Jeg er glad i oppmerksomhet, det er det liten tvil om, men jeg har et familiemedlem som overgår meg så det synger!
Mine damer og herrer… la meg introdusere dere for yngstemann og muntrasjonsråd i søskenflokken!
Aka «Lillebroren til Funkygine» ♥ (klikk på bildet for å komme til reportasjon til VGpanelet)
Du er kul Noah (og heilt sjuk i haude)!♥ Se hele videoen hans på Instagramprofilen hans, @noah_vasstrand ♥
Jørgine
I går morges våknet jeg med surleppa klistret til fleisen!
Ikke en sjarmerende liten sving nei, men en ordentlig dritsur nedovermunn!
Jeg kjente det med det samme jeg åpnet øynene og fikk det bekreftet til tusen da jeg kikket opp i speilet. Jeg følte meg stygg, full av vann i kroppen, ømme bryst og et humør som ikke var til å spøke med.
Etter å ha kjeftet meg gjennom alle familiemedlemmene, innsett at jeg var hurpete, beklaget meg, kjeftet litt til, lurt på om jeg har en personlighetsforstyrrelse… skjønte jeg tegningen. Premenstruell! Det skjer en gang i måneden og jeg ser det ikke komme før jeg plutselig våkner og er sint på verden.
Heldigvis varer det ikke lenge, og jeg er tilbake til meg selv igjen i løpet av et par dager. Morgenene er alltid verst, så mykner jeg i løpet av dagen.
Når det står på er det allikevel synd på alle rundt meg og det vil dere nok være enige i når dere ser filmen under.
I går, på vei til et hemmelig sted, i min snertne lille BMW i3 ble det bestemt hvor vidt det blir bryllup eller baby først!
Ha en fin helg! ♥
Jørgine
For en stund tilbake kom det en hund tuslende inn på stua. Hvor den kom fra var et mysterium, men for min del var det kjærlighet ved første blikk.
Etter hvert fant vi ut at den hadde kommet via rømningsveien til borettslaget og inn soveromsdøren. Etter først å ha lukket døren og tenkt at jeg kanskje bare kunne beholde den gylne pelsdotten… tok jeg til fornuft og kikket ut etter eieren.
Fire leiligheter lenger borte sto det en jente og speidet etter rømlingen, som forresten heter Nova.
Nova kunne vi låne når vi ville, og det har vi gjort! Både når vi savner en turkamerat og når nabojenta trenger hjelp!
Vinn , vinn!!
Etter å ha postet en del bilder av Nova på snapchat (giorgina89), har venner og bekjente spurt hvor jeg har funnet en så søt turkamerat. Svaret er jo ”å bare la soveromsdøren stå åpen”, men poenget er at det må være mange hundeeiere som mer enn gjerne låner ut hundene sine til noen ekstra lufteturer eller pass. Så ta deg en runde i nabolaget eller oppdater FB profilen din med en etterlysning etter en pelsdott til låns!
Jørgine♥
Mange har spurt om jeg kan komme med en oppdatering på kropp, hormoner på ville veier og erfaringer i forhold til dette.
For de som ikke vet hva det dreier seg om, så begynte det med en hormonspiral i fjor sommer. Jeg ble rådet til denne typen prevensjonsmiddel fordi det skulle virke lokalt, og ikke ha noe særlig innvirkning på resten av kroppen.
Jeg må presisere at dette er individuelt, men for min del virket den ikke bare slik den var tenkt. Jeg opplevde også store bivirkninger.
Uren hud, vektøkning og humørsvingninger… for å nevne noe.
Jeg ga det allikevel litt tid ettersom jeg ble rådet til å være tålmodig. Avvente, og mest sannsynlig oppleve at ting stabiliserte seg.
Seks måneder senere, 10 kg tyngre, med små nuppete kviser på ryggen og i ansiktet, passe demotivert og veldig frustrert, ga jeg opp og fjernet spiralen.
Det er ikke vekten i seg selv som var ett problem. Hvor vidt jeg veier 60 eller 70 kg spiller ingen rolle så lenge jeg føler meg vel og er i stand til å nå de målene jeg har satt meg.
Dessverre følte jeg meg alt annet enn vel, kroppen var full av væske, kroppsvekttrening ble plutselig veldig mye tyngre, jeg slet med mange småskader og treningsmotivasjonen var på bånn! Bokstavelig talt.
Kroppen responderte ikke på den måten jeg var vant til, jeg kjente den ikke helt igjen og begynte å bli desperat.
Til tross for at spiralen var fjernet vedvarte problemene i 8 måneder til. Prøvene jeg tok hos fastlegen viste fortsatt uregelmessigheter og en kropp som ikke var i hormonellbalanse.
Men…
Plutselig for et par måneder siden, uten helt å kunne svare på hvorfor, begynte jeg å se konturene av meg selv. Humøret steg, treningsmotivasjonen økte, kvisene forsvant og jeg følte meg som meg selv igjen.
Det handlet aldri om hvordan dere ser meg, hva Morten tenkte når vi hadde sex eller hvordan jeg så ut i forhold til andre.
Det handlet om meg og hvordan jeg følte meg i min egen kropp.
Nå når jeg er på vei ”tilbake” er jeg på mange måter glad for jeg har hatt disse utfordringene i løpet av det siste året. For det første setter jeg umåtelig stor pris på at jeg har hatt en kropp som har fungert optimalt, respondert som den skal og fått meg dit jeg har villet store deler av livet. Før hormonene spilte meg ett puss tok jeg det for gitt at det skulle være slik.
For det andre kan jeg lettere sette meg inn i andres ”sko”. Jeg forstår hva noen mener når de sier ”jeg har prøvd alt, men ingen ting funker”. Noen ganger tar kroppen rett og slett bare over, den kjører autopilot og det er ikke opp til deg å styre skuta.
Det var meg og mitt. Mange vil nok kunne kjenne seg igjen, men husk at hver kropp løser ting på ulike måter♥
Jørgine
God helg♥
Jørgine
