Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men merker jeg er overrasket og glad over at kommentarene i forbindelse med den lille nyheten min i går er så utrolig positive! Var nemlig forberedt på at det skulle være litt skepsis eller i alle fall noen som syntes at det var teit! Men dere bare…♥♥♥♥♥♥♥♥

Så jeg ville egentlig bare si tusen takk! For at dere er så skjønne, rause og ikke minst lojale som nå skal begynne å følge med på bloggerne! I love you people!

Og til alle som har lurt på hvor jakken fra i går er kjøpt… det er Morten sin ZARA herrejakke!

Jørgine♥

Mange har spurt om å få en liten house tour, og nå kommer den (selv om det er mye småpirk som gjenstår enda)!

At jeg ikke er spesielt flink med kamera er ikke noe nytt, men dette var søren ikke lett. Å gi et helhetlig bilde av en leilighet på 90 kvm visste seg å være utfordrende. Derfor ble det mye klipping og liming, og kanskje til og med litt forvirrende å se på…

Men, det gir forhåpentligvis et inntrykk av hvordan vi har det♥

Ser ut som at den ikke automatisk vises i beste kvalitet, så husk å velge 1080p HD!

Badet har vi ikke pusset opp enda… så det får vente 😉

God lørdag!

Jørgine♥

Da jeg var på treningsreise på Rhodos la jeg ut et bilde på Snapchat av en bok som jeg omtalte som «den beste krimmen jeg noensinne har lest»! Det førte overraskende nok til REKORDmange printscreens og jeg tolker det som at jeg har mange følgere som også er glad i å lese.

Jeg har utrolig stor glede av bøker, og leser hver kveld før jeg sovner. Det er en av de få tingene jeg klarer å gjøre uten å føle at jeg må holde på med noe annet samtidig. Om jeg eksempelvis skal se en episode av en serie må jeg sortere sokker, brette klær eller jobbe på dataen samtidig. Men når jeg leser, glemmer jeg tid og sted, og det er helt nydelig når jeg får fokusere på bare en ting av gangen.

Det går mest i krim, og det blir mange titler i løpet av et år. Noen skumleser jeg for de er kjedelige og åpenbare og noen blir jeg fort ferdig med fordi jeg ikke klarte å legge dem fra meg! Her får du noen av de beste krimmene jeg har lest!

TOPP 10 kriminalromaner! 

1. Den siste Pilgrimen – Gard Sveen
2. Englevaktene – Kristina Ohlsson
3. Ikke bestått – Hjort Rosenfeldt
4. Lykkejegeren – Jan-Erik Fjell
5. Det henger en engel alene i skogen – Samuel Bjørk
6. Uglen – Samuel Bjørk
7. Alle fra Lars Kepler er knallbra (Hypnotisøren, Paganinikontraktem, Ildvitnet, Sandmannen, Stalker, Playground og kaninjegeren), men Hypnotisøren er en klar favoritt!
8. Journal 64 – Jussi Adler-Olson
9. DNA – Yrsa Sigurdardóttir
10. Et lite drap i Lisboa – Robert Wilson!

Noen som har lest noen av disse?

Og tips til gode bøker mottas alltid med stor takk!

God fredag♥

Jørgine

Jeg har en venninne. Som har kjent på kroppen hvorfor vi trenger verdensdagen for psykisk helse. For den er i dag, for de som ikke visste det.

Jeg ba henne skrive noe til bloggen, fra et personlig ståsted.

Jeg skulle ønske det hun skrev var enda mer personlig, men jeg tror ikke helt hun tørr… derfor kjenner jeg at verdensdagen for psykisk helse brått ble enda litt viktigere for meg♥

Fordi… jeg vil at du skal tørre å snakke enda mer åpent om dette! Fordi du har ingen ting å skamme deg over! Fordi du er mer enn tøff nok egentlig… men kanskje du ikke vet det helt selv enda… kanskje det må noen flere verdensdager for psykisk helse til… kanskje vi må snakke enda mer om det, bryte ned enda flere tabuer… og så håper jeg du tørr fine vennen min!

For du, som alle andre, er et perfekt eksempel på at litt knust ikke betyr ødelagt. Det betyr potensial!

Her er teksten hun skrev♥

Vi trenger denne dagen. Jeg trenger denne dagen. Jeg trenger å høre folk snakke om psykisk helse like hverdagslig som man snakker om beinbrudd og vondt i nakke, rygg og skuldre.

Jeg trenger at det er greit slik at jeg kan syns bedre om meg selv. Kanskje trenger du den også?

Jørgine spurte om jeg ville skrive et innlegg fra mitt ståsted. Problemet er at jeg ikke vet hva mitt ståsted er. Er det som en med en diagnose, en som har «slitt litt» i perioder, helsepersonell, en som «kjenner noen» eller bare en som engasjerer seg for bedre psykisk helse i samfunnet. Jeg klarer ikke å skille dem. Så i stedet for å finne mitt ståsted så blir det bare litt personlig synsing.

Jeg liker tanken om åpenhet om psykisk helse og tør dele egne erfaringer om tyngre perioder og at jeg har slitt og har hatt behov for hjelp fra for eksempel psykolog. Men å bruke ord som depresjon, snakke om diagnose og snakke om å ta medisiner det liker jeg ikke. Det sitter langt inne. Jeg stigmatiserer meg selv. Jeg er redd for å bruke ordet diagnose for jeg vet hvordan «slike som meg» kan bli omtalt. Problemet sitter i mitt eget selvbilde, jeg vet det. Men dette har ikke kommet ut av ingenting. Det har blitt formet av det jeg hører bli sagt om slike som meg. På gata, i media og i helsevesenet.

