På tide med en ny mammapost. For midt opp i alle prosjekter, reiser og møter, er mammajobben den aller viktigste. Hver dag.

For en klisjé. Men hvor uviktig føles ikke alt annet om en sammenligner det med lykken, kjærligheten og stoltheten over det å være mamma?

Enda mer klisjé. Men sant.

Nå er det jo absolutt viktig for meg å kunne kombinere morsrollen med en jobb jeg elsker, men om alt skulle skjære seg… At jeg mister 500 000 følgere på Instagram i morgen, at ingen vil være med meg treningsreise eller eventer, at salget av  bøkene mine stopper helt opp og ingen vil lese bloggen…Da har jeg tre barn som fremdeles vil være avhengige av at jeg fortsetter i mammajobben.

Så arbeid har jeg jo. Uansett.

Ikke betalt vel og merke. Men hvem trenger vel penger 😉

Neida.

Men tiåringen, han på fem og minstemannen på åtte måneder. De vokser alle tre, utvikler personligheten sin, blir egenrådige, er tidvis ekstremt sjarmerende og søte, og tidvis like usjarmerende og grinete, men jeg vil være der når ting skjer. Ikke gå glipp av noe.

Nå går det heldigvis ikke så rasende fort i svingene med de to eldste. Jeg kan ikke se at de vokser lenger, men han minste… Er jeg borte fra ham noen timer, så risikerer jeg å gå glipp av noe!

Nå er det mulig alle uten barn har falt av for lengst, men om dere leser enda… Å oppleve barnet ditt som klapper hendene sånn halvveis vellykket for aller første gang. Dele gleden og overraskelsen over å mestre med ham. Det er stort. Større enn man tror.

Så ja. Milano klapper. Ofte. Og gjerne så lenge noen vil se. Og vi ser. Alle fire. Vi ser og vi ser. Klapper med. Og blir like imponerte hver gang han henter frem det nye partytrikset sitt.

Stå gjør han også. Men det har han gjort så lenge at det ikke fremkaller like stor begeistring blant tilskuerne nå som for noen måneder siden.

Så nå må han neste begynne å gå om han skal holde oppmerksomheten vår.

Neida. Vi syntes det er fascinerende enda.

Bare han ikke detter. For det gjør han ofte. Har vurdert hjelm faktisk. Er det innafor egentlig? Erfaringsdeling mottas med takk.

Og så har den lille showmannen fått to små tenner. Ikke helt ute enda, men vi sjekker hver dag og er hjertens enige om at vi ser dem litt tydeligere for hver dag som går.

Det er stor stas. Alle vil kjenne og han klapper av begeistring. Vi klapper med. I glede over enda en milepæl og to små nesten usynlige tenner.

Helt til han beit meg i puppen.

Jeg måtte seriøst inn og inspisere munnen hans. For det kjentes ikke som et bitt. Det føltes som å bli knivstukket i brystet. Seriøst. Jeg måtte rett og slett sjekke om det var vanlig tenner.

Det var det heldigvis. Men herregud så skarpe!

Tips mottas med takk før han biter av meg niplen.

For nå når han har skjønt at jeg uler som en ulv hver gang han hogger til, så syntes han selvfølgelig det er rasende festlig.

Hva mer gjør han?

Jo, han smiler! Masse. Kommuniserer mer og mer. Og viser stadig større kjærlighet for sitt elleville publikum. Altså Morten, meg, Filippa og Sokrates. Men det skjønte dere sikkert.

Han er med andre ord bortskjemt på oppmerksomhet og bekreftelse.

Akkurat slik det skal være med andre ord.

Og selv om det å være trebarnsforeldre i full jobb er hakket mer utfordrende enn å være tobarnsforeldre. Anbefales det på det sterkeste!

Vi gleder oss til flere milepæler. Forhåpentligvis mindre biting. Og enda flere opplevelser å dele sammen.

Hvem prøver jeg å lure forresten? Bitingen har vel så vidt begynt…

Jeg stålsetter meg!

Jørgine♥

Ingen ting har vært mer overveldende og fantastisk enn det å bli mamma. Ingen ting har vært mer altoppslukende, og ingen ting har gitt meg flere bekymringer og redsler. Ingen ting har tappet meg for like mye energi, og ingenting har gitt meg mer glede.

Når jeg ser på barna mine kjenner jeg på en kjærlighet jeg ikke kan beskrive. Jeg begynte å elske dem lenge før jeg visste hvordan de så ut, visste navnet deres eller hadde holdt dem. De er en del av meg, og de kommer alltid til å være det, uansett.

Og tanken på at det skulle skje dem noe eller at noen skulle være slemme med dem maner, frem en slags superheltfølelse i meg. Ingen kamper hadde vært for store, ingen hinder for høye. INGEN ting ville stoppet meg.

Og uansett hvor mye jeg kjefter, er irritabel, urettferdig eller utslitt… skal de aldri tvile på hvor de har meg, hva jeg er villig til å gjøre for dem og hvor ubetinget jeg elsker dem.

Gratulerer med dagen til alle mammaer der ute, men mest av alt til min. Jeg elsker deg og jeg har aldri noensinne vært i tvil på at du hadde gått i ilden for meg. Hver dag.

