Forrige søndag holdt jeg treningsevent med Reebok og XXL på Vulkan. Samme kveld fikk jeg en mappe med over 300 bilder fra fotografen vår, som hadde knipset haugevis av kule situasjonsglimt.

Etter å ha fått barna i seng, satt jeg meg ned å og bladde i mappen.

Kombinasjonen trøtt, sliten og i ensom majestet, ble imidlertid en uheldig «cocktail» og det hele resulterte i relativt dårlig stemning i sofakroken!

I stedet for å glede meg over bilder som lyser av energi, endorfiner og høy stemning i salen, studerte jeg heller meg selv. Fra ulike vinkler, i ulike posisjoner og i forskjellige situasjoner.

Da jeg sto opp på mandag hadde jeg glemte av hele filmen, for etter den lille alvorspraten jeg hadde med meg selv, fikk jeg peilet meg tilbake i riktig spor.

Men i dag, da jeg fikk pressebilder tilsendt fra gårsdagens innspilling  av Senkveld, snublet jeg rett ned i den samme fella igjen! Var misfornøyd og kjip mot meg selv.

Derfor tenkte jeg at den lille snutten jeg filmet i forrige uke faktisk kunne være viktig å dele.

For uavhengig av hvem vi er, altså med tanke på fysisk form, fasong, vekt og høyde, tror jeg vi alle har lett for å se på oss selv med et kritisk og granskende blikk. Se etter det som er «feil», de tingene vi gjerne vil forbedre, og alt som kunne vært annerledes.

Det har i alle fall jeg erfart det siste året med alle de endringene kroppen og hodet har vært gjennom.

Fra topptrent ikke gravid, til kvalm og sliten gravid. Fra litt gladere gravid, til veldig glad ikke gravid og nybakt mamma, til i dag. Fersk trebarnsmamma med en ganske annen kropp enn den «vanlige», og et hode som stadig trenger påminnelser på at ting tar tid. At jeg må være tålmodig, og at ting faktisk  får være bra nok som de er.

Men jeg er fast bestemt på å bli enda bedre på å eie slik jeg er her og nå. Være fornøyd, tilfreds og komfortabel samtidig som jeg jobber mot målet om en sterkere, raskere og smidigere Jørgis.

Noen som kan kjenne seg igjen og også trenger å jobbe med å ikke være så kjip med seg selv?

Jørgine♥

Dere har sikkert fått med dere at jeg liker å planlegge, og i treningstipsene mine legger jeg som regel alltid til at det er en fordel å ha en plan for både hva, hvordan og hvor mye!

Det mener jeg fortsatt, men jeg har kanskje ikke vært like flink til å presisere at det er helt ok at det likevel ikke alltid går etter planen 😉

Det skjer nemlig relativt ofte for min del. I hvert fall nå for tiden!

Ta i går for eksempel.

Planen var motbakkeløp og kroppsvekttrening, men i det jeg var på vei ut dørene med en sovende Milano i vognen, ble jeg oppringt av barnehagen. Sokrates hadde vondt i magen så det ble flatmark med barnevogn og gråtende gutt i stedet…

Det gikk selvsagt helt fint, men litt senere på dagen kjente jeg på at jeg ikke hadde fått bevege meg, og tanken på at jeg ikke hadde fått trent som planlagt, ble etter hvert skikkelig plagsom. Det ble nok jeg også, for da luften gikk ut av både de gode intensjonene, humør og motivasjon. Var jeg sikkert ikke så kjempehyggelig å være i hus med. Dere vet:  «Typisk at dette skjer når jeg er så godt i gang»… «Nå blir ikke treningsuken som den skulle»… «Og jeg som var så klar til å kjøre på i dag»… «se her går jeg»…osv

Det er fort gjort, ikke sant? Å deppe over det man ikke fikk gjort, i stedet for å finne alternative metoder.

Og det er poenget mitt her. I går kveld fikk jeg meg en påminnelse om mine egne resepter: Plan B, C eller til og med D funker også! Jeg hadde bare glemt det!

Det er nemlig mange veier til Rom, og i en hektisk hverdag er det nok litt i overkant å tenke at alt skal gå som planlagt hver gang. Det må vi faktisk ta med i betraktning når vi legger optimistiske dagsplaner.

Så til tross for at det ikke ble en knallhard motbakkeøkt i går, og jeg på et tidspunkt tok meg selv i være både grinete og lite løsningsorientert, fikk jeg hanket meg selv nok inn til å legge en plan B.

Så i det Morten kom hjem fra fotballtrening overlot jeg både middag og skrikerunger til ham. Knytet på meg joggesko og tok en rolig løpetur i frisk luft.

Derfor ble det sen middag, lett kaos og litt skriking på Milano som ikke fikk pupp akkurat da han hadde tenkt, men  jeg fikk beveget meg litt allikevel, kom tilbake i bedre humør og med en viktig påminnelse om at jeg er sjefen over egen planlegging, så da kan planen faktisk redigeres underveis!

Jørgine♥