I går sto Sokrates å ropte noe uforståelig, igjen og igjen, mens han hoppa på trampolinen. Etter å ha hørt det for hundrede gang, skjønte jeg hva min lille store seksåring sto å vrælte på trampolinen. 

«KORONA FOREVER» 

Litt spesielt kanskje, for alle naboene som hørte, men jeg kunne relatere meg. 

For midt oppi alt som er trist. Midt oppi alle menneskene som har mistet livet, og alle som sitter igjen og sørger. Til tross for de store konsekvensene dette har fått og kommer til å få. Alle jobbene, alle pengene, alle bedriftene som ikke overlever… så har de siste fem ukene vært ufattelig fine. 

Ikke misforstå meg og tro at jeg ikke ser alvoret. Ikke tro at jeg ikke bryr meg om det som skjer rundt oss. Alle det rammer. For det gjør jeg virkelig. 

Men det er godt å se lyspunkt, ting å være glad for. Og jeg føler meg ekstremt takknemlig for at jeg har så mange ting å glede meg over. Selv nå. 

Jeg har tilbrakt alle døgnets timer sammen med barna mine. Vi har gjort alt sammen. Vært en gjeng som har måttet samarbeide for å få det til å funke. Alle har måttet bidra, og det har på en eller annet måte samlet oss. Enda jeg trodde vi var så sammensveiset og samkjørte som overhodet mulig. 

Derfor ropte Sokrates «Korona forever» og derfor sier han at han ikke vil det skal ta slutt. 

Det har alltid vært voksne som har tid. Ingen har skullet noe sted. Vi har vært kreative, aktive og de store her lekt mer enn noen gang. Alle har vært her og det har vært trygt og forutsigbart. 

Nå skal det absolutt bli godt å være sammen med flere etterhvert. Gå tilbake til normalen. Det er veldig mange jeg savner. Men jeg tror dette har gjort meg til en litt bedre mamma. For jeg har ikke tenkt å glemme hvor mye tiden sammen, med hvilepuls og uten stress, har betydd for barna mine. Og for oss. 

Høres kanskje ut som jeg snakker som om det er over. Som at hjemmekarantene er et avsluttet kapitel. Men det vet jo vi at det ikke er. 

Er bare litt emosjonell her jeg sitter, for det føles ut som bobla nettopp sprakk litt i dag. For etter fem uker med de samme syv menneskene under samme tak, sitter vi igjen bare tre stykker akkurat nå. Tvillingene har reist hjem til mamma og Noah. Filippa og Sokrates har reist til pappaen sin. To sistnevnte kommer vel og merke hjem om en uke, men det er allikevel rart. 

Vi var så samkjørte, og nå føles alt annerledes. Men det er alltid verst første dagen, og nå titter sola frem også. 

Sender dere varme klemmer så lenge og håper at dere har det bra♥

Jørgine♥

Mange har spurt hvordan det går med slekt og venner i Italia. Det setter både de og jeg stor pris på♥

Heldigvis så er det ikke vanskelig å holde kontakten. Vi snakkes og sees ofte via Facetime! 

Onkel Dario er sykepleier, så han måtte vel bare bli smittet på et eller annet tidspunkt, og det ble han. Han fikk feber, forkjølelsessymptomer og en fæl natt med hoste og tungt for å puste før han ble bedre. Tante Lydia har, tro det eller ei, testet negativt, men begge sitter i karantene. I huset rett over plenen bor onkel Erminio og tante AnnaMaria.

Det vi vet hittil, er at tante er smittet. Hun er foreløpig symptomfri, men siden hun er positiv, tør hun ikke lage mat til sønnen Francesco. Han har flyttet ned i hjemmekontoret til storebroren som har leilighet i første etasje.

Tante Anna snakker kun med ham gjennom vinduet.

Heldigvis ligger de tre boenhetene i et stort, innegjerdet grøntområde. Nå når de skal være i karantene i minst tre uker, så er jo det en kjempefordel.

Ellers er det litt forskjellig hvordan folk forholder seg til Coronareglene. Familien vår i Napoli er veldig nøye og går ikke ut uten at de må, og aldri uten munnbind og hansker.

I Sanremo har faren til Noah murt seg inne. Han går helt konsekvent ikke ut, og får matvarer levert på døren. Ellers så har heldigvis alle vennene våre der det bra. De lever mer eller mindre slik de gjør lenger sør, og som vi gjør her. Holder seg for seg selv og går på butikken når de skal handle mat eller eventuelt medisiner.

Andre har begynt å løsne litt på slipset. Hører at flere blir fristet til å ta seg en runde på byen eller en tur på stranden i det nydelige været selv om det er strengt forbudt.

I dag snakket jeg med en venninne som jobber i barnehage. Hun har heldigvis fremdeles lønnen sin og har arbeidet hjemmefra med å finne eventyr og aktiviteter som hun har videresendt hjem til ungene i karantene. Hun selv går hjemme med sin toårige sønn, og for uten ham, mannen og ansatte i supermarkedet over gata, møter hun ikke et menneske.

Mannen jobber som sjåfør for et transportfirma. De har har tatt på seg et ryddeoppdrag på havnen i Savona etter cruiseskipet Costa Luminosa som lå der i lang tid med smittede passasjerer om bord. Bekymringen hennes er å skulle bli syk når hun ikke har hjelp fra slekt og venner slik man vanligvis får ved sykdom i Italia. Derfor må mannen kle av seg i bakgården når han kommer hjem fra jobb. Klærne går rett i vaskemaskinen og dørhåndtak, husnøkler og diverse annet får en omgang med antibakk.