Og så et bilde. Av en sliten, lykkelig, overveldet og stolt nybaktmamma med melkespreng til tusen.

Jørgine♥

REKLAME DEVOLD

Flere enn meg som elsker å kle barna i ull?

Jeg er nemlig vokst opp med ull innerst, i halsen, på bena og på hode. En familietradisjon jeg har med meg fra Ålesund, og som jeg med glede har brakt videre til mine. Nå husker jeg at ull stakk da jeg var barn, men til tross for motstand, har det aldri vært noe vei utenom. Det var det bare å vende seg til sa mamma.

I dag stikker ikke ull lenger og ungene er like glad i Devold som meg. For i år, som i fjor og de to årene før der igjen, er jeg stolt ambassadør for Sunnmørsbedriften som har produsert ull i over 160 år.

Og siden vi er inne på det med barn og ull. For et par år siden ble faktisk Devolds fineste ull brukt i en større studie rundt effekten av fin merinoull på barnehud med atopisk eksem. Resultatene var helt fantastiske!

Årsaken til at ull viser seg å være lindrende for mange som sliter med eksem, er at mikroklimaet mellom hud og stoff blir mer stabilt, ettersom ull regulerer temperatur (varmer når kroppen er kald, virker svalende når kroppen er varm) og transporterer fukt bort fra kroppen. I tillegg er ull naturlig motstandsdyktig mot bakterier.

Nå vet jeg at mange av dere som følger meg også har barn, og som jeg har sagt før elsker jeg å skrive til nettopp dere. Vi har en felles interesse. Som vi engasjerer oss veldig for. Derfor spurte jeg Devold om jeg kunne få gi ut en rabattkode på barneull.

Så om dere trenger påfyll til ungene gir FUNKYKIDS 30% rabatt frem til 24. februar!

Utvalget til barn er stort og de fleste av dere har sikkert vært borti noen av produktene tidligere. Du finner plagg til ungene fra 0 år til 16 år.

Nibba baby wool playsuit er forresten en favoritt her i huset for Milano som ligger å åler seg rundt på bakken flere timer om dagen! Og de to eldste er veldig glad i Breeze produktene. En lett og myk ullserie som funker hele året!

Og alt som ikke slites i stykker går selvsagt i arv. Uansett farge. Her i huset har de måttet lære tidlig at farger ikke er så nøye. En god ullgenser skal brukes. Uansett om den er lilla eller blå.

Du kan sjekk ut utvalget HER ♥

Og her har dere hele gjengen i ull! Utenom Milano da. Som ligger i magen. Men det så dere kanskje? 😉

Håper rabattkoden kan komme godt med og at de av dere som trenger ull til ungene finner noe dere liker♥

Jørgine

Først og fremst takk for alle tips til hva disse mammapostene skal handle om!

Jeg elsker som sagt å skrive til dere mammaer. Dere er så dedikerte, og legger igjen så mange fine kommentarer med både råd og egne erfaringer.

Første tema for mitt vedkommende må nesten handle om søvn. Det er nemlig høyaktuelt her i huset om dagen (og natten). Jeg sover nemlig svært lite for tiden, så la meg utdype situasjonen vår.

Milano har fra dag en’ egentlig spist mer på natten enn om dagen. Ikke at han ikke spiser på dagen altså, for det gjør han. Mye, men om natten liker han å bruke mamma som smokk. Smokk med melk i.

Det har jo i praksis betydd at han per dags dato aldri har lagt en hel natt i sin egen seng, og dette til tross for at jeg hadde store planer om å venne han til å sove alene fra starten av.

Men da han endelig kom til verden, kom jeg på hvorfor både Sokrates og Filippa sov med meg da de var babyer. Jeg hadde nemlig glemt hvor ufattelig mange ganger i løpet av en natt jeg har våknet for å kontrollere at disse små knøttene puster…

Jeg er ganske sikker på at det er flere enn meg som har kjent på frykten for, at de bittelille menneskene plutselig skal slutte å puste. Panikken de gangene det går litt for langt tid mellom hvert åndedrag, eller når de ligger så urørlige at man vekker dem for å forsikre seg om at de faktisk lever.

Dere skjønner hva jeg mener?

Nå er jo samsoving omdiskutert, og da jeg fikk Filippa for snart 10 år siden (!!!) ble jeg anbefalt å ikke ha henne i min seng. Kan ikke huske hvordan det var da jeg fikk Sokrates, men for min del har det uansett føltes tryggere å ha dem nær meg om natten.

Nå er Milano 6,5 måned, Sokrates 5 år og Filippa 10, og jeg sjekker fortsatt. Legger øret helt inn til munnen og lytter, men ikke på langt nær like ofte som helt i begynnelsen.

Herregud inn i mellom gjør jeg det til og med med mamma!

Mamma midt i en haug av puter, helt musestille og ubevegelig! Som en mumie. Hun må jeg passe på, for der er det jammen ikke lett å finne pulsen om en ikke hører etter..

