Det er ikke lenge siden jeg skrev innlegget, «Jeg passer ikke til å være mamma», etter å ha vært verdens mest utålmodige og upedagogiske mor en onsdagsmorgen. Det var egentlig ikke så dramatisk, for jeg vet godt at man noen dager er en rævva utgave av seg selv. Dessuten bekreftet et hundretalls mødre (i kommentarfeltet) at de har det på samme måte fra tid til annen. Så det blåste fort over, og jeg hentet meg fint inn igjen da ungene kom hjem fra skole og barnehage.

Det som skjedde onsdag kveld derimot, en uke senere, kjenner jeg at jeg ikke takler like bra. Det stikker dypere, og gjør egentlig ganske vondt.

For det som skulle være en hyggelig kveldstur i skogen, med bål, Nonstop og varm saft, utviklet seg til en dramatisk opplevelse som jeg føler jeg har skylden for.

Jeg hadde som sagt varmet saft på termos og skjenket i en halv kopp som jeg ga til Milano. «Den er veldig varm», sa jeg til toåringen min og burde visst bedre, for i stedet for å blåse på, og sørge for at alt gikk for seg i riktig rekkefølge, så skulle jeg «bare» skru på lokket på termosen først.

Derfra gikk alt fryktelig fort. Før jeg hadde rukket å sette fra meg termosen hadde Milano hoppet over blåsingen, brent seg på tunga og deretter sluppet koppen slik at han sølte ut innholdet over hele brystet. Inni dressen!

I lys fra bålet så ingen av oss ordentlig hvor saften hadde havnet, men han gråt på en desperat måte jeg ikke hadde hørt før, og vi skjønte med en gang at dette var alvor.

Jeg rev av han klærne og så at huden hadde skåldet av på brystkassen hans. Et illrødt parti, på størrelse med hånden min. Så husker jeg ikke verken hva jeg tenkte eller hva som skjedde rundt oss, men jeg fikk han på sykkelen, i bar overkropp, og løp hjem alt jeg orket for å hente bilen, mens Morten, Sokrates og Trym ble igjen og samlet sammen tingene våre.

Så bar det rett på legevakten. Milano gråt, og jeg gråt, og begge to ble nesten umidelbart plassert under en kald dusj før vi ble sendt videre til A-hus med en midlertidig bandasje. Jeg klissvåt, Milano naken og pakket inn i et teppe.

Tror ikke jeg trakk pusten ordentlig før vi lå på sykehussengen på A-hus og legen sa at dette kommer til å gå bra. Det så ut til å være en andregradsforbrenning som mest sannsynlig ikke gikk så alt for dypt.

Deretter var det en hel haug med sykepleiere som assisterte legen. De renset, dullet, bandasjert, smilte, klappet, ga premie, is og smertestillende før vi til slutt ble sendt hjem med både kompresser, plaster, teip og bandasje. Ny time dagen etterpå, og forsikring om at dette kom til å ordne seg.

Man blir så takknemlig. Ikke bare for å få medisinsk hjelp, men omsorg og oppfølging også.

Og midt opp i alt så var jeg flau og lei meg. Dette kunne vært unngått om bare jeg hadde vært mer forsiktig, og hva er verre enn at barna dine har det vondt? Ingen ting!

Milano har egentlig vært i kjempeform, og i går da vi var og skiftet bandasjen på nytt, fikk vi nok en gang beskjed om at dette kom til å gro fint. Han leker, herjer som før, er like sta, like urolig om natta, og superstolt over bandasjen sin.

Og jeg vet jo at sånt skjer. Uhell skjer, men jeg har liksom ikke klart å riste av meg den vonde følelsen av å ikke ha vært oppmerksom nok. Følelsen av å ha slurvet som mamma. Den vil jo man helst unngå liksom. Så om du som leser dette, har hatt den samme skyldfølelsen på ett eller annet tidspunkt… vi er to. Jeg er der nå. 

Vet det blir bedre etterhvert, og kjenner allerede at i dag er en mye bedre dag. Dessuten er det aller viktigste at Milano har det bra, og han snakker i et kjør om «doktoren sin». Forteller til alle som vil høre at han brente seg og at han har vært på A-hus.