Fra neste uke av skal hun undervise fire/femåringene over nettet. Noen gjenåpning av barnehager og grunnskoler kommer ikke på tale før etter sommerferien.

Det eneste som det for øyeblikket ser ut til å skulle gjennomføres av skole i Italia, er L`esame di maturitá. Avgangseksamen etter fem år på videregående skole. Dette er vanligvis en prøve i fem deler som en må ha bestått for å få vitnemål. Uten Maturitá kommer en ikke inn på for eksempel universitetet, så denne vurderes gjennomført muntlig og på nett.

De vi kjenner i Sanremo som driver strender er heldigvis friske. De får tiden til å gå ved å pusse og fikse på bygninger og hageanlegg, men de er bekymret. Sesongåpning av strandbarene legges ofte til påsken så det ser ikke særlig lyst ut.

Slik har venner og familie det i Italia. Kanskje ikke det mest interessante blogginnholdet, men i disse rare tidene, så opplever jeg at vi er mer opptatt av hvordan andre mennesker har det enn det vi normalt ville vært.

Tenker at det er litt positivt opp i alt. At vi bryr oss. Fæle oppslag er det liksom nok av for tiden♥

Tante viser munnbind til Milano♥

Jørgine 

Tidligere denne uken røsket vi sammen alt vi hadde av skrittellere og pulsklokker og tok på hvert familiemedlem en hver. 

Målet var å sjekke hvem som beveget seg mest i gjengen vår. Og ikke minst ha et prosjekt gående som ungene syntes er underholdende! For det er en ganske krevende jobb. Holde ungene aktive, blide og sørge for at de er slitne når kvelden kommer! 

I alle fall. Det var ganske spennende å følge med på antall skritt gjennom dagen, og ekstra gøy å se sluttresultatet. 

Så her kommer den. Fra vinneren til «taperen»! 

Sokrates 26 265
Filippa 24 708
Jørgine 19 275
Milano 17 287
Morten 16 261
Silas 15 578
Emil 15 303

Sykt at lille Milano, som sover tre timer midt på dagen, går over 17 000 skritt! Og Sokrates som legger seg klokken syv og fortsatt rakk over 26 000. Inspirerende♥

Det er forresten ikke så dumt å ha en eller annen form for aktivitetsmåler på seg nå om dagen. Det gir litt mer oversikt og kanskje til og med motivasjon til å bevege seg litt ekstra! 

Slenger med noen karantenebilder fra Jessheim ♥

Jørgine♥

I dag har vi feiret familiens tredje bursdag i hjemmekarantene!! 

Morten fyller nemlig tretti år♥ I hele dag har jeg prøvd å fullføre en liten bursdagsvideo jeg skulle overraske han med. Men først nå, klokken 22.30 er jeg ferdig. 

Dere vet… frokost, hjemmeskole, jobb, trening, lunsj, kakebaking, middag, kakespising og legging. 

Men nå er det endelig klar og Morten har nettopp sett den på tven i stua! 

Deler den med dere også♥ Oss to (fem) i korte trekk, og litt annet krydder! 

Jørgine♥

I går skinna Filippa seg. Klipte bort det lange lyse håret sitt!

Hun tok avgjørelsen helt selv, for som hun sa: «Det er noe jeg har tenkt på lenge.»

Jeg gikk noen runder med meg selv og den delen av familien som er over 18, men vi kom enstemmig frem til at Filippa er ei jente som kan stå for det hun gjør.

Det har hun vist flere ganger. Hun skylder ikke på andre om hun tar dumme valg, og selv om hun ikke går stille i dørene, så tar hun konsekvensene av egne handlinger uten å mukke.

Da vi diskuterte hår-ikke hår rundt middagsbordet i går, mente både Silas og Emil at folk kom til å tro at hun er en gutt.

«Det bryr jeg meg ikke om» svarte Filippa, og så godt kjenner jeg jenta mi, at det vet jeg at hun mener.

Så stolt jeg er av henne. At hun tør, at hun tar avgjørelsen helt selv og at hun takler å skille seg ut. Så får jeg heller akseptere at den tøffheten noen ganger slår ut i gnister her hjemme.

Mens Morten sto og barberte elveåringen vår, kom jeg på at jeg klipte meg kort selv som åtteåring, kvittet meg med alt rosa og gikk kun i bukser og store t-skjorter i en lang periode.

Hvorfor, aner jeg ikke, men at jeg merket meg ut. Ja det gjorde jeg.

Tror det har noe med å få lov til å ta egne avgjørelser. Teste ut og stå i det. Vite at dette har jeg bestemt helt selv. Det er sunt en gang i blant tenker jeg, og Filippa tåler det.

Hun har snakket lenge om at hun ønsket å donere bort håret sitt, og i går slo hun to fluer i ett smekk. Fikk testet ut motet sitt, og kan gi håret sitt til noen som trenger det.

Har drevet å søkt litt å dag på hvor vi kan sende det lange den lange manken. Mye er stengt på grunn av Corona, så tar gjerne i mot tips om dere vet om noen som fortsatt er i drift!

Heia Filippa, og heie tøffe jenter som tør å skille seg ut!

Jørgine♥