Men tross alt så er jeg litt mer avslappet nå.  «Man ligger som man reder» , sier mamma, og det burde hun vite, som har gjort akkurat det samme selv! For når man først har latt de små diktatorene forstå at de har tilgang til en beroligende, flytende buffet gjennom hele natten, så skal det mye til for å overtale dem til å sove alene.

Derfor befinner jeg meg nå i den situasjonen at jeg ammer i søvne, for i det hele tatt å få sove! Om jeg skulle lagt Milano tilbake i sin egen seng hver gang han sovnet på puppen, ville jeg ikke gjort annet enn å gå i skytteltrafikk mellom min og hans seng hele natten.

Derfor får han viljen sin en stund til mens vi bare er ekstremt takknemlige de nettene han nøyer seg med kun pupp. For noen ganger er ikke det heller bra nok. Da er han urolig og må trøstes og bæres. Som regel mellom 2.00 og 5.00, og det er totalt knekken!

Tips folkens? Til veien mot uavbrutt søvn. Ja, ja, ja, jeg vet det selv. Ta opp kampen og lide meg gjennom x antall våkenetter før sengesjefen kaster inn håndkledet. For selv om de er små, så gir de seg ikke uten kamp! (Ganske fantastisk egentlig. For et overlevelsesinnstinkt!) Jeg holdt på i flere uker, i følge mamma, så det går nok en stund før jeg frivillig begir meg inn i den konflikten. Til det er jeg for trøtt, men herregud, jeg husker nesten ikke hvordan det var… å sove gjennom natten. Det kjennes faktisk bare som en veldig fjern og urealistisk drøm akkurat nå! Hahha

Tenk at man kan like noen så godt enda de tar fra deg den nydelige og deilige nattesøvnen!

Jørgine♥

Først og fremst takk for alle tips om hva dere ønsker å lese og se mer av i 2019. Jeg har kopiert over kommentarene deres i et eget dokument, og har allerede planlagt mange nye innlegg på bakgrunn av disse innspillene.

Noen av dere spurte om julen. Tror ikke jeg har nevnt det her på bloggen, men så det lå en sak på Dagbladet, eller var det VG, som gjenga noe jeg sa på pressedagen med Bloggerne.

Nemlig at det garantert kom til å bli noen tårer i julen.

Det ble det. Ganske mange også. Uten at det på noen som helst måte er noe synd i meg altså. Bare så det er sagt.

For denne julen ble den aller første uten de to eldste barna mine. Og ikke bare det. Første julen uten mamma også. Min mamma altså.

Milano, Morten og jeg tilbrakte nemlig første del av julen på Lillehammer, de to eldste feiret i Ålesund sammen med pappaen, og mamma var hjemme med alle unntagen meg.

Knallhardt for en mammadalt, og like knallhardt for mitt eget mammahjerte. Herregud det ordet er så teit, men beskrivende nok til at dere skjønner hva jeg mener.

Men jeg forstår jo at det må bli sånn.

Selvfølgelig skal vi feire årets fineste høytid med den fantastiske svigerfamilien min også. Og det ble selvfølgelig kjempekoselig. De folka er jo like bra som Morten. Og dere vet hvor bra han er, ikke sant?

Og selvfølgelig skal barna være hos pappaen sin også. Jeg unner både dem og han det.

Men jeg er syntes fortsatt det er både vanskelig og sårt.

Tror muligens jeg har litt separasjonsangst. Vil helst ha alle rundt meg til en hver tid. Og har definitivt ikke vent meg til å sende barna fra meg. Om det så bare er for en helg.

Det er ikke fordi jeg er verdens mest tålmodige mamma som stuller og steller rundt ungene 24 timer i døgnet. Og det er heller ikke fordi jeg ikke syntes det er deilig med barnefri inn i mellom. Men det var bare ikke sånn jeg trodde det skulle bli.

Jeg er jo selv vokst opp i en familie som på ingen måte er A4, og jeg har vært lykkelig som bare det, men jeg hadde en veldig klar visjon da jeg fikk mitt første barn, og det var at mine unger skulle vokse opp i en familie uten hit og dit og mine og dine. Barna skulle ha ett hjem trodde jeg, men så skjer livet. Så skjer skilsmisse. Og hverdagen blir ikke slik man hadde sett for seg.

Kanskje jeg venner meg til det etterhvert? Eller kanskje ikke…

Mest sannsynlig ikke, med tanke på at jeg fyller 30 år til sommeren og fortsatt ikke har klippet navlestreng til Trude Vasstrand selv om den vel og merke er veldig elastisk og mye lengre enn før.

Mulig jeg har en issue der. Med navlestrenger. At jeg rett og slett ikke vil bli av med dem, og kanskje det er derfor jeg får vondt i magen når jeg må dele på ungene?

Men så ble Funkyfamilien samlet igjen i romjulen da. I alle fall for en liten stund, før lillebror Noah reiste til Italia for å feire nyttår med sin pappa.

Men neste år blir det jul på Jessheim, og jeg håper vi kan presse så mange mennesker som mulig inn i det huset. For helst vil jeg ha både Morten sine og mine der. I tillegg til de aller viktigste så klart. Filippa, Sokrates og Milano.

Gleder meg allerede <3