Og jeg får ikke endret synet på meg selv uten at praten endrer seg. Det har blitt bedre, men det er enda en lang vei å gå. Omtrent halvparten av den norske befolkningen vil oppleve å ha psykiske problemer en eller flere ganger i løpet av livet. Gjerne i forbindelse med store omveltninger i livet. Det berører oss alle.

For tiden har jeg det veldig bra! Jeg har funnet en balanse som funker for meg. Gode rutiner med mat, søvn og trening hjalp meg å få hodet over vannet. Gode venner og familie som var der, var trygghet og stabilitet. Jobb som gav rutiner og glede. Derfor er jeg glad for at årets internasjonale tema er arbeid og psykisk helse og at  det nasjonale temaet er «noe å glede seg over».

Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er greit å ha fokus på psykisk helse. Et media som ikke forer oss med stereotyper. Et fordomsfritt helsevesen som behandler hele mennesket og rause medmennesker som ikke har behov for å beskrive meg ut i fra en diagnose. Jeg ønsker meg et samfunn med større åpenhet rundt psykisk helse, større aksept – for jeg kan trenge det en dag igjen. Og skal vi tro statistikken så er det en 50/50 sjans for at du kan trenge det du også. Denne videosnutten syns jeg er fantastisk fin! En er ikke knust selv om man er ødelagt, en er potensiale.

Jeg har aldri selv vært medlem i en gruppe slik som den jeg nettopp opprettet. Godtestreik gruppen altså. Vi er ikke en vennegjeng, men en haug med folk som ikke nødvendigvis kjenner hverandre. Som alle har veldig ulike forutsetninger og tanker om hvordan to måneder uten snop, sjokolade, boller, vafler, pannekaker, brus og kjeks kommer til å bli!

Et døgn etter at jeg opprettet gruppen har mange vært ivrige, positive og glade og delt både bilder, kommentarer og innlegg.

En ting som likevel slår meg, er så raske mange er til å dømme, rette pekefingeren og mene de sitter på fasiten for hvordan ting skal og bør gjennomføres.

Noen deler alternative oppskrifter til usunnheter, mange av disse med kunstig søtning. Og så er det noen som mener det blir for mange oppskrifter, for mye fokus på smutthull og lurer på hvordan så mange er så avhengige av sukker at dette kan bli en prøvelse i det hele tatt.

Jeg tror virkelig at det er gode intensjoner i begge ender, men som jeg har lurt på i mange andre settinger… stiller jeg meg nok en gang litt uforstående til behovet for å hele tiden kommentere andres måter, tanker og metoder.

Hvorfor? Kan ikke folk bare få gjøre som de ønsker. Selv om det ikke er slik vi ville gjort det selv?

Jeg mente ikke å opprette en godtestreikgruppe som skulle være en arena for debatt, uenigheter og pekefingerinnlegg. Det er det nok av fra før. Jeg opprettet en gruppe for godtegriser som har lyst til å bli litt flinkere til å begrense seg, som har lyst til å vende seg til tanken på grønnsaker og dipp på fredagskvelden i stedet for cheese doodles og cola.

Enkelt, greit, hyggelig, litt barnslig, forhåpentligvis gøy og noe vi sukkerelskere kan gjøre sammen!

Godtestreik er for unger. Denne gruppa var ment som en uhøytidelig og morsom måte å kutte ned på sukkerinntaket i fellesskap. En gruppe som kunne dele oppskrifter, erfaringer, oppturer og nedturer. Hvordan en velger å gjennomføre godtestreiken, blir opp til hver enkelt. Hva en spiser og baker, bestemmer en selv. Og det er gøy om noen finner inspirasjon og støtte i felleskapet.

Oppsummert. Vi trenger ikke mene noe om alt. Det er mye gøyere å oppmuntre og være positive til andres engasjement og ivrighet. I alle fall om du har meldt deg på en barnslig Facebook gruppe. Slik som min.

Så stjeler jeg en status som mamma nylig delte. Langt mer seriøs og viktig enn det jeg snakker om her. Men absolutt verdt å lese!

La oss ta en idealist
La oss ta de som kom hit sist
La oss ta de som ligger nede
La oss ta de som ikke er til stede
La oss ta alle som glor
La oss ta de som mangler ord
La oss ta de med langt hår
Og de som snakker språk vi ikke forstår

La oss ta de deprimerte
La oss ta de prostituerte
La oss ta tjukken og poeten
La oss ta tiggeren og analfabeten
Alle som ikke passer inn
Alle som har gjort et lite feiltrinn
Kom la oss ta alle de sære
Sånn som Mao tok de kontrarevolusjonære

La oss ta kvinner som vil
La oss ta de som dekker seg til
La oss ta hun høye og hun lave
Og hun med det asiatiske opphavet
Og hun med små bryst
La oss ta hun som viser lyst
La oss kalle hun en madrass
Kom la oss sett alle kvinner på plass

La oss ta diplomaten
Og han på den andre siden av gaten
La oss ta de med stor nese
Og de som liker å lese
La oss ta hun med underbitt
Og han som drikker alkoholfritt
La oss være på let
Etter en med en skavank eller en minoritet

La oss ta den minste i klassen
La oss ta hun som jobber i kassen
La oss ta en transvestitt
La oss se verden i svart og hvitt
La oss bli kvitt alle nyanser
La oss ta alle som danser
Og er på feil side av gjerdet
Kom la oss gi makten til de autoritære

Eller la være

• Eduardo «Doddo» Andersen

God helg♥

Jørgine