Jeg var åtte år da tvillingene ble født. Den gangen bodde vi på Høvik i Bærum og jeg hadde ventet i en evighet på å bli storesøster! Og endelig kom dere. 17 mars 1997. Først Emil, så Silas med sugekopp og avlangt hode .

Det er vel den eneste gangen dere ikke bare har kommet tidsnok, men til og med to uker for tidlig. Ikke fordi dere ville, men fordi mamma veide 96 kg og jeg var redd for at hun skulle eksplodere.

Dere var sykt søte! Bollekinn, store dådyrøyne, langt, svart hår og helt identiske!

Jeg spradet frem og tilbake i Terasseveien bak den digre tvillingvogna med tidenes stoltetryne, og hadde sosiale medier vært det de er i dag, ville jeg trolig spammet alle kanaler med bilder av dere! Småbrødrene MINE!

Jeg var barnevakt, minimamma, storesøster, beskytter og klanleder.

Dere var babybrødre, statister i utallige skuespill fremført på stuegulvet, balettdansere om jeg hadde behov for det, og levende dukker når jeg fant det for godt.

Jeg var størst, klokest og sterkest i mange år…Nå er jeg kortest, fremdeles klokest, til min store irritasjon svakest, men for alltid klanens leder!

Mamma og jeg har hatt noen disputter om grensesetting etter at dere ble tenåringer. Hun var for eksempel inne på tanken om at dere skulle få moped, noe jeg heldigvis fikk satt en stopper for!

Selv om dere er 20 år og muligens klarer dere selv, så har jeg ingen planer om å slippe taket. Jeg vil fremdeles gå i synet på alle som ypper med dere. Uten å nøle. Jeg vil fremdeles holde på hjemlighetene deres og ikke fortelle alt til mamma. Dere er for alltid mine beste treningspartnere og av de menneskene jeg helst vil henge med.

Elsker dere høyere enn himmelen gutta mine!

Jørgine♥

I morges fikk Filippa frokost på sengen. Vi sang bursdagssang, åpnet pakker og spiste boller. Tenk at hun er åtte år. Det er faktisk helt sykt at jeg har ei så stor jente!

At Filippa var i ekstase sier seg jo selv, men det er kanskje ikke like selvsagt at mammaen på 27 er like spent, gira og glad♥

For slik er det å ha unger, en får dobbelt, trippelt… å glede seg over. Ikke nok med at en selv får meningsfulle, viktige og spennende opplevelser, men en er like lykkelig på barnas vegne. Lite slår følelsen av å se avkommet kose seg glugg!

Til tross for at jeg aller helst skulle ha tilbrakt hvert sekund av dagen med bursdagsjenta, rakk jeg bare å forberede barneselskapet.

Kakebaking, ballongblåsing, serviettbretting, pynting, litt logistikk og tusen beskjeder før jeg hoppet på flytoget på veg til workshop i Mosjøen.

Ansvaret overlot jeg (med lett hjerte faktisk) til to av de viktigste mennene i livet til jenta mi. Pappa og bonuspappa, gleder seg til å ta imot hele klassen til Filippa og i fellesskap sørge for at det blir en heidundranes fest!

At det lar seg gjøre, er jeg utrolig takknemlig for. Faktisk er jeg stolt, ikke bare av Morten, men av Kim også. Vi har kommet langt, og er på vei dit vi skal være. For Filippa. For Sokrates. Og for oss selv også, sånn sett.

For en bra dag!♥

Jørgine♥