I dag har Morten og jeg vært gift i to år. 

Jeg måtte regne. Er det virkelig bare to år? Det vil jo si at vi faktisk bare har kjent hverandre i fire!

Det er jo så og si ingenting, og enda føles alt før Morten som en evighet siden. At jeg var gift med en annen, bodde i Ålesund, jobbet på Spjelkavik ungdomsskole… det kjennes så fjernt. 

Men det stemmer. Det er ikke lenger. 

Allikevel har vi rukket å date, bli kjærester, forlove oss, kjøpe leilighet, gifte oss, få barn, selge leilighet og kjøpe hus. 

For et tempo vi holder! Uten at det føles ut som vi skynder oss, stresser eller går for fort frem… 

For vi har virkelig bare gjort det som har kjentes riktig. Det vi har hatt lyst til og ønsket. 

Jeg har aldri måttet stoppe opp og kjenne etter om valgene vi har tatt har vært forhastede. Aldri vært redd for at den altoppslukende forelskelsen man føler i starten har gjort meg blind. 

Jeg VET at Morten er den jeg skal tilbringe resten av livet mitt med. Han er min utvalgte, min klippe…

Den som overøser meg med kjærlighet og bekreftelse når jeg trenger det. Alltid urokkelig og trygg. Den som gir meg fotfeste når underlaget ristet. Sier det jeg trengte å høre. Igjen og igjen…

Jeg har skrevet en gang tidligere at Morten er min Jonathan Løvehjerte. 

Jonathan var klok, snill, vakker, sterk, tøff, selvoppofrende og lojal.

Og til tross for at jeg en periode tenkte at slike menn bare fantes i eventyr, så sble det avkreftet med Morten. Jeg fant helten fra den fineste barneboken på ekte. 

Takk for at jeg for være din kavring Morten og gratulerer med bryllupsdagen min elskede <3

Jørgine <3

I forgårs fylte Milano ett år, og da lovte jeg å skrive litt om livet som babymama. Vet at mange av dere som følger meg er i samme livssituasjon <3

For selv om jeg ikke har hatt en tradisjonell mammapermisjon, så er det fortsatt amming, bleiskift, soving, mating, kosing og nye milepæler som har preget hverdagen det siste året. I tillegg til å være mamma til storebror og storesøster så klart. Forskjellen er bare at for vår del så har det kanskje gått litt fortere i svingene enn hos mange andre. Uansett, jeg har nytt hvert sekund av det.

Nå er det kanskje ikke akkurat nytelse det første som slår meg når Milano våkner klokken 05.00 om morgenen, men når man ser tilbake på det, litt mer uthvilt, så har alt til og med det sin sjarm.

For det er intenst å være mamma. Spesielt til sånne småfolk. Som er helt avhengige av at man er på ballen døgnet rundt. Men så får man så mye igjen, og alt går jo…

Selv med søvnunderskudd, melkespreng og hormoner på ville veier, så er det egentlig vilt alt man klarer. Selv om man inn i mellom tror man verken skal makte eller ha overskudd til noe som helst?

Men så gjør man det allikevel, ikke alltid med glans nødvendigvis, og noen ganger trenger man kanskje litt hjelp, men fortsatt <3

Og så går jo det så fort… plutselig blir de 1, 2, 3 år… og så er det helt andre utfordringer man støter på. Helt andre bekymringer.

Men akkurat nå, nyter vi tre barn i ulike aldre, med ulike behov og personligheter.

Milano krever helt klart mest, og søvnunderskuddet vårt er det han som sørger for.

Nå har fyren heldigvis begynt å sove gjennom natten, men er fortsatt klar for nye utfordringer i gryotta. Og det gjør han samme når vi legger han. Mellom 05.00 og 06.00 står han i sengen og roper. Etter han har fått pupp i alle fall.

Det får han både morgen og kveld, og noen ganger i løpet av dagen også. Spesielt nå når vi var på ferie.

Det tenker jeg å holde på med så lenge han ønsker. Nyter ammestundene våre. Det gjør vi begge. For det er eneste tidspunktet på dagen han ikke er på farten. Helt i hundre.

Han har nettopp begynt å prøve å løpe nå. Alt for fremoverlent så klart, og det blir mange knall og fall, men han liker som sagt et høyt tempo og vil gjerne være der søsknene holder på. Helst med akkurat de samme tingene også. Storesøskene syntes enda han er for søt til å la seg irritere… men bare vent! Snart smeller de døra til rommene sine igjen foran nesen på ham. Husker fortsatt da mine småbrødre gikk fra å være dritsøte til dritirriterende.

Skal tro hvordan han vil takle det. Selv om han nok får en smakebit på det i barnehagen.

For det tjuvstarta vi med før sommerferien. En rolig start vel og merke.

Korte dager med tilvenning som den sosiale lille mannen så ut til å trives med fra første stund.

Både Filippa og Sokrates begynte i barnehage før de var fylt året, og ingen av dem ser ut til å ha tatt noen som helst skade av det. Vet det er enkelte som mener at det er alt for tidlig.

Det tenker jeg at hver enkelt forelder vet best. Alle barn er ulike og det finnes ingen fasit.

Det er mitt mammamotto.

Derfor prøver vi oss frem, gjør de vi tror er best for våre barn.

Det har funket så langt, så det tenker vi å fortsette med!

