Som jeg har nevnt tidligere har det blitt lite trening de siste månedene. Noen uker har jeg faktisk ikke hatt en eneste økt.
Det er jo alltid kjipt å ikke få trent ordentlig, men jeg må si meg fornøyd med å ha fått utrettet mye annet. En helt nyoppusset kåk, bryllup, bokutgivelse og noen andre spennende prosjekter som er litt hysj hysj enda.
Jeg har vel og merke vært flink til å bevege meg i det daglige, så helt på bånn er jeg ikke, men det er likevel knalltøft å jobbe seg tilbake til der jeg var.
Jeg blir fort støl, lettere sliten, løfter mindre, løper saktere og hodet spiller ikke alltid på lag.
Det er fort gjort å la seg demotivere av alt jeg ikke får til like bra som før, og jeg må ofte ta en pause i løpet av øktene mine. For å nullstille og tvinge meg selv til å slutte å sammenligne alt jeg gjør med hvordan jeg gjorde det før. For da er plutselig ingen ting bra nok!
I tillegg til å måtte jobbe kontinuerlig med å ikke la topptrente Jørgine ødelegge for ikke like topptrente Jørgine, har jeg også oppdaget at jeg inn i mellom lar meg stresse av hva alle andre får til!
Tidligere har det vært lett å ha fokus på meg, mine mål og min progresjon. Fordi jeg har vært fornøyd, tilfreds og jeg har levd opp til mine standarder. Nå når jeg derimot føler at jeg har en lang vei å gå har jeg sklidd litt ut av min vanlige strategi og væremåte.
Plutselig sammenligner jeg mitt utgangspunkt med andres. Plutselig gjør jeg det jeg oppfordrer alle andre til å IKKE GJØRE!
Fy skam meg!
Om dette skal gå. Må jeg klare å rette fokuset tilbake der det skal være. Jeg må klare å definere mål og forventninger utifra der JEG er akkurat nå. Det vil si godta at jeg i en periode skal løfte lettere, løpe saktere, ikke være like eksplosiv og ikke få til absolutt alt jeg vanligvis klarer.
På med skylapper Jørgis. Fokus på deg selv!
Jørgine♥
