Et av høydepunktene, og muligens det største nederlaget i 2016 var deltakelsen i NRK programmet Norges Tøffeste!

Et høydepunkt fordi det var en fantastisk opplevelse og fordi jeg hadde noen gode prestasjoner… et voldsomt nederlag fordi jeg tabbet meg ordentlig ut og røk ut av konkurransen!

Måten jeg fremsto på under programmet førte til hete diskusjoner fra noen av seerne og jeg fikk for første gang kjenne på internettets vrede. Noe som i for seg ikke var et stort problem, men den gangen følte jeg for å svare på tiltale… (video fra programmet nederst i innlegget)

Jeg er heldig. Min tilværelse i sosiale media  forløper nokså smertefritt. Det er stort sett bare positive tilbakemeldinger og koselige kommentarer.

Når det en sjeldent gang dukker opp noen som er ute og slenger med leppa, preller det av rimelig kjapt. Jeg føler ikke noe behov for å gå inn i diskusjoner eller gå til motangrep. Jeg godkjenner kommentaren og lar den ligge.

Men akkurat i dag føler jeg for å forsvare meg. Akkurat i dag kjenner jeg at et par av kommentarene på bloggen gjør meg litt sint. Det går innpå meg og jeg føler det er urettferdig. Mulig at jeg er litt ekstra nærtagen ettersom jeg er premenstruell, men det får så være.

For det er ikke første gangen jeg får høre at jeg er høy på meg selv, selvgod eller arrogant. Det er en gjenganger. Du tenker kanskje at da må det ligge noe i det… jeg derimot tenker at jenter ikke kommer unna med høy selvtillit sånn helt uten videre.

I alle fall ikke i Norge.

I Italia derimot, forgår ting på en litt annen måte. Der gjelder det å hevde seg. Vise hvem man er, og hva men er god.

Noe jeg fikk erfare forholdsvis kort tid etter min ankomst til pizzalandet.

Jeg var søt, brun, hadde blå øyne og slo gutta i håndbak. I tillegg var mamma alenemor. Noe som heller ikke var så vanlig.

Jeg var trolig den mest forhatte jenta på hele skolen og de italienske jentene gjorde sitt for å knekke meg.

Jeg sto likevel fast på mitt. Forsvarte meg så godt jeg kunne og ventet på at de skulle gi opp.

Det gjorde de, og jeg ble enda litt mer hardhudet!

Litt tøffere.

Etter hvert flyttet jeg tilbake til Norge, til Ålesund. Liten by, mye snakk og mange meninger.

Ikke alltid like godt likt der heller. Som regel fordi jeg nettopp var for selvsikker. For lite opptatt av å bli likt og litt for direkte.

Hva jeg lært av det? Å gi blaffen i hva gud og hvermann mener. Hvorfor? Fordi det inn i mellom har vært for tøft å forholde seg til hvordan man blir oppfattet og hva andre har å si om meg.

Nå høres det ut som jeg har vokst opp uten venner, men slik er det selvsagt ikke! Jeg har hatt gode og sterke relasjoner som har fulgt meg gjennom store deler av livet. Hva de som står meg nær mener om meg, har jeg derimot alltid vært opptatt av. Lojalitet og respekt har vært kjerneverdier i alle mine relasjoner.

I alle fall… (ble en liten avsporing der!)

Jeg opplever at selvtilliten min har tatt meg helskinnet gjennom det meste. Jeg opplever at det å ha troen på meg selv og mine evner alltid har tatt meg dit jeg har villet. Det har aldri fått meg til å innbille meg at jeg er bedre enn andre. Jeg har bare vært trygg på meg og mitt.

Men jeg opplever også at mange har problemer med at jeg sier det høyt. Og det vises i kommentarene og uttalelsene som har vært i forbindelse med Norges Tøffeste. Jeg blir bedt om å lande på jorda. Ikke la ”famen” gå til hodet på meg. Ikke være så innmari selvgod.