Så mest av alt. Takk til alt av helsepersonell vi har møtt i løpet av de tre siste dagene som lappet oss sammen både fysisk og mentalt og fikk snudd denne ulykken til en innholdsrik opplevelse for en toåring som gjerne vil tilbake til sykehuset.

Flekkene er ikke blod, men fra saftisen han fikk på akuttmottaket for barn 😉 Og bandasjen har blitt mindre og nettere for hver gang vi har skiftet. Dette er den første vi fikk, og ungene syntes Milano så ut som en pandabjørn♥

Jørgine

På mandag fylte lillebroren min 19 år. Lille Noah. Han som lyver til mamma om lekser han ikke har gjort og insisterer på at han har støvsugd rommet sitt enda det er helt åpenbart at han ikke har gjort det.

Han som er dønn ærlig om alt det andre. Det viktigste, når alt kommer til alt.

Han er åpen om at han i perioder sliter med angst. Sånn at han syns det er vanskelig å puste eller blir stressa og urolig uten å skjønne årsaken. Han er ikke flau over at han har fått hjelp til å takle det. Både profesjonelt, og ved å snakke med oss i familien. Han er åpen om at han fremdeles er avhengig av å bli beroliget av mamma i slike perioder.

Broren min er katastrofetenker. Ser for seg utenkelige scenarioer og må ha tusen bekreftelser på at de ikke skjer. Helt på linje med meg akkurat der, men jeg er så stolt av ham. At han tør å være så ærlig om noe som mange velger å holde for seg selv, fordi det er flaut å snakke om det. Kanskje spesielt om en er gutt.

Men nettopp fordi han er så åpen, så har han etter hvert fått god kontroll på de tingene han stresser med. Med gode strategier og mennesker han stoler på, så får han orden på kaotiske tanker.

Det tror jeg er en viktig melding ut til alle. Angst, ubehag og stress blir mye letter både å kontrollere og holde orden på om man åpner seg for noen.

En venn, en fastlege, en helsesøster, lærer, forelder eller søsken. Dumme tanker må luftes. Dumme tanker må høres. Slik kan de ufarliggjøres og bearbeides.

De aller, aller fleste har hatt tunge perioder i livet. Tanker eller ting som er vanskelig å takle. I alle fall på egen hånd. Ingen slipper helt unna, men for noen samler problemene seg opp i større knuter enn for andre.

Du må ta vare på helsen din. Ikke bare den fysiske, men den mentale også. Du er ikke sinnsyk, eller gal om tanker og stress blir for mye å takle. Du er helt normal. Som Noah, og da må du gjøre som han. Finne noen å snakke med.

Da han var mindre, hadde han ofte vondt i kjeven. Han skar tenner i søvne og drev oss i perioder til vannvidd med en evig kremting. Stakkars fyr. Årsaken var stramme muskler forårsaket av stress. Ikke fordi han hadde så mye å gjøre, for det har aldri plaget Noah, men musklene i hals og nakke var så spente at de forårsaket disse merkelige plagene.

Nå er de symptomene borte. Han har lært seg strategier som holder angstanfallene i sjakk, og fordi han er så flink å snakke om det, så har katastrofetankene hans blitt ufarliggjort.

Jeg sier ikke at alle som stresser nødvendigvis har angstproblematikk. Jeg sier heller ikke at alt lar seg løse like enkelt som for Noah, men jeg sier at å holde vanskelige, triste, skremmende tanker for seg selv, det hjelper ingen. Ikke deg og ikke de du har rundt deg.

Jeg sier heller ikke at triste tanker betyr at du lider av depresjon. De fleste er både redde og triste inn imellom, men mye kan unngås om du finner noen å dele tankene dine med. 

