I morgen setter jeg kursen mot Kypros, for det er nemlig duket for ny treningsreise!

Den ble satt opp for over ett år siden. Da var jeg gravid, og hadde regnet meg frem til at Milano på reisetidspunktet ville være i underkant av 10 måneder. Jeg så også for meg at en uke uten minsten ville gå fint. Trist ja, men overkommelig. Tenkte jeg da!

Og det har jeg for såvidt fortsatt å tenke. Helt til for to uker siden da jeg tilbrakte en natt i Stockholm i forbindelse med innspilling av Vegard X Funkygine.

Da fikk jeg fryktelig kalde føtter.

Savnet etter minstemann fortonte seg nemlig mye sterkere enn jeg hadde forutsett. Jeg kom derfor ganske raskt frem til  at en uke uten ham fort kunne bli  utholdelig.

Ikke kunne jeg, og heller ikke ville jeg, avlyse treningsreisen, men å ha meg Milano på hver treningstime, altså to til tre økter om dagen, ville ikke blitt bra for noen, så hvordan skulle jeg løse denne lille knipen ?

Vel. Jeg gjorde det jeg vanligvis gjør. Ringte mamma.

Jeg lød ca. sånn her:

Jørgine:
Mamma. Du må skaffe deg fri. Helt seriøst. Du må bare!! Jeg trenger at du blir med meg til Kypros! Jeg kan ikke reise fra Milano! 

Og litt senere hadde min fabelaktige mamma tatt ut avspasering hun hadde til gode og saken var biff.

I morgen reiser vi altså! Store deler av Vasstrandklanen.

Silas, Emil og jeg for å trene en hel haug med spreke nordmenn, og mamma og Milano for å nyte slareffenlivet i sola♥ Takk mamma!

Og forresten så vil jeg som alltid savne de to eldste barna mine også, men akkurat som med dem da de var mindre er det tøffere å reise fra dem når de er så små.

Så nå gjenstår bare pakking, før en av årets beste uker er i gang! Sol, basseng, strand, all inclusive, digg mat, nye bekjentskap og masse masse trening.

Gleeeeder meg♥

Jørgine♥

Nå har vi faktisk fått ny postadresse og i helgen, da mamma var på besøk for å hjelpe oss med utpakkingen, ble det Jessheim sightseeing. Jeg sliter voldsomt med å orientere meg når alt er så flatt, men nå har jeg gått opp ruten til både skole, barnehage og matbutikk.

Underveis ble det mye barnehageprat blant oss voksne. Vi har jo alle tre en fortid som barnehageunger.

Jeg debuterte i barnehage som ganske liten (verken mamma eller jeg kan si hvor gammel jeg var, men jeg flyttet til Oslo da jeg var fire, så det må ha vært en god stund før det.) Likevel husker jeg mye, og det sterkeste minnet jeg har, er de voksne. De voksne som alltid var der for oss. Voksne som tok imot meg hver morgen, som var oppriktig glade for å se meg. Jeg innser nå hvor utrolig viktige dere har vært, og for en viktig del av min barndom dere utgjør. Spesielt Anne Perly og Solveig. «Mine» barnehagetanter♥

Det var i barnehagen jeg fikk min første bestevenninne og vi var begge forelsket i samme gutten. Den kuleste gutten på avdelingen! Fine Hanne♥ Vi var uadskillelige. Sammen gikk vi hver dag nye eventyr i møte i trygge, varme omgivelser.

Morten for sin del, husker først og fremst Ulrikka som jobbet i hans barnehage på Lillehammer. Hun er svensk, og hvert år malte ungene svenske og norske flagg og pyntet barnehagen til 17 mai.

Mamma ble i sin tid fulgt til bussen i Spjelkavik og hentet av en voksen på busstoppet ved Gåseidet barnehage.

Der traff hun Børre, sin første kjærlighet, der kastet hun sand på Wenche når de kranglet i sandkassen, og der var tante Åse. 50 år etter blir mamma fremdeles varm om hjertet når hun tenker på henne, og det er det her vi er enige alle tre. Det er ikke hva de voksne gjorde som har gjort det sterkeste inntrykket på oss, men hva de var og hva de betydde for oss.

Tenk for en viktig jobb de som jobber med barn og unge har, og tenk så mye de betyr for barna våre på vegen til voksenlivet. Sånne jobber skulle vært mye bedre betalt. Det finnes jo nesten ikke noe viktigere!

Og så når vi eks-barnehageunger har fått barn selv, så erfarer vi det som våre foreldre sikkert følte da de avleverte oss. Ønsket om at har ungen min har det bra. At jeg kan stole på at de voksne her ønsker det beste for barnet mitt. At dette er et godt sted å være for både voksne og barn.

Takk til dere voksne som elsker jobben deres, som ser det positive i alle barna, som ser muligheter og ikke begrensninger og som alltid har nye ideer, ting å lage, saker som skal oppleves midt oppe i skriking, søling, snørr, tårer og bleieskift. Ute og inne. I all slags vær. Takk skal dere ha♥

Jørgine