Hvorfor?

Fordi jeg vil vinne. Fordi jeg gjør det som må til. Eller fordi jeg sier at jeg er god.

Vi jenter hadde hatt så uendelig mye igjen for å stole litt mer på oss selv. Ikke alltid velge det trygge. Ikke alltid brydd oss om å bli akseptert. Eller trenge bekreftelse fra hele venninnegjengen på at det vi foretar oss er ok.

Vi må få litt baller. Og det er selvsagt synd at den eneste referanser jeg har på ”tøffere”, er menn.

Men slik er det nå enn så lenge…

Jørgine♥

 

La oss gå ut ifra at vi har alt. I alle fall det aller meste.

Jeg vet at de som leser denne bloggen stort sett er jenter, damer, i alle aldre, men hovedsakelig mellom 18 og 35 år.

De fleste har jobb, venner, nok penger til mat og sikkert enda litt til. Vi lever i en velferdsstat, med gode ordninger og trygge rammer. Vi kan trene om vi vil det, gå på byen om vi ønsker det, vi har muligheten til å studere, utvikle oss og møte nye mennesker.

Allikevel er de færreste av oss fornøyde, i større eller mindre grad. De fleste føler på et eller flere komplekser. Tar jeg feil?

Hvorfor akkurat du ikke er fornøyd og kan slå deg til ro med den du er, vet jeg ikke… men jeg tipper det er noe du gjerne ville hatt annerledes.

Er det jobben?

Skulle du gjerne hatt en høyere stilling, fete kolleger som tar fredagspilsen på et trendy sted eller kanskje du bare vil ha en jobb som andre skulle ønske de hadde?

Er det vennegjengen?

Er dere ikke like kule som andre, får dere ikke slippe foran køen på det beste utestedet eller syntes du kanskje bare at du har for få nære venner i forhold til andre?

Er det manko på opplevelser?

Reiste du aldri jorda rundt med sekk og et par gode joggesko? Har du aldri feiret nyttår på Copacabana og shoppet på Fift avenue i New York? Har ikke familien din en hytte hvor dere alltid reiser i vinterferien?

Er det utseendet?

Gir speilet dårlige opplevelser? Kunne du tenke deg å være litt mer sånn? Eller kanskje bare litt mindre sånn?  Uteblir sprettrumpen selv om du squatter? Kan du ikke  fylle en utringing med et par faste og naturlige bryst eller er du bare stygg, tjukk og ekkel?

Er det hva du spiser, og hvordan du spiser det?

Vet du ikke hvor mange proteiner du trenger i løpet av en dag? Spiser du vanlig potetgull i stedet for grønnkalchips? Og kan du ikke tilberede en fristende smoothie bowl, som er proppfull av sunne næringsstoffer.

Eller er det prestasjonene som ikke holder mål?

Ingen toppkarakterer eller lysende karriere å vise til? Ingen idrett du var ordentlig god i en gang i tiden? Løfter du ikke din egen kroppsvekt i markløft? Er du en dårligere mor enn de andre mammaene i klassen? Eller har du bare aldri oppnådd noe som er verdt å være stolt av?

Jeg er ikke fornøyd, og slik samfunnet er i dag tror jeg du skal være nokså sterk i toppen for å i det hele tatt være i nærheten av en følelse av fullkommenhet.

Vi skal alltid bli litt bedre, yte enda litt mer, lære nye ting, utvikle oss, ta sjanser, tvinge seg selv utenfor komfortsonen, vi skal skille oss ut, være annerledes, si kloke ting, oppleve mestring, reise til nye steder og viktigst av alt vi skal være oss selv. 100 prosent!

