begge to og det samme kommer nok til å gjelde for tredjemann også… i den grad at det er helt uaktuelt å eksperimentere med flere prevensjonsmidler. Litt fordi jeg så langt har blitt gravid med både p-sprøyte og kobberspiral, men mest på grunn av alle bivirkningene.

Jeg ble gravid med Filippa da jeg var 19 år og fikk henne da jeg var 20. Noe nerver har jo man alltid, men jeg må si at jeg tok det nokså kuli. Til tross for at jeg visste at ting kom til å endre seg, tenkte jeg at livet nødvendigvis ikke måtte bli snudd helt på hodet for det.

Jeg har vokst opp med en ung mamma som ikke har gitt avkall på sine interesser, drømmer og planer. Vi ble bare en del av dem.

Ettersom mamma stort sett har vært alene med oss, har vi hengt med på det meste. Jeg husker at jeg satt med tegnesaker bakerst i aerobicsalen mens mamma hoppet og spratt. Jeg har sovnet i vognen til lyden av mamma og venninner som skravlet. Jeg har vært guideassistent og underholdt Italienske turister med norske barnesanger på turbusser om somrene og jeg har vært sent oppe og sett på Friends.

Slik ønsket jeg det for mine barn også. Jeg ville aldri blitt klar for å bli gravid, hverken da eller nå, om det hadde betydd at jeg måtte gi avkall på de viktige tingene i livet mitt. Mye av mine interesser definerer i stor grad hvem jeg er som person og hvordan andre ser meg, så det har vært viktig for meg å fortsette å være Jørgine, ikke bare mammaen til Filippa og Sokrates.

Mulig ikke dette er gjeldende for alle, men for min del, tror jeg det gjør meg til en bedre mamma.

Jeg prioriterer trening, både med og uten barn og jeg har vært opptatt av å ha en jobb jeg trives med selv om det har krevd litt mer logistikk enn en 8-4 jobb ville gjort. Inn i mellom pynter jeg meg, drikker litt for mye vin og danser hele natten mens ungene er hos besteforeldre eller venner. Jeg gjør fortsatt dumme ting, tar impulsive valg, er tidvis veldig barnslig og ringer mammaen min for trøst når jeg er lei meg.

Det betyr på ingen som helst måte at barna mine ikke er det mest dyrebare jeg har. De som betyr aller mest og de som prioriteres fremfor alt om det skulle være nødvendig. Jeg mener bare at det kan kombineres.

En hører ofte om foreldre som mister seg selv fordi de får barn. Plutselig er de bare mammaen til… eller pappaen til… Romantikken forsvinner, de ekstra kiloene fra svangerskapet (for både mor og far) slipper ikke taket, trening får man aldri tid til og hverdagen blir en evinnelig rutine hvor alt må følges til punkt og prikke.

Inn i mellom tror jeg vi er alt for opptatt av å gjøre ting på en bestemt måte. Gjøre det på den måten alle andre gjør det. Gjøre det på den trygge måten hvor ingen ting er kritikkverdig. Men hva skjedde med å finne vår egen måte?

Som i så mye annet er vi så opptatt av å være perfekte foreldre, være best og ikke under noen omstendigheter feile.

Jeg tenker at vi burde bli flinkere til å kjøpe ferdigkaker til dugnaden på idrettslaget. Heller ta ei treningsøkt eller en tur i frisk luft enn å bake.

Inn i mellom kan åtte timer søvn nedprioriteres til fordel for en sofadate med kjæresten på en helt vanlig tirsdag.

Jeg tenker også at man ikke trenger å være superseriøs til en hver tid selv om man er foreldrene til… og jeg mener at ikke alt trenger å være på stell til en hver tid.

At vi går i kjelleren fordi vi glemte en barnebursdag eller matpakken er helt unødvendig. Det kommer flere muligheter.. Og med det samme vi er inne på matpakker…den trenger ikke inneholde alle regnbuens farger, med praktiske rom fylt med delikate kokkeleringer. En skive med leverpostei og litt agurk funker også.

Og forresten… om du ikke lager de beste bollene i gaten så går du bare til bakeren. Det er de som kan det best uansett.

Listen kan bli lang… men jeg stopper der 😉

Det ble visst litt mer tekst en jeg trodde… dette har i alle fall vært  min måte å håndtere mammarollen på. Ikke dukke under for press og prøve å være perfekt. Jeg har funnet min måte.