Nå er vi i gang med andre omgang av Korona. Med nedskjæringer, innstramninger, sprit, munnbind, smittefare og bekymringer. Det er ikke enkelt for noen, men for enkelte oppleves det tøffere, tyngre og mer utfordrende enn for andre. Sånn er det bare. Vi er ikke skrudd sammen på likt, men kjenner du at du trenger hjelp til bearbeiding, så vær så snill å tørre å be om hjelp. Det er ikke et tegn på svakhet, men derimot styrke, mot og selvinnsikt♥

Jørgine 

Det nærmer seg den tiden på året hvor langrenn, slalåm, akebrett, skøyter, alt av uteklær, votter, luer og halser skal hentes frem fra boder, loft og skap. En dyr og utstyrskrevende årstid for mange, og det er nettopp det jeg har lyst å skrive litt om. 

Besteforeldrene mine er friluftsmennesker. Aktive og kunnskapsrike folk med stor respekt for vær, vind og natur. De tilhører den generasjonen som ikke eide mer enn de trengte. De som ikke brukte store summer på fancy utstyr. De som arvet, og de som ikke var opptatt av stil og fargekombinasjoner.

Mange av de gode verdiene har blitt videreført til barna deres, ikke alle naturligvis, men essensen lever videre i neste generasjon… altså hos min mamma, tanter og onkler. Så er den utvannet i tredje generasjonskullet… men jeg tror både jeg og mine søskenbarn har plukket med oss noen gode vaner og holdninger på vegen.

Jeg har ikke manglet noe i oppveksten, men med en alenemamma som skulle brødfø fire storetere, har vi sjeldent hatt siste skrik.

Allikevel har vi vært ute i all slags vær, vi har lært å stå på ski, vi har gått i fjellet, vi har drevet med idrett, vi har trent, vi kan svømme… listen er lang, men det er ikke det som er poenget.

Poenget er at til tross for litt for lange staver, litt for korte jakkeermer, langrennski i slalåmbakken, vintersko til å vokse i, akebrett uten ratt, lånte skøyter, og arvet ullundertøy, har vi alltid vært aktive og drevet med fysisk aktivitet. Vi har helt bestemt ikke vært de mest stilfulle, men mer enn gode nok likevel.

Hvorfor?

Vi har blitt fulgt opp. Vi har deltatt uten å reflektert alt for mye over om vi har strukket til med klær, utstyr eller riktig skotøy. Fokuset har vært på å mestre, og kjenne gleden ved fysisk aktivitet.

Og det er det jeg vil påpeke… tipp topp utstyr er en helt super bonus, men overhode ingen forutsetning for deltagelse!

Jeg vil ikke påstå at det alltid var like morsomt å ikke ha matchende skidress eller den kuleste boblejakken, men det har aldri vært et hinder for å delta, prøve og lære.

I dag har min familie langt bedre utstyr enn det jeg har vokst opp med. Vi har bedre økonomi og er ikke like avhengig av salg, arving eller å låne. Men jeg prøver å gjøre det allikevel. Både av miljøhensyn, men også fordi jeg er utrolig takknemlig for lærdommen fra barndommen om at umoderne og arvet, ikke er synonym med ubrukelig og umulig.

Tvert i mot! 

Gjenbruk er kult, smart og dessuten liker jordkloden deg bedre når du inn i mellom kan fikse i stedet for å kaste, og arve eller låne i stedet for å kjøpe♥

80 % av alle klær på bildet over er for eksempel arvet eller kjøpt brukt♥ Det er noe å være stolt av, ikke noe å skamme seg over! Så til alle unge som leser dette… husk dette… du er tøff og klok i gjenbruk. Ikke teit og utdatert!

Og her er noen bilder fra da gutta og jeg var små!

Jørgine

I dagens episode av Funkyfam arrangeres det overraskelsesbursdag for Morten! Vi rakk faktisk akkurat å feire godgutten sin trettiårsdag før Korona brøyt ut! 

Sykt koselig episode spør du meg, den må dere se, og når jeg så den kom jeg på at jeg fortsatt hadde hele bursdagstalen på mobilen! Deler den jeg… i tilfelle noen har lyst å høre kjærlighetsærklæringen min til Morten i sin helhet! 

Fra Jørgine til Morten♥

I bryllupet vårt holdt du en helt nydelig tale. Du fikk alle til å gråte. Selv på Youtube (der er der den forresten). 

Min bryllupstale var det ingen som gråt av. Uten om meg selv, og innholdet ble derfor uforståelig for de fleste. Utenom kanskje mamma, som har blitt dreven på å tyde hulking og prating etter mange år med en overfølsom datter.

