For to år siden var det utenkelig å skulle involvere seg følelsesmessig med noen igjen. Å utsette seg for eventuelle løgner, svik og ydmykelse føltes helt uaktuelt .

Det tok allikevel ikke lang tid før jeg måtte revurdere den beslutningen… og litt etter litt slapp jeg noen ”inn” igjen. Ikke helt uproblematisk vel og merke, men jeg endte opp med å bli hodestups forelsket!

Med forelskelsen fulgte dessverre ikke bare røde roser, men også mistenkeliggjøring, redsel, irrasjonelle tankerekker og urettferdig oppførsel.

Jeg har vært livredd for å overse noe, overanalysert situasjoner. Vært innesluttet og gjort meg utilgjengelig, satt spørsmålstegn ved banaliteter og vært i tvil om det har vært verdt det.

Midt opp i alt har jeg også, med god grunn, hatt dårlig samvittighet for at min ”bagasje” har påvirket en som ikke kan klandres… men jeg har ikke klart å kontrollere det!

Jeg har vært i beredskap. Klar til å gå på en smell… igjen…

Jeg vet nemlig at det er mulig. Jeg vet at en kan stole fullt og helt på noen som forer deg med løgner dag ut og dag inn… i mange år.

Jeg har oversett et utroskap før. Systematisk utroskap med utallige jenter. Kjente og ukjente,i  inn- og utland.

Man slutter å stole på magefølelsen og en føler det er håpløst å vise tillit igjen…

Og dette vet jeg mange kjenner seg igjen inn i.

Heldigvis er de fleste av oss skrudd sammen på en måte som gjør oss i stand til å legge ting bak oss… kaste oss ut i nye sjansespill og satse på at vi kommer godt ut av det… denne gangen.

Jeg er intet unntak… ting endrer seg, mennesker endrer deg og du endrer deg…små steg blir plutselig store framskritt og man velger å se framover istedenfor bakover…

Jeg er ikke i mål, men det å kunne sitter her uten å være redd for at noe skal gå galt på Morten sin guttetur til Budapest, er en kjempeseier.

Jeg har det nok ikke i meg enda, å overgi meg helt til en ubetinget tillit, men akkurat nå kan jeg si med sikkerhet…at magefølelsen sier meg at jeg kan ta det helt med ro, og glede meg til å få hjem mannen i mitt liv.

Takk for tålmodigheten elskede Morten♥

Jørgine

For noen år siden så jeg en dokumentar som satte dype spor. ”Happy” var tittelen på filmen og den tok for seg hvilke faktorer som gjør oss mennesker lykkelige.

Det analyseres både fra et faglig perspektiv, altså i henhold til forskning, men også fra menneskers personlige erfaringer.

Det kom i utgangspunktet ikke som ett sjokk at det ikke er penger og status som betyr mest for folk flest, men betydningen av nære relasjoner var allikevel en ”eye opener”.

Visste du at den befolkningen i verden som har høyest gjennomsnittlig levealder bor på en liten øy i Stillehavet? En øy preget av en sterk følelse av solidaritet og samhold?

Og det er nettopp derfor de lever så lenge. Forskning viser at følelsen av felleskap og det å være en del av noe mer enn bare deg selv, er den mest avgjørende faktoren for ikke bare psykisk, men også fysisk velvære.

Det gir jo mening med tanke på hvordan vi blir født inn i verden. Det første en opplever når en setter sine ”ben” på denne jorden er kjærlighet. Ikke hvilken som helst kjærlighet, men en ubetinget morskjærlighet som er villig til å gjøre alt for deg. Når en vet betydningen av den umiddelbare tryggheten og nærheten man får helt i startfasen av livet, er det egentlig nokså åpenbart at den fortsetter å være viktig også etter hvert som man blir voksen.

Når jeg ser tilbake på årene jeg har levd innser jeg at nære relasjoner ikke bare har vært nødvendig, men avgjørende for den jeg er i dag. Man tenker allikevel ikke over det i begynnelsen. De fleste er heldige og nære relasjoner kommer av seg selv. Venner på skolen, venner på fotballen, mamma, pappa og resten av familien.

Men etter hvert som en blir voksen, blir man mer bevisst. Det kan være krevende å bevare relasjoner, opprettholde bånd man knyttet tidligere i livet. Man flytter på seg, forandrer seg, utvikler seg i forskjellige retninger, tar ulike valg og blir mer selvstendige. En må med andre ord jobbe mer for det, akseptere ulikheter og kanskje til og med gi avkall på noe…

Jeg fikk nylig høre at min lojalitet og ansvarsfølelse ovenfor mine nærmeste kommer til å være en begrensende faktor i forhold til å oppnå mitt fulle potensiale som enkeltindivid.

Hvorfor kom jeg til å oppdage underveis… men foreløpig skulle jeg bare ha i bakhodet at jeg måtte tenke mer på meg og mitt. Sette meg selv i sentrum.

Det tenker jeg at jeg aldri skal begynne med!

Jeg vil ikke stå meg selv nærmest.

Jeg er så takknemlig for at jeg føler meg som en del av noe som er større en bare meg. Jeg er en del av ett felleskap som heter FAMILIE. En sterk kjerne bestående av mennesker knyttet sammen gjennom blod eller ”vann”.

For disse menneskene er jeg villig til å kjempe for med alle midler og det er etter min mening en av mine sterkeste karaktertrekk. Ikke svakeste, men sterkeste.

Lojalitet, respekt og kjærlighet. Det er viktigst.

Takk for at du lærte meg det mamma!

Jørgine♥