Jeg vet jeg har både svake og sterke sider som mamma… men viktigst av alt vet jeg at jeg har to lykkelige barn som føler seg trygge og elsket. Og ikke nok med det. Jeg er også lykkelig. Følger drømmen, tar meg tid til å gjøre de tingene jeg liker og nyter livet.  Mest med, men også uten barn!

Jørgine♥

Sokrates og Morten har rotta seg sammen. De vil ha en baby. Helst en guttebaby, men jente funker også har jeg fått beskjed om.

Kan ikke helt huske å ha løyet på meg evnen til å bestemme kjønn på forhånd, men uansett er ikke Filippa og jeg helt enige med gutta. Vi vil helst ha hund.

Filippa har mer enn nok med et småsøsken og mener at å utvide familien er en veldig dårlig ide. Vi har ikke nok leker og det blir veldig styrete om hun skal måtte beskytte Barbiedukker og pyntegjenstander mot enda et bråkete krapyl.

Jeg har derimot mine egne argumenter for å legge tanken om en lillebror eller en lillesøster på is.

Hovedargumentet mitt er at jeg orker ikke å bli hvalross igjen. I alle fall ikke på en stund.

For å være gravid dere… det er ingen dans på roser… joda, en får en helt fantastisk presang etter ni måneder, men det er et helsikes styr å ”pakke” den ut.

Først er det tre måneder med morrakvalme, den litt ubestemmelige magen som ikke ser annet en småfeit ut, humørsvingningene og tanken på at dette bare er begynnelsen.

Så går en fra en kvapsete valk til en litt mer sjarmerende kul, men da er det plutselig trangt om plassen. Urinblæren blir presset opp i et hjørne og det skal ikke mer enn en liten slurk til før en må løpe på do. I tillegg er det lett å skvette litt i undikken om en prøver seg på noe annet en kontrollerte og veloverveide bevegelser. Box jump for eksempel… er bare å legge på hylla. Nysing også for den saks skyld.

Magen fortsetter å vokse, og fint og flott er det… hadde bare alt annet forblitt uforandret… men neida… en slipper ikke unna. Med barnet vokser også mor. Ut av bukser, bher, truser, tightser og alt annet laget av stoff.

Å si at en vokser ut av sitt gode skinn er ingen underdrivelse for mitt vedkommende. Det bekrefter strekkmerkene jeg har på både mage, lår og bryst. Huden min var tydeligvis ikke forberedt på 20 kilo ekstra last og responderte derfor med å forevige svangerskapene mine med et pent skrukkete mønster.

Også må en ikke glemme de sure oppstøtene (og ikke kom med et kjerringråd er du snill) som plager deg til alle døgnets tider.

En må heller ikke glemme de fullstendig uprovoserte anfallene av sårbarhet og grining, den umulige oppgaven ved å finne en behagelig stilling, svettetoktene, rumpa som av en eller annen grunn kravler lenger og lenger nedover lårene og ikke minst luktesansen som går fra å være helt normal til å plukke opp alle dritlukter i hele verden (godlukter også altså, men nå er vi på det negative).

Til slutt kommer fødselen. Dagen en har ventet på i ni måneder, som strengt tatt burde være helt uproblematisk med tanke på alt en allerede har vært i gjennom. Men neida, den byr på flere utfordringer. For nå skal en hel menneskekropp presses ut av en nokså smal åpning. Og den åpningen må du i tillegg jobbe for. Først en gang hvert femte minutt og deretter med hyppigere og hyppigere intervaller. Det heter rier for den som ikke er kjent med dem, og det er typ det vondeste en noen gang kan tenke seg.

Når hode er ute er en godt i gang, men en trenger ikke være overlege for å vite at det ikke er det bredeste punktet på kroppen. Stålsett deg for skuldrene og håp at de ikke er alt for brede.

Omsider ligger en der med en helt fersk verdensborger på brystet, noen sting i underlivet, en fortsatt nokså bollete mage og et hjerte som nesten eksploderer av kjærlighet.

Var det verdt det? Selvfølgelig! Ingen tvil om det.

Skal jeg gjøre det igjen… helt klart!

Nå? Dessverre Sokrates og Morten. Gi meg en liten stund til♥ Jeg har noen treningsreiser, workshopper og fagsamlinger jeg må få unna først!Jeg stemmer for hund i første omgang, så satser vi på at det klaffer om et års tid!

Jørgine♥

Vanligvis assisterer Morten meg… enten det er med filming, bildetaking eller annet forefallende.

I dag var det min tur.

I dag var det Morten sin tur å  sjefe. Han hadde viktige avgjørelser å ta og han måtte bli tatt hensyn til.