Jeg vil si at jeg holdt en like uforståelig tale som tvillingene. Enda de gråt ikke. De var bare dårlig forberedt, fulle og valgte å holde talen på to språk. Norsk og italiensk. Som ingen av dem snakker flytende.

Men poenget er i alle fall at jeg ikke fikk muligheten til å vrenge hele innsiden min ut foran familie og venner. Så jeg benytter anledning nå.

Mine første tanker om deg Morten var at du var en litt enkel fotballspiller. Usannsynlig kjekk, men ganske tett i pappen. I din første Tinder melding til meg skrev du «Hvor er du?». Ingen ting annet. Ikke engang en smiley.

Var det humor. Var du psykopat?

Verken jeg eller Iselin, som hjalp meg å analysere deg, skjønte helt hvor dette bar. Og da neste melding tikket inn. «Skal vi bade?» begynte jeg å lure på om du egentlig bare var et barn.

Men du var kjekk. Og jeg var tross alt ikke ut etter noe seriøst uansett. Så jeg ble med deg på date. Vi badet ikke vel og merke, men vi gikk på et sted du bestemte på Løkka.

Selv om jeg tidlig så for meg at det kom til å bli klining i løpet av kvelden følte jeg det var prematurt å melde min skalldyrallergi da du bestilte scampi.

For klining ble det. Fra Grünerløkka og helt hjem til leiligheten min på Torshov. Og allergisk reaksjon ble det også. I hele ansiktet, i ørene, på nakken, og selvsagt på innsiden av hele munnen.

På vår andre date badet vi på Huk, fortsatte der vi slapp og klinte videre i vannet bak noen steiner. På et tidspunkt måtte jeg på din oppfordring kikke inn i nesen din. Du lurte på om det var mye snørr der. For du hadde høy snørrproduksjon. Dine ord.

Etter å ha bekreftet at du hadde relativt store mengder snørr i nesen, blåste du det ut i vannet, og virket helt uberørt av den store klysa som fløyt mellom oss.

Utradisjonell oppførsel på date nummer to. Og slik fortsatte det.

For du gjorde deg virkelig ikke til. Klødde deg på ballene, pirket deg i nesa og gjorde ingen som helst forsøk på å fremstille deg selv i et godt lys. Sa alt du tenkte. Spilte ingen spill. Spanderte ikke. Bæsjet og prompet så det ristet i gulvet på din første overnatting hos meg. La igjen tingene dine uten å spørre og var tydelig på at du ville vi skulle treffes hver eneste dag.

Du gjorde i bunn og grunn ingen av de tingene andre gjør når de dater, og jeg begynte å tenke at du kanskje ikke var en dum fotballgutt fra Lillehammer allikevel. Du var bare rar. Rar, annerledes og blottet for behov for å hevde deg eller opprettholde en viss makt eller kontroll i forholdet.

Og jammen funket det ikke. For jeg har aldri vært så på knærne etter noen før. Og det er jeg enda.

Morten. Du er et av de mest inkluderende, rauseste og minst egoistiske menneskene jeg vet om.

Aldri har du klandret meg for all bagasjen jeg hadde med meg inn i forholdet. Alle de fikse ideene, kontrollbehovet mitt, redslene mine eller alle testene du måtte gjennom for å overbevise meg om at jeg kunne stole på deg.

Barnebagasjen min har du omfavnet med åpne armer fra dag en. Aldri vært tvilende, unnvikende eller vanskelig å lese. Du kjempet hardt og målrettet for å få Filippa til å legge ned garden sin. Og med Sokrates var det ingen sak. Dere snakket samme språk fra første stund. Han 2,5 år, du 26.

Om noen uker er du tretti og til sommeren har vi kjent hverandre i fem år.

Du er pappa og bonuspappa og du har klart å aldri gjøre forskjell mellom de to rollene. Jeg vet til og med du ikke har behøvd å anstrenge deg og jeg har aldri tvilt på at bekymringene, kjærligheten og hva du er villig til å ofre for hver enkelt av barna er akkurat den samme.

