Milano våknet halv seks i dag, og den ekstra halvtimen tar jeg som en morsdagsgave fra han. I tillegg til at jeg hadde gledet meg til disse timene bare vi to før resten av huset våkner. 

Vi har spist frokost, jeg har drukket kaffe og mens han ser på Minibarna benytter jeg anledningen til å skrive en kjapp oppdatering om noe jeg har tenkt på i løpet av uken i Rwanda. Noe som passer ekstra bra i dag. På morsdagen. 

Jeg har reflektert mye over hvordan Filippa opplevde, og tolket det vi har sett og menneskene vi har møtt. Spesielt barna.  

Vi har jo snakket mye om det også, og til tross for at hun helt klart har sett at denne landsbyen mangler det meste. At nøden er stor, så har hun først og fremst kun positive ting å si om opplevelsen. Hun tar kun med seg gode minner, og venner hun aldri kommer til å glemme. 

I min bagasje ligger det derimot mer. Dårlig samvittighet, bekymringer og en sterk følelse av sorg over alt de ikke har. Alt de ikke har tilgang på. 

Det er klart at man som tiåring ikke har de samme forutsetningene for å forstå omfanget av fattigdommen til menneskene vi har møtt, og det er bra. 

Men det jeg har konkludert med er at Filippa har sett etter andre ting enn vi voksne. Hun har sett etter de tingene som skaper en grunnmur i hennes eget liv. Noen av de primære behovene som skaper tryggheten i hennes hverdag. 

For hun har sett barn som aldri mangler armer som kan løfte dem, noen å bli trøstet av, en mamma, storesøster eller bestemor å henge på ryggen til når man er sliten, en pupp som kan trøste når man har slått seg, et fang å sitte å sove på, noen som ser dem og tar vare på dem. 

Hun har opplevd barn med en mamma som er der. Og jeg tror barn først og fremst ser etter dette. Jeg tror Filippa opplevde tryggheten disse barna hadde gjennom foreldre, søsken og først og fremst mammaene, som langt viktigere enn mange av de tingene vi voksne observerte at de manglet. 

I tillegg var hun der med sin mamma. Hun opplevde alt dette med tilstedeværelsen og tryggheten fra meg. Og det samme gjaldt meg som hadde min mamma der. 

Det er et fint perspektiv å ha. Og det viser betydningen vi har i livene til barna våre. Og betydningen våre mødre har for oss. 

Jeg vet at mange leser innleggene mine med veldig kritiske øyne, jeg håper likevel at dere kan greie å se nyansene i det jeg skriver. Jeg har opplevd mye på turen til Rwanda, og jeg tar ikke for meg alle detaljene i hver eneste tekst jeg skriver. Dette er en tekst til alle mammaer, fattige og rike.

Det betyr ikke at jeg ikke har sett og møtt fantastiske fedre. At jeg glemmer desperasjonen.

Så når det er sagt. Gratulerer med dagen til alle mammaer i hele verden. Som skaper trygghet, en form for forutsigbarhet og viser oss kjærlighet, tilstedeværelse og en aksept som er langt viktigere for barna våre enn alle mulige materielle goder man kan tenke seg. 

To mammaer. Fem barn til sammen♥

Om du vil glede en annen mamma eller hjelpe barn uten så betyr dine 300 hundre kroner i måneden veldig mye.

Bli Planfadder her ♥

Jørgine

De siste fire dagene har vært ufattelig innholdsrike og full av opplevelser, og jeg kommer til å ta det med meg i hjertet mitt for alltid. Vi har fått møte fadderbarnet vårt. Lille Sentiya. Blitt kjent med en hel landsby. Besøkt skoler og barnehager. Opplevd et vakkert og frodig land. På godt og på vondt.

For selv om Rwanda er en nasjon i sterk utvikling og vekst, er virkeligheten vanskelig for mange. Plan jobber for barns rettigheter, med de som har det verst. Da er virkeligheten ofte ille. Jeg har sett med egne øyne hvor urettferdig fordelt verdens goder er.

Det er absurd at noen kan ha så mye, og andre nesten ingen ting.

Men det er ikke ulikhetene som har vært samtaleemne, eller det som har vært grunnlaget for bekjentskapene og båndene som har blitt knyttet i løpet av disse dagene.

Det har vært alt som er likt. Mamma har møtt lærerkollegaer og utvekslet erfaringer. Jeg har møtt mødre som også har barn som biter i puppen når de ammes, og som gråter og tramper når de ikke får viljen sin. Filippa har lekt. Non stop i flere timer og uten en gang å be om hjelp til å oversette. Det har det ikke vært behov for.