Da tilbudet om klubbytte kom på banen i går kveld, ble det mange telefoner å ta, og mye å tenke over på kort tid. Etter fem år som trofast Mjøndaling var det ikke bare bare bare, å se for seg en hverdag uten ”Alle gutta”.

Men etter noen timer var avgjørelsen likevel tatt, og Morten hadde bestemte seg for å neste steg. Et steg i riktig retning.

Fra Obosligaen til Tippeligaen! Fra Mjøndalen til Sarpsborg!

…og til Sarpsborg måtte vi. Fort som fy! Alt det formelle måtte nemlig være på plass før overgangsvinduet stengte.

Assistenten (altså meg for anledningen) ble med i sitt peneste og mest seriøse treningsantrekk. Med stram business hestehale og en snerten Reeboksekk, som med litt godvilje kunne forveksles med en stresskoffert.

Etter å hilst pent på ledelsen, ble vi tatt på en ”stadion-tour”. Assistenten litt i bakgrunnen med korte oppfølgingsspørsmål for å sikre at alle detaljer var på plass.

Så fulgte fysiske og medisinske tester. Body by FUNKY besto med glans…og overgangen var et faktum.
Selv om jeg ikke skjønner noen ting av fotball og syntes 90 minutter er litt i overkant lenge, så er jeg fryktelig stolt! (Trykk på bilde for å se video)
Heia Sundli!
Jørgine♥

(Foto: Alexander Klaussen)

Det er ikke alltid like lett å komme på nye innlegg. Derfor ba jeg Morten om å vikariere i dag.

Da han lurte på hva han skulle skrive om, sa jeg at han måtte være kreativ.

Det ble et vanskelig valg mellom fotball og meg. Hans to store lidenskaper i livet. Det ble heldigvis til at han gikk for meg, noe jeg håper kan treffe en litt større målgruppe enn hva pasningstekniker gjør….

Ti ting dere mest sannsynlig ikke visste om Jørgine. Mulig dette er for spesielt interesserte, men ”here we go”:

1. Jørgine ser serier i lynets hastighet. Det vil si at hun spoler. Hun spoler akkurat fort (eller treigt) nok til at hun får med seg essensen av det som blir sagt.
Serier hun spoler seg gjennom er ”Americas next top model”, ”Real housewives of Beverly Hills” og ”Project runway”.

2. Jørgine sover ikke som du og jeg. Hun sover på skråss. Hodet i ene hjørnet, og bena i andre. Hvor jeg blir liggende da? I fosterstilling øverst i sengen. Flere ganger i løpet av natten forsøker jeg å dytte henne tilbake i vannrett stilling, men hun kommer alltid ålende tilbake.

3. Jørgine er avhengig av nærhet også når hun sover. Derfor har jeg alltid en hånd eller en fot mellom lårene eller i armhulen. For så vidt en veldig hyggelig ting, men ikke alltid like gjennomførbart fra en presset plass øverst i hjørnet.

4. Jørgine liker ikke å være alene. Ikke engang på do. Selv om jeg ikke har fått det privilegiet enda, vet jeg at hun tvinger med seg både mora og brødrene når nøden melder seg.

5. Jørgine spiser fort. Veldig fort. Nesten like fort som meg.

6. Jørgine elsker å sortere og omorganisere. En gang i uken river hun ut alle klærne sine fra skapet for å brette det på nytt. Ikke fordi det var rotete i utgangspunktet, men fordi hun angivelig slapper av når hun gjør det.

7. Jørgine dusjer ALDRI rett etter trening. Hun går gjerne i svette treningsklær en hel dag før hun omsider dusjer før hun skal legge seg. Hun sier selv at hun kommer til å bli svett igjen før sengetid uansett. Og det er ikke så rart…fordi…

8. Jørgine går ikke. Hun småjogger. Det finnes ingen mellomting mellom fullstendig hvile og ekstremt hurtig gange. Om hun er på vei til barnehagen, til butikken, til trening eller til et møte… kjører hun på i et akkurat passe ubehagelig tempo som passer seg bedre på tredemølle enn gatelangs. Så om du ser henne småjogge… hun har ikke dårlig tid, hun kan bare ikke gå normalt.

9. Så lenge vi har vært sammen har Jørgine aldri drukket opp en kaffekopp, ALDRI!

10. Jørgine er flink til å lage mat, men har dessverre bare fire retter hun veksler mellom. Alle inneholder avokado og brokkoli.

Mye rare fakter, men allikevel søtere enn søtest!♥

Morten