Titt og ofte tikker det inn spørsmål om hvordan jeg og barna mine spiser. Hva jeg vektlegger når det kommer til de ulike måltidene, og hvordan vi får i oss nok næring.
Dette har jeg skrevet om i Våre beste pastaretter, men tenkte å dele det med dere her også. Jeg tenker det er viktig at vi foreldre ikke bare sørger for å få i barna våre sunn mat, men er bevisste på hvordan vi selv forholder oss til mat foran dem. Stadig flere unge har et anstrengt forhold til nettopp dette, og det er viktigere enn noensinne at vi går frem som gode eksempler og at mat ikke er knyttet til stress eller ubehag!
Så la meg dele erfaringene jeg har gjort meg opp gjennom årene som mamma til tre♥ Og del gjerne deres synspunkter og tanker med meg om dere vil.
For de aller fleste foreldre er opptatt av at barna deres skal spise sunt. At de skal få i seg tilstrekkelig med mat i løpet av en dag og kanskje enda viktigere, at det de faktisk får i seg er næringsrikt nok til at kroppene kan vokse, lære, ha energi og masse overskudd til å gjøre akkurat det de ønsker.
Nå finnes det jo uendelig med råd der ut, og jeg skal ikke påberope meg å være noe ekspert, men noe må jeg ha gjort riktig. Jeg har nemlig tre barn som spiser så og si alt. De rynker sjeldent på nesen når middagen blir servert enten det er jeg som har laget den eller andre.
Hvorfor, eller hvordan ble det sånn?
De har blitt introdusert for mange ulike smaker fra tidlig alder. Jeg har most, skrapet, raspet og blandet det vi andre har spist. Unngått det med for mye salt, men ellers har det meste blitt delt i små mengder.
Etter hvert som tennene kom, har jeg latt dem utforske ulike konsistenser, fasonger, farger og teksturer. De har fått spise på egenhånd, selv om det har ført til en stor vaskejobb etter hvert måltid. Mat skal være positivt, kos og noe man gjør med resten av familien, og siden vi store spiser meg egne hender er det stas å kunne være en av gjengen!
Alle har spist det samme. Ingen lavkarbo til mor, ekstra protein til far og noe helt annet til ungene. Maten jeg lager skal passe hele gjengen. Både store og små. Det skaper et større felleskap rundt bordet tror jeg, og så er det mindre tidkrevende også. Det gjør at mat blir forbundet med noe positivt. Noe som samler oss.
Hva som er sunt, og hva som er mindre sunt snakker vi selvsagt om. Men vi knytter det ikke opp mot vekt eller utseende. Mat er energi. Bensin for å klare nye ting, løpe fort, hoppe på trampoline, klatre i trær, bruke hodet, vokse og leke. Vi spiser for å være på topp.
Jo mere frukt og grønnsaker, dess bedre, og oppskåret blir det alltid spist opp! Som «ventemat» er det perfekt. Når alle er sultne, og det i alle fall er en halvtime til middag, da skjærer jeg opp det vi har tilgjengelig og setter det frem på spisebordet.
Med unntak av noen få tilfeller, så er regelen alltid den samme. Vi spiser opp det som er på fatet. Selv om det ikke alltid nødvendigvis er det man liker aller best som ligger der.
For alt er ikke like godt, og noe liker man rett og slett ikke. Men det vet man ikke før man har prøvd. Og selv da skal man teste noen ganger til før man vet helt og sikkert om man liker det eller ei.
Min erfaring er i alle fall at noen smaker krever litt tilvenning, men at det meste smaker greit bare man blir vandt til det.
Jeg er veldig glad for å ha barn som spiser det meste. Nesten enda mer takknemlig for at det å samles rundt matbordet er noe de gjør med så stor glede. Og noe som betyr like mye for dem som for oss store.
For når noe som man skal gjøre hver eneste dag, altså spise, forbindes med stress, ubehag eller vanskelige følelser blir det et stort og konstant stress.
Om dette er noe vi store kjenner oss igjen i, tenker jeg at sannsynligheten for at vi overfører noen av disse følelsene til barna er større.
Påvirkning fra verden rundt får de uansett, og der er presset stort, men jeg tror alle foreldre ønsker at hjemmet skal være en trygg og god arena. Også rundt matbordet.
Det krever nok litt mere jobb enn før, og muligens litt mer kunnskap enn tidligere nå som utvalget er så mye større.
Men det er en viktig jobb som absolutt ikke bør undervurderes da den legger mye av grunnlaget for hvordan fremtiden til barna våre blir seende ut♥
Jørgine