Jørgine <3 

Inneholder reklame for Epoq/Elkjøp

Her kommer endelig housetour fra Jessheim!!!! 

Hva syntes dere? 

Jørgine <3 

For noen dager siden delte jeg mine tanker om hvor vidt det var innafor eller ei at jeg publiserte bikinibilder fra ferien på Instagram. Jeg konkluderte med at det var det. At jeg også er en del av mangfoldet, en av mange kropper. En litt over gjennomsnittet trent en, men allikevel en kropp flere kan relatere seg til. En skjønn forening av muskler, arrete og brune legger, et flate bryst, strekkmerker på magen og lårene, brede skuldre, litt løshud over bikinitrusen og ei fin lita rumpe.

Det er sånn jeg ser ut. Og for de fleste av oss er nok utseendet det første man legger merke til når man møter et nytt menneske. Det er vel sånn vi er programmert?

Men etter å ha tatt et mentalt bilde av utseendet til den som står foran oss, memorert vedkommende i hukommelsen, så er det andre ting man noterer seg. Er det ikke?

Det er sjeldent man møter noen som fører en samtale mens de stirrer på magen din, brystene dine eller analyserer det du har på deg. Altså, det finnes jo den type mennesker også, men de er jo sjeldent verdt å prate med uansett, så la oss utelukke den kategorien akkurat nå.

Man tenker vel heller over utstråling, innstilling, væremåte og kjemi. Eller?

Det er i alle fall det som sitter igjen hos meg, og når jeg tenker på vakre mennesker så er det ikke først og fremst utseende til personen som popper opp i hodet mitt.

Mamma er en av de fineste menneskene jeg kjenner. På grunn av den hun er. Det hun betyr for meg og hvordan hun er mot andre.

Lenge før jeg ble glad i Vegard, og lenge før han ble godt trent, tenkte jeg på han som en aldeles nydelig person. For at han tør å være seg selv, for den syke humoren og empatien han har for de han er glad i.

Jeg beundrer ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg elsker ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg har ikke skaffet meg venner basert på hvordan de ser ut. Ingen gjør meg glad pågrunn av hvordan de ser ut, og jeg gjør ingen glad pågrunn av hvordan jeg ser ut.

Det er helt irrelevant i den sammenhengen.

Betyr det at et pent utseende aldri kommer en til gode? Nei.
Betyr det at ideal kroppen ikke finnes? Nei.

Det er klart det er enklere å ikke ha ekstra kilo å drasse på. Lettere å finne klær om man smetter inn i en ekstra smal. Det er klart det kan være mindre komplisert å møte det motsatte kjønn om man blir ansett som fin å se på. Det er klart det blir flere komplimenter knyttet til utseende. Flere blikk. Mer bekreftelse på den fronten.

Men det kan allikevel ikke være slik at gode, trygge, solide relasjoner er forbeholdt pene mennesker. Og det samme må jo gjelde mestring og måloppnåelse. Morsomme, spennende og givende opplevelser.

Og det er jo strengt tatt det man sitter igjen med? Det er det som skaper de gode minnene.

De fine øyeblikkene man deler med de man elsker. Gangene hvor man får til noe man hadde jobbet for. Ble kjent med nye mennesker. Levde livet. Enten det var med vinterjakke, i undertøy eller i badedrakt.

Derfor blir jeg oppriktig trist av å lese i kommentarfeltet under bikinibildet mitt at om en bare hadde hatt den kroppen… da skulle man ha gått i bikini hele sommeren.

Jeg skjønner jo tankegangen, men det skal jo ikke være slik!

Det kan jo ikke være slik at hvilken størrelse som står i merkelappen på bikinien skal avgjøre om man tar den på seg eller ei. At formene på kroppen din skal avgjøre hvor vidt du kan bade, spille volleyball, få sand i trusa, sole deg, stupe, hoppe eller bare ligge paddeflat på en håndduk og nyte påfyll av vitamin D.

Det kan bare ikke være sånn at man skal gå glipp av tid med venner, familie, ferie eller utflukter fordi man ikke er tynn nok, trent nok eller pen nok?

Og noen tenker kanskje at dette er problemstilling jeg vet lite om. At jeg aldri har gått glipp av noe fordi jeg har kjent på følelsen av å ikke være bra nok som jeg er.

Men det har jeg. Jeg som alle andre har komplekser. Jeg kan også føle meg dritt, dum og liten. Helt sikkert i langt lavere skala enn mange andre, men jeg tror vi alle kjemper mot mange av de samme følelsene. Ikke i like stor grad bare.

Jeg må jobbe for å ikke sammenligne meg med andre. Være fornøyd med den jeg er, det jeg har og måten jeg ser ut på. Og jo eldre jeg blir, jo mer lykkes jeg med det.

Det er en prosess, men underveis klarer jeg stort sett å senke skuldrene. Gi faen i hva andre måte mene, og bare være meg. Også i bikini.

Det ønsker jeg meg at dere også skal klare! Kanskje ikke med glans de første gangene, men alt man trener på blir man bedre på.

Så tren opp selvfølelsen. Utfordre den.

Jeg lover deg at du er bra nok. Og du har like mye rett til å flekke av deg klærne som alle andre.

Pliiis nyt sommeren fine lesere!!! Uansett om du veier 40 eller 120 kg!!!

Jørgine <3