I går feiret vi vår fjerde bursdag i hjemmekarantene. Først ut var Filippa sin elleveårsdag , så ble Silas og Emil 23 år, Morten fylte 30, og i går ble Sokrates syv ♥

Nestemann ut her hjemme er meg som fyller 31 år den 04. juli. Tror dere situasjonen er den samme da? Er vel egentlig ingen som vet, men det hjelper på at det blir lysere og lysere. Varmere og varmere♥ Er liksom litt lettere å være optimist på denne tiden av året. 

Litt mer normalitet blir det jo fra neste uke når Sokrates begynner på skolen igjen, men enn så lenge gjør vi det beste ut av hjemmeskolen. 
I morges våknet ungene til lapper fra Morten på sine faste «pulter». 

Milano er også hjemme. Enda barnehagen er åpnet, men ettersom vi har muligheten til det, så tenkte vi at med så mange nye regler og retningslinjer personalet skal få inn i den nye barnehagehverdagen så var det greit med et barn (og foreldre) mindre å forholde seg til. Kjenner jeg er spent på hvordan det blir fremover. 

Så da blir det kanskje siste uken med alle fem hjemme hele tiden♥ Blir rart det også. Etter seks uker opp på hverandre! 

Hva tenker dere foreldre om hverdagen fremover? Sender dere barna deres i barnehage?

Håper dere er friske og har det fint!

Jørgine

Inneholder reklame for Froosh♥

Ting skjer i karantene… Ting man vanligvis ikke hadde gjort… Ting voksne mennesker kanskje ikke gjør til vanlig…

Som en makeover for eksempel! 

Jørgine♥

I går sto Sokrates å ropte noe uforståelig, igjen og igjen, mens han hoppa på trampolinen. Etter å ha hørt det for hundrede gang, skjønte jeg hva min lille store seksåring sto å vrælte på trampolinen. 

«KORONA FOREVER» 

Litt spesielt kanskje, for alle naboene som hørte, men jeg kunne relatere meg. 

For midt oppi alt som er trist. Midt oppi alle menneskene som har mistet livet, og alle som sitter igjen og sørger. Til tross for de store konsekvensene dette har fått og kommer til å få. Alle jobbene, alle pengene, alle bedriftene som ikke overlever… så har de siste fem ukene vært ufattelig fine. 

Ikke misforstå meg og tro at jeg ikke ser alvoret. Ikke tro at jeg ikke bryr meg om det som skjer rundt oss. Alle det rammer. For det gjør jeg virkelig. 

Men det er godt å se lyspunkt, ting å være glad for. Og jeg føler meg ekstremt takknemlig for at jeg har så mange ting å glede meg over. Selv nå. 

Jeg har tilbrakt alle døgnets timer sammen med barna mine. Vi har gjort alt sammen. Vært en gjeng som har måttet samarbeide for å få det til å funke. Alle har måttet bidra, og det har på en eller annet måte samlet oss. Enda jeg trodde vi var så sammensveiset og samkjørte som overhodet mulig. 

Derfor ropte Sokrates «Korona forever» og derfor sier han at han ikke vil det skal ta slutt. 

Det har alltid vært voksne som har tid. Ingen har skullet noe sted. Vi har vært kreative, aktive og de store her lekt mer enn noen gang. Alle har vært her og det har vært trygt og forutsigbart. 

Nå skal det absolutt bli godt å være sammen med flere etterhvert. Gå tilbake til normalen. Det er veldig mange jeg savner. Men jeg tror dette har gjort meg til en litt bedre mamma. For jeg har ikke tenkt å glemme hvor mye tiden sammen, med hvilepuls og uten stress, har betydd for barna mine. Og for oss. 

Høres kanskje ut som jeg snakker som om det er over. Som at hjemmekarantene er et avsluttet kapitel. Men det vet jo vi at det ikke er. 

Er bare litt emosjonell her jeg sitter, for det føles ut som bobla nettopp sprakk litt i dag. For etter fem uker med de samme syv menneskene under samme tak, sitter vi igjen bare tre stykker akkurat nå. Tvillingene har reist hjem til mamma og Noah. Filippa og Sokrates har reist til pappaen sin. To sistnevnte kommer vel og merke hjem om en uke, men det er allikevel rart. 

