I fjor en gang, under et møte med Plan, fikk jeg tilbud om å reise å besøke fadderbarnet vårt i Rwanda. Vi skulle få møte henne, familien, besøke landsbyen deres og få muligheten til å se hvordan Plan jobber. Hva fadderpengene går til, hvilke tiltak som iverksettes og prosjekter de satser på.

Filippa og mamma er også med. Det er jeg ufattelig glad for. At vi kan oppleve dette sammen.

Jeg har vært veldig spent, og hatt mange blandede følelser. Ikke helt vist hva vi kunne forvente, hvordan vi skulle forberede oss – det er vanskelig å sette ord på.

Vi visste at det kom til å bli sterkt. Men jeg var ikke i nærheten av å være forberedt på den tornadoen av følelser som jeg har kjent på i dag.

Jeg har aldri vært så overveldet, følt så sterkt for å gjøre noe, hatt så dårlig samvittighet, blitt så godt tatt imot, fått så mange klemmer, smilt og grått, ledd og vært fortvilt. På en gang.

For forskjellene mellom vårt og deres liv er så store at følelsen av urettferdighet treffer deg i magen med en kraft ulikt noe annet.

Landsbyen vi besøkte i dag er fattig. Veldig fattig. De bor i jordhytter på land de ikke eier. Sover på bakken. Går i gjennomslitte klær. Noen har sandaler, andre ikke. De spiser kun en gang om dagen, så sant jorden har gitt avkastning. Kostholdet er ekstremt ensidig og de har tilgang til et veldig begrenset utvalg av matvarer. De har ikke rent vann. Går ikke på skole og kan ikke lese eller skrive.

Enda.

For Plan har nettopp begynt å jobbe i landsbyen der fadderbarnet mitt Sentiya bor. Og med vår hjelp. Hjelp fra Planfaddere verden over, kan hun og barna som bor her gå en lysere fremtid i møte.

De kan få muligheten til skolegang og helsehjelp. De kan få muligheten til å bli noe, tillate seg å drømme, og skape en litt bedre hverdag for seg selv.

Men det forutsetter at vi som har så ufattelige mye mer, deler litt av vår overflod.

Vær så snill. Gjør det.

Bli Planfadder for et av disse nydelige barna. Det er 500 hundre barn i akkurat denne landsbyen som ønsker seg at noen skal være nettopp deres fadder. De fortjener de samme mulighetene som våre barn, og de trenger at noen heier på dem.

Hjelp Plan å hjelpe barn som trenger det mer enn vi noen gang vil ha forutsetninger for å begripe.

Vær så snill. Gjør det.

For å bli Planfadder for et barn i landsbyen som vi har besøkt i dag, klikk deg inn HER, velg Rwanda som land og Plan vil sørge for at du hjelper barn i nettopp dette lokalsamfunnet. Du kan selv velge om du vil gi 300 kroner i måneden eller mer.

Eller du kan sende sms FADDER til 03123. Da vil du motta en bekreftelse på SMS, og i løpet av en uke vil du få informasjon i posten om ditt nye fadderbarn. Beløpet du gir hver måned vil da være 300 kroner i måneden.

Jørgine♥

Barna mine skal vokse opp i en helt annen verden enn jeg gjorde. Ikke det at jeg er så innmari gammel akkurat, men ting går fort nå for tiden. I media for eksempel. En’ trend får omtrent ikke etablert seg før en ny dukker opp. Vi rekker ikke å stoppe opp og reflektere rundt dette nye før det neste kommer rett rundt hjørnet.

Jeg sier ikke at det ikke var slik de ca 20 årene jeg brukte på å være ungdom og bli voksen, men jeg er likevel ganske sikker på at selv om utfordringene vil være de samme som før, så har eksponeringen blitt mer intens. Ikke minst starter påvirkningen fra media mye tidligere enn da jeg var barn.   

Ungene mine skal vokse opp mens de forholder seg til langt flere aktører i mediebildet enn før.  Både sunn og usunn påvirkning. De blir nødt til å ta stilling til etiske dilemmaer mens de enda er barn.  Gjøre seg opp en mening, bearbeide, ta til seg eller forkaste ideer og valg som blir presentert for dem. 

De har allerede nå muligheten til å sammenligne seg selv med andre langt utover klassekamerater og venner. Forbildene deres henger ikke bare på en plakat på soverommet. Deres idoler kan de følge tett på. Veldig tett. Enten det er gjennom sosiale medier eller i realityserier.

Derfor tror jeg at barn og unge i dag må være hakket mer hardhudet, modne og reflekterte for å komme seg helskinnet gjennom prosessen med å bli voksne. De må være godt rustet for å kunne finne sin egen identitet, være trygg i seg selv og stole på egne valg. Være bra nok.

Mest av alt kreves det kanskje en godt trent selvtillit for å ikke dukke under for presset. Tenke at man må være godt trent, morsom, chill, fin å se på, allsidig, sosial, ha mange følgere, være godt likt, passe inn og innfri forventningene man kanskje tror verden har til en.

Den jobben burde ingen barn være alene om. Jeg tenker at behovet for stødige støttespillere og sunne forbilder er større nå enn tidligere. Vi må være enda mer tilstede i deres hverdag, kjenne til plattformene de beveger seg på, se hva de blir eksponert for, og prøve så godt vi kan å ruste dem til å takle det.

Derfor vil jeg gjerne se programmer, serier og filmsnutter som jeg vet Filippas jevnaldrende er opptatte av. Jeg vil se disse sammen med henne. Være en motvekt til det ekstreme. Bygge opp om det sunne og normale. Snakke med henne om for eksempel kirurgiske inngrep som fremstilles som den enkleste ting i verden. Det glamorøse livet med en ny kroppsdel fordi du ikke syns den du er født med er bra nok. At hun er bra nok. At alle vennene hennes er gode nok. At lykken ikke ligger i en ny rumpeballe. At alt hun ser ikke nødvendigvis er sant eller riktig. 

Jeg vil være en av de voksenpersonene som kan svare på spørsmål, veilede når barna mina må velge, og ikke minst forsøke å rette på inntrykk som gis på feil grunnlag.

Det tror jeg er ekstra viktig i den verden vi lever i nå <3

Jørgine