Vi skal ha ambisjoner, klare målsetninger og vi skal være fornøyd med den vi er…

Med mindre du er overvektig. Da må du ikke være fornøyd, for da er du lat. Og ikke vær så alt fornøyd med å se bra ut heller, da er du arrogant. En jobb i kassa på Kiwi, skal du heller ikke ta til takke med. Det er veldig lite ambisiøst. Vedlikeholdstrening er heller ikke noe å være tilfreds med. Du kan bedre enn det. Du kan presse deg lenger…

Og om du innimellom skulle glemme alt du skal ”være”, alt du skal gjøre og hvordan du får mest mulig ut av livet ditt… da sørger jeg og mange andre for en vennlig påminnelse gjennom sosiale medier.

For slik er det i dag. Vi har et hav av muligheter for å sammenligne oss med andre. Vi har innsikt i det meste, når vi vil, hvor vi vil. Og det er rett og slett for mange flinke, sterke, pene, sunne, kloke og modige mennesker der ute… til at vi kan føle at vi er bra nok.

Løsningen på problemet er enkel. Slutt å sammenlign, vær fornøyd og ha fokus på det som er viktig. Men hvor lett er egentlig det, når alt rundt oss er avhengig av at vi ikke er det?

For hvem ville da holdt liv i moteindustrien, plastiske kirurger, personlige trenere og livsstilscoacher? Hvem skulle da ha kjøpt Bikini body programmet til Kayla Itsines og sminken som Sophie Elise anbefaler?

Om vi ikke hadde vært styrt av trender, tips og forbilder. Vært tvunget til å stole på oss selv… Da hadde vi ikke trengt å lese om hvilken yoghurt jeg mener er den sunneste i et #sponsetinnlegg, hvilke fem øvelser VG mener alle burde ha på treningsprogrammet sitt og hvilke plagg ELLE mener er et must for vintergarderoben.

Kanskje vi da hadde gjort mer av det som betyr noe. Kanskje vi hadde hatt mer fokus på nære relasjoner framfor antall likes på det siste profilbildet. Kanskje vi hadde trent fordi vi likte å bevege oss, ikke fordi vi må se bra ut. Kanskje vi hadde spist sunnere, om vi ikke hadde blitt påminnet at kosthold er alfa omega, til en hver tid. Kanskje vi hadde vært mer fornøyde med oss selv om fokuset hadde vært rettet mer mot hva vi liker, hva vi elsker, hva vi brenner for og ikke hva alle andre bedriver, og lykkes med.

Ikke misforstå… jeg mener ikke at vi skal isolere oss fra omverden for å være lykkelige… men vi må bli mer selektive, mer bevisste på hva vi ønsker og ikke la ytre påvirkning overstyre våre valg.

PS: før noen vil påpeke at mange sliter på grunn av andre ting, at noen overhode ikke ”har alt”… det er jeg klar over. Det finnes mange nyanser og man kan ikke ta for seg alt, alltid. Jeg er selvsagt også innforstått med at ikke alle kjenner seg igjen, til tross for at jeg sier ”vi”. Dette var bare min fremstilling av en utfordring jeg tror vi er flere som kjenner på.

Jørgine♥

Jeg har aldri vært noe særlig ivrig på sminke… ikke nødvendigvis fordi jeg er opptatt av å se så veldig naturlig ut, men fordi jeg aldri har hatt noe særlig interesse eller talent for det.

Dessuten er make-up noe å herk å få bort, og bare det er god nok grunn for min del til å utelukke det fra morgenstellet. Derfor går det stort sett i spenol og tannpuss her i gården.

Allikevel kan jeg bli helt trollbundet av sminkevideoene som florerer i sosiale medier, ikke det at jeg skjønner så mye av det som gjøres, men det er utrolig fasinerende og før og etter resultatet er uansett like spennende.

Til tross for begrenset kunnskap, har jeg fått med meg at contouring og highlighting er ordentlig in om dagen, og skal en tro de store youtuberne er dette noe alle kan få til…

Vi testet… og resultatet ble… interessant….

Min skjønne modell heter Olympia… hun er min aller beste venninne og vi har kjent hverandre siden barneskolen♥ Hun er på besøk fra Italia, og jeg er verdens lykkeligste!

Jørgine