Vi var så samkjørte, og nå føles alt annerledes. Men det er alltid verst første dagen, og nå titter sola frem også. 

Sender dere varme klemmer så lenge og håper at dere har det bra♥

Jørgine♥

Mange har spurt hvordan det går med slekt og venner i Italia. Det setter både de og jeg stor pris på♥

Heldigvis så er det ikke vanskelig å holde kontakten. Vi snakkes og sees ofte via Facetime! 

Onkel Dario er sykepleier, så han måtte vel bare bli smittet på et eller annet tidspunkt, og det ble han. Han fikk feber, forkjølelsessymptomer og en fæl natt med hoste og tungt for å puste før han ble bedre. Tante Lydia har, tro det eller ei, testet negativt, men begge sitter i karantene. I huset rett over plenen bor onkel Erminio og tante AnnaMaria.

Det vi vet hittil, er at tante er smittet. Hun er foreløpig symptomfri, men siden hun er positiv, tør hun ikke lage mat til sønnen Francesco. Han har flyttet ned i hjemmekontoret til storebroren som har leilighet i første etasje.

Tante Anna snakker kun med ham gjennom vinduet.

Heldigvis ligger de tre boenhetene i et stort, innegjerdet grøntområde. Nå når de skal være i karantene i minst tre uker, så er jo det en kjempefordel.

Ellers er det litt forskjellig hvordan folk forholder seg til Coronareglene. Familien vår i Napoli er veldig nøye og går ikke ut uten at de må, og aldri uten munnbind og hansker.

I Sanremo har faren til Noah murt seg inne. Han går helt konsekvent ikke ut, og får matvarer levert på døren. Ellers så har heldigvis alle vennene våre der det bra. De lever mer eller mindre slik de gjør lenger sør, og som vi gjør her. Holder seg for seg selv og går på butikken når de skal handle mat eller eventuelt medisiner.

Andre har begynt å løsne litt på slipset. Hører at flere blir fristet til å ta seg en runde på byen eller en tur på stranden i det nydelige været selv om det er strengt forbudt.

I dag snakket jeg med en venninne som jobber i barnehage. Hun har heldigvis fremdeles lønnen sin og har arbeidet hjemmefra med å finne eventyr og aktiviteter som hun har videresendt hjem til ungene i karantene. Hun selv går hjemme med sin toårige sønn, og for uten ham, mannen og ansatte i supermarkedet over gata, møter hun ikke et menneske.

Mannen jobber som sjåfør for et transportfirma. De har har tatt på seg et ryddeoppdrag på havnen i Savona etter cruiseskipet Costa Luminosa som lå der i lang tid med smittede passasjerer om bord. Bekymringen hennes er å skulle bli syk når hun ikke har hjelp fra slekt og venner slik man vanligvis får ved sykdom i Italia. Derfor må mannen kle av seg i bakgården når han kommer hjem fra jobb. Klærne går rett i vaskemaskinen og dørhåndtak, husnøkler og diverse annet får en omgang med antibakk.

Fra neste uke av skal hun undervise fire/femåringene over nettet. Noen gjenåpning av barnehager og grunnskoler kommer ikke på tale før etter sommerferien.

Det eneste som det for øyeblikket ser ut til å skulle gjennomføres av skole i Italia, er L`esame di maturitá. Avgangseksamen etter fem år på videregående skole. Dette er vanligvis en prøve i fem deler som en må ha bestått for å få vitnemål. Uten Maturitá kommer en ikke inn på for eksempel universitetet, så denne vurderes gjennomført muntlig og på nett.

De vi kjenner i Sanremo som driver strender er heldigvis friske. De får tiden til å gå ved å pusse og fikse på bygninger og hageanlegg, men de er bekymret. Sesongåpning av strandbarene legges ofte til påsken så det ser ikke særlig lyst ut.

Slik har venner og familie det i Italia. Kanskje ikke det mest interessante blogginnholdet, men i disse rare tidene, så opplever jeg at vi er mer opptatt av hvordan andre mennesker har det enn det vi normalt ville vært.

Tenker at det er litt positivt opp i alt. At vi bryr oss. Fæle oppslag er det liksom nok av for tiden♥

Tante viser munnbind til Milano♥

Jørgine