I går natt skrev jeg noe til Morten som jeg har lyst til å dele…

Litt fordi mange spør hvordan hendelser fra fortiden (som jeg også har delt) påvirker nåtiden, litt fordi jeg er stolt over hvordan Morten ”håndterer” min bagasje og litt fordi… midt opp i alle kyssebildene på Instagram, de søte kjærestesnappene og de fine familiesøndagsinnleggene… så er jeg tidvis en katastrofetenker. Både fordi jeg har vært igjennom noen små katastrofer i løpet av livet, og litt fordi det ligger til min personlighet.

Det betyr på ingen som helst måte at jeg ikke har det bra, men dette er min måte å minne meg selv og kanskje andre på … at nesten ingen ting er perfekt og problemfritt. Ikke alle dager er like fine, digge, fantastiske og superdupre. Noen ting er vanskelige og det er også greit.

Her er det jeg skrev…

På mange måter er jeg nok en tøffing, men samtidig ikke…

På mange måter er jeg redd, men på samme tid uredd…

Jeg er ikke redd for å si ifra, jeg er ikke redd for å skille meg ut, jeg er ikke redd for å bryte mot dem som er sterkere enn meg, jeg er ikke redd for å kanskje ikke klare det,  jeg er ikke redd for å snakke om følelser, jeg er ikke redd for å ikke bli til noe…

…men jeg er redd for å bli forlatt, redd for å ikke være verdifull nok for de som betyr mye for meg, redd for å en dag ikke være uunnværlig, redd for at jeg ikke fortjener den kjærligheten mine nærmeste gir meg…

Ikke hver dag. Ikke hele tiden, men noen ganger…

Nå for eksempel… nå er jeg litt redd.

Derfor fikk jeg ikke sove.

Derfor sto jeg opp å gikk og satte meg i sofaen.

Derfor skriver jeg… fordi, noen ganger hjelper det…

Det har ikke skjedd noe spesielt i dag. Ikke noe som skal tilsi at jeg har en liten klump i magen. Ingen har vært slem mot meg. Ingen har fått meg til å føle meg lite verdt eller lite elsket…

Tvert i mot…

Jeg er trolig lykkeligere enn noen gang… Jeg har det bedre enn jeg trodde var mulig og jeg har egentlig alt jeg ønsker meg…

Og det er ingen ting som skremmer meg mer enn det…  

For hva om det tar slutt..? Hva om en av de jeg elsker mest plutselig ikke vil mer? Hva om jeg overser noe, jeg burde ha sett? Hva om jeg plutselig blir alene?

Kanskje det er bedre å være føre var? Kanskje det er bedre å gå nå, før noen andre går fra meg? Kanskje det er bedre å beholde de gode minnene, å gi seg mens leken er god. Kanskje det er best å beskytte seg mot eventualiteter?

Men bare kanskje…

For egentlig vil jeg bare bli. Egentlig vil jeg gifte meg (igjen), få flere barn og leve lykkelig i alle mine dager… Egentlig er jeg litt lei av å være redd for ting jeg ikke kan kontrollere.

Men noen dager er det egentlig vanskelig å ikke være det…

Derfor slår jeg meg litt vrang. Ikke bare litt…

Noen gang er jeg ordentlig vanskelig…

Noen ganger er jeg så vanskelig at kun de som elsker meg holder ut…

Jeg vet det kan være urettferdig, men foreløpig har det vært den eneste måten å dempe redslene mine på… den eneste måten jeg vet om, får å sjekke hvem som blir…

Takk for at du blir…igjen og igjen… Jeg elsker deg høyere enn himmelen♥

– Jørgine

I dag så jeg en jente på flyplassen i Stockholm. Hun hadde på seg shorts. Ikke veldig kort, men litt av lårene og leggene syntes. Det var en søt og nokså formfull jente.

Grunnen til at jeg la merke til henne var at hun var tydelig ubekvem. Det virket som om hun angret på at hun hadde på seg kortbukser.

Shortsen ble konstant trukket i for å dekke lårene og hun hang jakken sin over vesken for å skjule mest mulig av bena. Samtidig som hun nokså iherdig forsøkte å dekke seg til fikk jeg inntrykk av at hun ville gå gjennom ankomsthallen så ubemerket som mulig. Være usynlig.

Det fikk meg til å tenke på en ganske stor dame jeg så på en Pin-up aktig butikk på Løkka for noen dager siden. Hun var høy, hadde heftige former og var ganske mye større enn gjennomsnittet.

Men det var ikke på grunn av størrelsen jeg la merke til henne. Det var fordi hun var råflott. Åltrang grønn jumpsuit uten ermer og håret satt opp i en slags 50 talls frisyre.

Hun virket sterk, selvsikker og komfortabel. Hun ville ikke være usynlig. Hun ville syntes.

Ingen av disse to jentene passer inn i samfunnets definisjon av perfeksjon eller skjønnhet. De er for store, kinnbena er ikke tydelige nok, proporsjonene stemmer ikke helt og ansiktene er ikke plettfrie.

Allikevel virker det som den ene av disse ikke har latt seg påvirke eller definere av samfunnets idealkvinne. Pin up damen i den grønne drakten har skapt sitt eget bilde av skjønnhet. Hun følger sitt eget ideal og det funker som bare rakkeren.

