I siste episode av Vegard x Funkygine, fikk vi være med Morten på trening med Ullkisa. Akkurat i den anledningen bestemte min løsmunnede venn, som vanligvis danker meg ut når det kommer til feminine fiksfakserier, seg plutselig for å bli mer matcho. Han kunne ikke fly rundt på fotballbanen og være diva, sa han.

Nå viste det seg at Harm ikke er helt bortreist når det gjelder fotball, så mulig han har en hemmelig fortid som midtstopper for stokke IL, men nok om det. Jeg er egentlig mer opptatt av dette med homser og fotball.

Da vi fikk være med på treningen så påpekte en fra administrasjonen i Ullkisa at det er viktig for dem å vise hva klubben står for med tanke på seksuell legning og inkludering. Spesielt for arbeidet i lavere aldersgrupper.

Jeg syns dette er veldig bra, men skal det virkelig være nødvendig i 2018. Å ta et standpunkt?

Å måtte snakke om homofili og legning i idrettsammenheng?

Det er nok det. Ikke fordi jeg tenker at fotballspillere er homofobe, men fordi det ikke «finnes» en eneste homofil fotballspiller i toppfotballen. Herrefotball er tilsynelatende en hetrosport.

Morten for eksempel, har spilt proffotball i 10 år og aldri møtt en åpent homofil fotballspiller!

Nå mener jeg ikke at homofile for en hver pris må flagge legningen sin, og jeg håper og tror at grunnen til at han velger å ikke si noe, er at han enten ikke har behov for å utbasunere sin seksuelle legning, eller at han tar forbehold. Vegrer seg fordi idretten er så innmari matcho at det kan være tøfft å bryte med en så innarbeidet mannementalitet. Det kan jo ikke være bare, bare å stå frem som homo i et miljø med tøffe karer, knuffing og røff garderobekultur. Ikke at jeg sitter med noe fasit altså, dette er bare noen tanker som slo meg da jeg spurte Morten om han noen gang hadde møtt noe annet enn hetero menn i løpet av karrieren sin.

Men nå er det heldigvis slik at det finnes flere fordommer mot homofobe enn mot homofile, og vi vet at den store majoriteten av fotballspillere, og alle andre, i alle fall i dette landet, ikke syns at seksuell legning er en big deal lenger. Med standpunk som det Ullkisa tar, så håper jeg at det blir lettere å være seg selv enn mange frykter. Det kan ikke være slik at seksuell legning skal definere hvilke fritidsaktiviteter en skal drive med.

Det må vi rett og slett få en slutt på! ♥

Og her er forresten den fine episoden om du ikke allerede har sett den!

Jørgine♥

REKLAME FINN

Besteforeldrene mine er friluftsmennesker. Aktive og kunnskapsrike folk med stor respekt for vær, vind og natur. De tilhører den generasjonen som ikke eide mer enn de trengte. De som ikke brukte store summer på fancy utstyr. De som arvet, og de som ikke var opptatt av stil og fargekombinasjoner.

Mange av de gode verdiene har blitt videreført til barna deres, ikke alle naturligvis, men essensen lever videre i neste generasjon… altså min mamma, tanter og onkler. 

Så er den utvannet i tredjegenerasjonskullet, men jeg tror både jeg og mine søskenbarn har plukket med oss noen gode vaner og holdninger likevel.

Jeg har ikke manglet noe i oppveksten, men med en alenemamma som skulle brødfø fire storetere, har vi sjeldent hatt råd til siste skrik. Likevel har vi vært ute i all slags vær, vi har lært å stå på ski, vi har gått i fjellet, vi har drevet med idrett, vi har trent, vi kan svømme… listen er lang, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at til tross for litt for lange ski, litt for korte jakkeermer, fjellsko å vokse i, slitte joggesko og arvet ullundertøy, har vi alltid vært aktive og drevet med fysisk aktivitet. Vi har helt bestemt ikke vært de mest stilfulle, men ofte blant de beste.

Hvorfor?

Vi har blitt fulgt opp. Vi har deltatt uten å reflektert alt for mye over om vi har strukket til med klær, utstyr eller riktig skotøy. Fokuset har vært på å mestre, og kjenne gleden ved fysisk aktivitet.

Og det er det jeg vil påpeke… tipp topp utstyr er en helt super bonus, men overhode ingen forutsetning for deltagelse! Nå skal jeg ikke påstå at det alltid var like morsomt å ikke ha matchende skidress eller de kuleste Nikeskoene, men det har aldri vært et hinder for å delta, prøve og lære.

Dette er et utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev for noen år siden, og noe jeg helt sikkert har snakket om i flere sammenhenger. Noe jeg tenkte var viktig å få sagt den gangen, og som muligens er enda mer aktuelt i dag. Noe jeg aktivt prøver å formidle til barna mine.

For selv om Morten og jeg har ganske mye bedre økonomi en min mamma da jeg vokste opp, ønsker jeg at både Filippa, Sokrates og Milano skal være vel vitende om at brukt og arvet på ingen måte er synonym med ubrukelig og umulig. Tvert i mot.

Derfor har Finn.no vært en samarbeidspartner som har stått øverst på ønskelisten min lenge, og endelig sto jeg på deres også!

Nå tipper jeg at alle som leser dette innlegget allerede vet om Finn, så jeg skal spare dere for en utgreing om hva Norges største markedsplass faktisk er, men jeg kan jo si at på en vanlig dag ligger det ca. 300 000 annonser tilgjengelig på nettsiden. Og i motsetning til mye av det som har gått i arv fra meg, som Vasstrandsflokkens eldste søskenbarn, til mine 14 etterkommere, kan du finne tipp topp utstyr av alle slag. Brukt ja, men som sagt verken ubrukelig eller umulig.

For mange er dette helt essensielt for å kunne utfolde seg i ulike aktiviteter og hobbyer. Noen kan ikke koste på seg nytt utstyr. For andre er det en mulighet til å være både miljøbevisst og stå for gode verdier.

Brukt er kult. Brukt er smart. Brukt er viktig, og alle vinner på gjenbruk. Bruk Finn for alt det er verdt!

Du kan jo begynne med å sjekke ut så sjukt mye bra vinterutstyr som finnes til både store og små HER

Og så må du se videoen min så klart 😉

Jørgine♥