Kan ikke huske sist jeg var så nervøs! Svett i hendene, tissatrengt og skjelven!

Jeg har nettopp holdt et foredrag foran toppene i Adidas Group (som Reebok er en del av). Jeg er nemlig i København på Western Europe Management Conference. Tema for årets konferanse er Win with women, og jeg var en av ”kvinnene” som skulle stå på scenen.

Jeg skulle fortelle om det siste årets reise… den med @funkygine.

De ville vite hvordan jeg bygde opp en merkevare gjennom sosiale medier, hvordan jeg håndterer det, hvordan responsen har vært og hva som er målet.

Det er ikke hjernekirurgi…  bare min historie… men jeg var så sinnsykt nervøs! Mest fordi jeg skulle holde foredraget på engelsk, men også fordi jeg ikke følte det var rom for å drite seg ut foran alle disse viktige folka som jeg gjerne ville imponere!

Jeg tror jeg gjorde en god jobb, en bra figur.

Heldigvis er slagordet til Reebok #bemorehuman og ikke #beveryprofessional, for det var definitivt et menneske som sto der oppe på podiet. Litt jerneteppe, litt tøysing, litt rot og noen utradisjonelle utsagn! Men jeg fikk frem poengene mine… og jeg fikk mange positive tilbakemeldinger etterpå.

Blant annet fra Reebok kontoret i Norge som videresendte denne mailen fra en av sjefene i salen… Lettet over å ha gjennomført mitt første engelske foredrag. Nå venter en treningsøkt med alle deltakerne på konferansen.

Peace out!♥

PS: Bloggtørket skyldes en jæv… kranglete Mac! But I´m back with a new!

Jørgine

På fredag tok jeg på en litt spennende singlet. En singlet som trolig var tiltenkt jenter med litt større bryst enn mine. Eller en bh under eventuelt.

Jeg hadde på meg genser over men om man kikket ned i utringningen var det umulig å forutsi hvor brystene var plassert i forhold til toppen.

I alle fall… jeg syntes det var på sin plass med en aldri så liten snapstory for å visualisere situasjonen som utspilte seg på sofaen.

Jeg tegnet en rød flekk foran brystvorten. Hadde liksom ikke tenkt å ta en Sophie Elise!

Men… den røde flekken var ikke synlig på alle mobiler… blant annet noen av Sonymobilene fikk en brystvorte rett i fleisen.

Det ble jeg gjort oppmerksom på lørdagskveld. Altså 100 screenshoots senere…

Jeg må ærlig innrømme at dette ikke var verdens undergang for min del. Etter til sammen fire år med amming og grådige unger som stikker hånden ned i «kløften» stadig vekk, har forholdet mitt til pupper blitt meget avslappet. Det er bare kropp på lik inje med mage, lår og rumpe.
Men brødrene mine hadde et litt annet syn på saken. Den italienske halvdelen tok over for den norske og jeg fikk kjeft av to småsure tvillinger!

Som forresten ikke har brydd seg om søsterens pupper før (se bevis under)! Det gjorde Raffaele derimot (eldste broren min), som enda ikke har kommentert saken 😉

De benyttet også anledning til å prøve å ta fra meg retten til å sitte foran når mamma kjører bil ettersom jeg er så ubetenksom. Det er selvfølgelig helt uaktuelt. Jeg er fortsatt eldst!

Jeg dokumenterte noe av skjennepreken…

Silas: «Du må faen me sjekke sant på forhånd Jørgine»
Jørgine: «Korsen skulle e visst at ditta va mulig»
Emil: «Eller du kan begynne å bruke bh som alle andre»

Jørgine♥

De siste årene har jeg hatt problemer med å sovne og har måttet lest meg i søvn for å ikke tenke meg i hjel!

Det er ikke nødvendigvis negative tanker, men alt mulig rart. Alt fra planlegging av dagen derpå, måneden, eller til og med hele året.

I går hjalp det ikke å lese. Jeg måtte til slutt legge fra meg boka og overgi meg til tankene.

Da var det meg selv og kroppen min som sto i hodet på meg og det er ikke småtteri som kverner opp i der.

Hva sier det om meg at jeg åpenlyst går ut å hetser kroppen min etter de forandringene den har gjennomgått etter hormonspiralen? Er jeg blitt usikker? Er jeg et dårlig forbilde? Hvorfor går jeg ikke i singlet? Er jeg redd for å ikke være bra nok? Se bra nok ut?

 Jeg har alltid sett på meg selv som en selvsikker person. En person som ikke føler seg truet av andre. En person som er komfortabel med seg selv og det jeg har. Jeg har alltid følt meg sterk nok, trent nok, sexy nok og fin nok.