For det beundrer jeg deg mer enn du aner.

Jeg beundrer deg også for at du klarer å være så lykkelig med meg. Og jeg tror deg når du sier at du ikke hadde endret en eneste ting ved meg. Men hvordan er det egentlig mulig?

Du får aldri fred fra meg.

Jeg setter meg på fanget ditt når du bæsjer, jeg vil vite alt du tenker,jeg ringer deg seks ganger mens du er på trening for å høre om du kommer hjem snart enda jeg vet at du alltid ringer når du er ferdig.

Jeg vekker deg om natta om jeg kommer på noe vi må prate om eller jeg har fått en god idé. Jeg blander meg i alt…hvor mye dopapir du bruker og til og med fotballen som både jeg og du vet at jeg ikke har peiling på. Jeg kryssforhører deg etter hver bottur for å finne ut om du har vært utro.

Jeg må trøstes når vi har det så bra at jeg blir redd for at det er for godt til å være sant.

Så ja. Det virker krevende å være deg. Og det er jo ikke bare meg heller. Du fikk en ganske krevende gjeng med søsken og foreldre med på kjøpet.

Men du er standhaftig, tålmodig og klok. Du har høy arbeidsmoral og jobber like hardt i fotballen som på hjemmebane. 

Takk for at du bretter opp armene i hverdagen og aldri går lei av å være han fyren som må tåle mye.

Jeg kommer sikkert ikke til å forandre meg med årene heller, men jeg lover å alltid fortsette å elske deg like høyt som nå. Og alltid ha så lyst å være med deg at jeg oppsøker deg når du driter, for å slå av en prat.

Gratulerer med dagen som kommer verdens fineste Morten.

Aldri gå fra meg. Da dør jeg!

Sånn… det var det♥ 

Da jeg for noen måneder siden fortalte at vi hadde kjøpt oss hyttetomt på Mjøsli skapte det et ganske stort engasjement! Jeg fikk haugevis av tips og gratulasjoner, og mange ønsket at jeg skulle dele prosessen videre. 

Så nå tenkte jeg å gjøre nettopp det. Fortelle litt om hva som har skjedd siden sist, og ikke minst forhåpentligvis få enda flere tips!

Hytten vår er tegnet av Skaara arkitekter, og vi er veldig fornøyde med det endelige resultatet. Det blir en hytte med en grunnflatte på ca. 130 kvm og så kommer hems og garasje/bod i tillegg. Vi har gått for et moderne uttrykk med relativt skarpe linjer, store vinduer, god takhøyde og en åpen og romslig feeling. 

Planen er at vi starter byggingen allerede på mandag, så i helgen er vi nødt til å lande på både innvendig og utvendige materialvalg. Dette har vi syntes har vært fryktelig vanskelig og det har vært mye frem og tilbake. Heldigvis har vi en utbygger som er av den tålmodige typen, i tillegg til å være ekstremt erfarne og proffe! Byggepartner Øst folkens… ordentlig bra folk! Og dette er ikke noe spons eller noe, bare litt fredags fremsnakk♥

I alle fall. Jeg har falt for malmfuru, til både utvendige tak og vegger. Og så er jo det da om man skal velge en klar farge som gråner over tid eller om man skal gå får en gråfarge som ikke endres. Da får hytta en ganske naturlig og rustikk look. Type slike hytter en ser på gamle setre. Jeg tror det kan være en fin kontrast til den moderne stilen på bygget. Tanker? tips? erfaringer? 

Og så er det innvendig materialvalg. Jeg liker veldig godt kvistfri furu, men blir det for moderne tro? På det høyeste er det nesten 4,5 meter under taket på hytta. Blir det for lyst liksom? Blir det mer hyttete med synlig kvist i veggpanelene? 

Haha, ikke helt lett å ta disse valgene syntes jeg. Det er så mange alternativer, og jeg er så redd for at vi skal ta en avgjørelse som vi angrer på! Men nå må vi faktisk lande på noe, for på mandag setter de som sagt i gang! 

Så, tips… ja takk♥♥♥

Og akkurat der jeg står på bildet skal hytta vår stå om ikke så alt for lenge! 

Jørgine