I fjor sommer, etter å ha sett en kampanjevideo laget av alkovettorganisasjonen Av-og-til,  skrev jeg et innlegg med tittelen «…men de får aldri en småbrisen feriemamma…«.

Nå er de ute med enda en viktig og sår video, og jeg kjenner for å dele noen tanker vedrørende dette temaet igjen♥

Kan du huske de gangene da du var liten, eller til og med nå, om du er ung og fremdeles bor hjemme, at du har gruet deg til å komme hjem?

Kanskje har du skulket, vært frekk i munnen mot en lærer eller kanskje til og med ødelagt noe på skolen! I alle fall så vet du at foreldrene dine har fått beskjed, og du vet at det ikke er applaus du blir møtt med når du åpner inngangsdøren hjemme.

Kanskje har du vært ute lenger enn avtalt en lørdagskveld. Kanskje har de voksne forgjeves prøvd å få fatt på deg og du har festet videre. Ignorert desperate meldinger, ringesignaler og når du skal være tilbake.

Kan du huske den følelsen? Når du flau og sliten kommer hjem og alle de fabrikkerte unnskyldningene smuldrer opp under skjenneprekener og triste foreldreøyne?

Jeg kan! Jeg kan til og med huske husarrest, inndragning av ukepenger og en kjempesint, kjempetrist mamma. Kjenner ubehaget den dag i dag, faktisk.

Så heldige vi er! Som har noen som venter på oss, som er bekymret for oss, som setter grenser av kjærlighet og som ønsker oss velkommen hjem samme hvor umulige vi er!

Noen har det ikke slik. Noen barn og unge har ingen som blir glade når de kommer hjem. Ingen som spør hvordan de har hatt det på trening eller på skolen. Ingen som passer på at de er hjemme til avtalt tid. Ingen som sliter tribunebenken for deres skyld.

Noen barn og unge kommer hjem til voksne som har nok med sitt. Voksne som kanskje er sinte, voldelige eller syke. Som av ulike årsaker ikke klarer å være de omsorgspersonene de bør være.

Da er det godt at det finnes voksne støttespillere som i blant annet idretten. Som stiller opp og gjør en kjempeinnsats for egne og andres unger. Dag ut og dag inn. Hele året. Vi trenger flere som dere!

Og til alle oss andre: Ikke vær den voksne som sender skråblikk til ungen som aldri blir hentet etter treningen og som du egentlig er drittlei av å kjøre hjem, men som du ikke har samvittighet til å ignorere. Ikke vær den personen som beklager deg over akkurat det barnet i foreldregruppen. Ikke vær den voksne som overser den ungdommen med foreldre som aldri dukker opp på kamper eller bidrar på dugnad. Den ungdommen som ingen heier på.

Mulig at det barnet ikke er verdens mest sympatiske. Kanskje havner vedkommende i konflikter litt for ofte. Kanskje er det en unge som ikke hilser selv om du gjør det. Vær den voksne som hilser samme søren, som ser forbi et bråkjekt ytre eller dårlige holdninger.Vær den voksne som kan legge sammen to og to og som forstår at det ikke alltid er tryggest på hjemmebane.

En stor applaus til alle dere som gjør det mulig for barn og unge å drive med idrett. Det er så viktig. Av så utrolig mange grunner♥

Jørgine♥