Nå når jeg ser tilbake … så er det kanskje ikke det så rart. Det er ikke så vanskelig å være selvsikker og tilfreds når man oppfyller mange av de kroppslige idealene som mange andre streber etter.

Sixpack året rundt uten å gå på diett, fast sprettrumpe, definerte overarmer og trente lår uten å følge ekstreme treningsregimer. Langt fyldig hår og et søtt ansikt.

Men sannheten er at i det øyeblikket kroppen min ble seende litt annerledes ut, ikke mye, men nok til at jeg følte på det, ble jeg misfornøyd. Den trygge og selvsikre Jørgine forsvant.

Nå om dagen bruker jeg mye tid på å unnskylde meg. Forklare andre hvorfor jeg ser ut som jeg gjør. Hvorfor jeg ikke er superdefinert lenger, og hvorfor jeg har kviser. At det er pågrunn av en hormonspiral som førte til et hormonelt kaos. Jeg presiserer at dette ikke er meg. Dette er ikke sånn jeg ser ut til ”vanlig”.

Det stemmer jo for så vidt det. Jeg har alltid veid 60 kg og hatt vaskebrett! Men jeg har ikke det nå! Og det må jeg søren meg innfinne meg med!

Måten jeg tenker på nå, og tingene jeg sier, gjenspeiler mer den jeg ønsker å være mer enn det kroppen min faktisk er.

Kroppen min er det den er om dagen og det virker som det er lite jeg kan gjøre med det. Bortsett fra å fortsette å jobbe med den. Hodet kan jeg derimot gjøre noe med. Jeg kan gjøre noe med det NÅ!

Jeg må ta eierskap til den jeg er nå. Slik jeg ser ut nå. For det er min kropp. Dette er meg. En litt annerledes meg enn jeg er vandt til, men fortsatt meg.

Selvsikkerhet kommer fra innsiden. Og utsiden min skal ikke få påvirke det som skjer der inne. Mitt nåværende utseende skal ikke få påvirke mine verdier og tanker.

Jeg har alltid snakket om å være fornøyd med det en har! ELSKE kroppen sin og verdsette den!

Nå som jeg står i en aldri så liten storm. Er det ekstra viktig at jeg husker på hva jeg står for og hvem jeg ønsker å være.

Sorry for at jeg har hatt en avsporing. Sorry for at jeg mistet meg selv etter hvert som sixpacken forsvant. Kommer ikke til å skje igjen… lover!

I´m back!

Jørgine♥

I morgen er det Valentines og jeg føler for å dele noen tanker om kjærlighet og parforhold.

Det skal ikke være en dans på roser, sier de. Forelskelsen går over, sier de. Spenningen er forbeholdt de første månedene, sier de. Det er en kamp.

Det skal liksom ikke være enkelt å dele livet sitt med noen. Du må være forberedt på tunge tider. Tider hvor du vil ut av forholdet. Tider hvor mannen din er forelsket i kollegaen. Tider hvor du helst vil ligge med naboen og tider hvor dere ikke er lykkelige sammen.

Hvorfor det? Hvorfor må man kjempe så fælt for å holde på partneren sin? Man må jo (som regel) ikke kjempe for å elske barna sine eller foreldrene sine. Den kjærligheten kommer av seg selv og varer livet ut.

Kan det være at kjærligheten du er født inn i, har færre forventninger og stiller færre krav til deg selv og de du elsker? Er det derfor skuffelsene ikke blir så mange og så ødeleggende? Er det fordi at i den kjærligheten er man god nok uansett.

En hører aldri om mødre som ønsker seg en annen datter eller en annen sønn. En hører derimot ofte om kvinner og menn som drømmer om en helt annen partner enn sin egen.

I oppveksten var jeg flau over mamma utallige ganger, inn i mellom har hun irritert meg til vanvidd, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har ”ødelagt livet mitt” i løpet av tenårene. MEN… det har aldri falt meg inn å skulle skifte henne ut. Finne meg en ny mamma.

En partner derimot, er lettere å bytte ut mot et bedre alternativ. En partner har man lettere å gi opp, svikte eller være misfornøyd med!

Inn i mellom når jeg hører andre omtale partneren sin, tenker jeg at det hørtes ordentlig stusselig ut! Det høres ut som de snakker om en person de trives sånn middels greit med. En person de hverken ser opp til, beundrer eller er stolt av. En person bare…

Jeg tror vi undervurderer parforhold og hvor bra det kan være.

Jeg VIL fortsette å få sommerfugler i magen utover de første seks månedene. Jeg VIL høre at jeg er elsket hver dag. Jeg VIL si ”jeg elsker deg” hver dag. Jeg VIL rett og slett ha en dans på roser (med noen tornestikk så klart) livet ut.

HAPPY VALENTINE♥