Da jeg var liten kunne jeg takle både kjeft og diverse straffer som mamma hadde pønsket ut. Det kunne være alt i fra inndragelse av ukepenger (som hun aldri hadde råd til uansett. Tor jeg har en god del penger utestående fremdeles), husarrest, tidlig leggetid, mindre lørdagsgodt eller ordne opp i eget kaos helt på egen hånd.

Vi hadde heftige, høyrøstede, krokodilletårete diskusjoner. Vi kranglet og smalt med dører. Jeg hylte og pakket kofferten for å flytte hjemmefra og noen ganger var jeg til og med borti ideen om å ønske meg ei ny mor, men det var nifst.

Så at mamma blei sint og sur… det tålte jeg. Noen ganger tok jeg til og med lærdom av det, men når jeg fikk en følelse av at mamma var lei seg..Det taklet jeg ikke den gangen og det takler jeg ikke nå!

Mammaer skal ikke trøstes…de skal trøste! At de du elsker mest har det vondt, er bare ikke til å holde ut!

Jeg tror de aller fleste foreldre og andre omsorgspersoner er flinke til å skåne barna sine for store sorger i voksenlivene, men jeg er ganske sikker på at esset i ermet til flere mammaer enn min, er denne: «Nei, nå ble mamma lei seg!»..For et ansvar! For en skyldfølelse!

Heldigvis så greide mamma stort sett å skille mellom egne sorger og pedagogiskondskapsfull dårlig samvittighet, men barn får med seg så mye mer enn vi tror og om de ikke får korrigeringer, så tolker de det ut i fra egne forutsetninger.

Det vet jeg at jeg har gjort, og det fikk jeg et strålende bevis på at mitt barn gjør også.

Jeg skal ikke gå i detaljer. Det er hennes tanker og følelser og de skal hun dele med dem hun velger å dele dem med. MEN, poenget er at hun beskytter oss. Lytter, observerer, funderer, vurderer og analyserer.

Som skilsmissebarn fordeler hun oppmerksomhet og kjærlighet mellom oss voksne etter beste evne.

Til tross for at hun verken er vitne til høyrøstede krangler eller åpenbar splid mellom to parter, merker hun nok at det ikke alltid er like lett å bli enige, samarbeide og dele.

Jeg tenker at det ikke er til å unngå. Til en viss grad i alle fall. Slike situasjoner er kompliserte og det vil jeg ikke lyve til barna mine om.

Men det som er sikkert er at dette ikke er en samvittighetsbyrde de små skal bære. Dette er opp til de vokse å ta seg av, og barna må aldri tvile på at det til syvende og sist handler om at alle vil deres beste.

En samtale på sengekanten uten forstyrrelser fra lillebror ble en påminnelse på at vi må snakke mer sammen. At jeg må bli flinkere til å spørre, flinkere til å berolige, flinkere til å minne henne på at de voksne ikke er hennes ansvar. At det er helt greit at hun noen ganger helst vil være hos pappa og at hun andre ganger kan ønske både foreldre, bonusforeldre, bestemor og bestefar dit pepper’n gror. ♥

Det er ikke alltid lett å være foreldre eller omsorgspersoner, og heller ikke barn… men mye kan løses ved å ta hverandre på alvor, lytte og elske hverandre.

Jørgine♥