Jenta på flyplassen derimot… jeg tipper hun har valgt å la sitt eget selvbilde defineres ut ifra helt andre standarder enn hun selv har skapt. Hun vil være som de slanke hoppende coverjentene. De med trente lår som ikke ”må” skjules bak en lang jakke…

Det hun kanskje ikke tenker over er at det i bunn og grunn ikke teller hvor høyt du blir rangert fra 1 til 10 av mannen i gaten…

Joda… det er ofte letter å være ”pen”. Du blir kanskje bedt på flere dater, du får sikkert mer bekreftelse fra det motsatte kjønn, du passer ofte inn i klærne til utstillingsdukken, mange streber etter å se ut som deg og du ser sikkert smashing ut på klassebildet…

MEN å bli sett på som vakker av folk flest har ikke nødvendigvis noen innvirkning på hvordan du føler deg og hvordan du ser på deg selv.

Fordi… når alt kommer til alt er det måten DU bærer deg selv på og den selvtilliten DU står foran andre med som VIRKELIG betyr noe…

Om hver enkelt av oss kunne begynne med å definere sin egne idealer. Om disse kunne være basert på vårt eget utgangspunkt og den beste utgaven av oss selv. Kanskje vi da kunne sluttet å jage etter et kroppsideal som de aller færreste kan leve opp til…

Kanskje vi ville vært litt mer fornøyde da. Kanskje vi ikke hadde følt et sant voldsomt press. Kanskje…

Jørgine♥

For nøyaktig ett år siden flyttet jeg til Oslo. Det er på tide å mimre litt…♥

Klokken 09.00 den 06 juli 2015 sto jeg utenfor et stort borettslag på Torshov klar for å ta over leiligheten jeg hadde kjøpt. Jeg husker jeg var redd, spent og ærlig talt helt utslitt etter å ha kjørt meg vill med GPS i flere timer…

Noen uker senere skrev jeg dette innlegget…

Mandag morgen (etter å ha overnattet hos Iselinn) satt jeg meg i bilen klar til å ta fatt på det nye Oslolivet!

Jeg var både entusiastisk, spent og litt stolt av meg selv i det jeg startet bilen og plottet inn den nye adressen min på GPSen. Ni minutter reisetid sto det. Ja vel tenkte jeg. Nu kjör vi!!

55 minutter senere var jeg ikke like euforisk. Jeg følte meg heller ikke særlig voksen der jeg satt. Hvordan havnet jeg på en kai i en kø som skulle ombord på danskebåten? Skulle jo til Torshov! Jeg vurderte å gi opp. Kjøre tilbake til Ålesund.

Den eneste motivasjonen jeg hadde for å komme meg til Sandakerveien var at jeg ikke kunne veien tilbake til Ålesund heller. Jeg måtte klare det.

Litt over en time senere, sto jeg utenfor borettslaget mitt. Endelig tenkte jeg… nå begynner Oslolivet…

Så måtte jeg lukeparkere, og alt ble helt sort igjen… Jeg var da ikke noe storbyjente jeg. Jeg hadde tatt vann over hodet…

Fristelsen for å forlate bilen var stor, men hvor skulle jeg gå!?

En vennlig mann kom til unnsetning på det mest kritiske tidspunktet EVER. Han tok rett og slett å parkerte bilen for den stakkarslige sunnmørsjenta.

Jeg kunne omsider gå opp i leiligheten, og overtakelsen ble et faktum!

Alt det vonde fra morgentimene var glemt og den gode følelsen bredte seg i kroppen. Jeg eide min egen leilighet. De 54 kvadratmeterne i tredje etasje var mine og jeg hadde skaffet meg dem helt uten hjelp!
Det er helt vanvittig å tenke på at det kun er ett år siden jeg pakket sakene mine og forlot Ålesund. Så mye har skjedd siden da. Jeg har vokst i hodet… ungene har vokst i høyde og vi har virkelig funnet oss til rette i den lille leiligheten vår på Torshov.

Det var en tøff avgjørelse og det var vanskelig å se for seg en hverdag uten jevnlig omgang med nærmeste familie og venner. Det var i det hele tatt vanskelig å se for seg lille meg i en STORby med to små. Jeg var ikke sikker på om jeg var selvstendig nok, tøff nok eller voksen nok til å stå helt på egne bein.

Jeg hadde vel egentlig aldri stått helt på egne bein. Jeg flyttet hjemmefra og rett inn til en ungdomskjæreste som jeg skulle tilbringe åtte år sammen med.  Når det forholdet gikk i dass så var det plutselig bare meg…

Heldigvis tok jeg sjansen. Heldigvis reiste jeg til Oslo. Heldigvis prøvde jeg lykken i hovedstaden etter en helt ræva periode!

Heldigvis fordi…

♥Jeg lærte meg å skifte lyspærer, legge om til vinterdekk, sparkle, male, koble til internett og tv-bokser, bruke GPS og en haug med andre handy greier!

♥Jeg kan å lukeparkere!

♥Jeg har også blitt hakket tøffere. Jeg stoler mer på meg selv og min egen dømmekraft. Jeg er tryggere i nye og uvante situasjoner og jeg er litt flinkere til å holde hodet kaldt når verden byr på trøbbel.

♥Oslo åpnet også for nye og spennende jobbmuligheter. Mange fine folk som jeg er takknemlig over å kjenne.

♥Men mest av alt vil jeg takke Oslo… og Tinder… for at jeg ble introdusert for Morten. Mannen over alle menn. Mannen som skulle fikse alt som var vondt og vanskelig. Mannen som jeg skal tviholde på resten av livet.

Takk for alt Oslo. Jeg blir en stund til!

Jørgine