Jeg reiser fra denne landsbyen stum av beundring og stolt over å være Planfadder. Menneskene jeg har møtt har en styrke, et pågangsmot, en drivkraft og en unik evne til å se muligheter i en situasjon mange ville ansett som håpløs. De har et felleskap og en omsorg for hverandre som er ufattelig inspirerende.

Jeg er så imponert over tilstedeværelsen til Plan. Innsatsen til frivillige og ansatte. De jobber langsiktig, og kommer fra lokalmiljøet. De kjenner barna, og de jobber tett på lokalsamfunnene for å definere hva de har behov for.

Det har vært helt spesielt å møte Tassy og Sharon. To ekte jernkvinner fra Rwanda som har hjerter store nok til å romme alle barna de er i kontakt med gjennom sitt dedikerte arbeid.

Derfor tviler jeg ikke på at skolen som skal bygges i landsbyen vi har besøkt, vil være på plass snart. Sentiya, broren og alle de andre barna vil få muligheten til skolegang, helsehjelp og en lysere fremtid.

Det er jeg så takknemlig for å få være en liten del av gjennom våre fadderskap. Om du ønsker å bli Plan Fadder kan du gjøre det her. 

Fra besøket på barneskolen til Plan og deres mobile helsestasjon som er innom. 

Vi fikk være med å hente vann. Det var en 30 minutters tur ned en dalside og opp igjen. 

 

Filippa laget 100 vennskapsbånd av tre garnnøster vi hadde med oss hjemmefra♥ 

Bildene som er delt er selvfølgelig i henhold til Plans regelverk. Og de tar barnas beskyttelse på alvor. Dette betyr at det er innhentet tillatelse fra de foresatte til barna på bildene, og at det aldri opplyses om akkurat hvor vi er eller barnas fulle navn. Du kan lese mer om dette her.

Jørgine♥

Foto Jeton Kacaniku

Så nettopp at noen har lagt igjen spørsmål på mitt forrige innlegg, om man kan være sikre på at pengene man betaler til Plan faktisk når frem. Svaret er ja. Dette er informasjon som også ligger på hjemmesiden deres. 

I 2019 så tallene slik ut:

84 prosent gikk til formålet.
9 prosent gikk til inntektsgenererende arbeid.
7 prosent gikk til administrasjon i Norge.

Det vil si at 84 % av pengene Plan får inn, bidrar til at barn og unge bl.a. blir beskyttet mot vold og barneekteskap, at de får utdanning, helsetilbud og jobbmuligheter. De fleste bidragene kommer fra Planfadderne.

I dag har jeg besøkt ett av mange Plan-prosjekter – en av de fire lærerskolene som finnes i Rwanda. Her uteksamineres 500 barneskolelærere i året, og vet dere hvordan dette ble finansiert?

Gjennom Operasjonsdagsverk! Det vil si at mange av dere som har bidratt med arbeid på OD-dagen har vært med på å finansiere akkurat denne skolen. Den sto ferdig i 2015.

Uansett så var det ganske spesielt å plutselig befinne seg på en skole som kanskje brødrene mine har vært med på å finansiere gjennom OD.

Skolen var kjempefin. Små og store bygninger i en nydelig park med både volleyballbane og fotballbane. Mamma og jeg fikk være med i en engelsktime og selv om klasserommene er litt enklere enn dem vi har i Norge, så var selve undervisningen ganske lik.

Alle lærerne hadde hvite frakker og var hvite av kritt på hendene etter masse skriving på «gammeldagse» tavler. Elevene satt på trebenker og skrev notater i kladdebøker.

De 500 elevene kommer fra hele landet og bor på skolen i tre år, til de er ferdig utdannet. Her sover jenter og gutter adskilt i sovesaler. 220 køyesenger.

Det var et veldig spennende besøk, og selv om jeg har vært veldig lei meg disse to dagene, så fikk jeg liksom litt håp, når jeg fikk forklart hvordan man planlegger skoler og utdanner lærere slik at alle barn skal få mulighet til utdanning – kvalitetsutdanning.

Plan er fremdeles med og drifter denne, og mange flere skoler i området. Det er blant annet dette alle Planfaddere, innsamlingsaksjoner og andre bidragsytere som er med på finansiere.

Det er skikkelig fint å tenke på♥

Og tusen takk til alle dere som valgte å bli Planfaddere i går kveld. Dere er med å utgjøre en betydelig forskjell! Og ikke minst alle skolebarn som i 2012 var med på Operasjon Dagsverk og finansierte denne fine skolen. 

Bli Planfadder her ♥

Jørgine