Først og fremst takk for alle tips til hva disse mammapostene skal handle om!

Jeg elsker som sagt å skrive til dere mammaer. Dere er så dedikerte, og legger igjen så mange fine kommentarer med både råd og egne erfaringer.

Første tema for mitt vedkommende må nesten handle om søvn. Det er nemlig høyaktuelt her i huset om dagen (og natten). Jeg sover nemlig svært lite for tiden, så la meg utdype situasjonen vår.

Milano har fra dag en’ egentlig spist mer på natten enn om dagen. Ikke at han ikke spiser på dagen altså, for det gjør han. Mye, men om natten liker han å bruke mamma som smokk. Smokk med melk i.

Det har jo i praksis betydd at han per dags dato aldri har lagt en hel natt i sin egen seng, og dette til tross for at jeg hadde store planer om å venne han til å sove alene fra starten av.

Men da han endelig kom til verden, kom jeg på hvorfor både Sokrates og Filippa sov med meg da de var babyer. Jeg hadde nemlig glemt hvor ufattelig mange ganger i løpet av en natt jeg har våknet for å kontrollere at disse små knøttene puster…

Jeg er ganske sikker på at det er flere enn meg som har kjent på frykten for, at de bittelille menneskene plutselig skal slutte å puste. Panikken de gangene det går litt for langt tid mellom hvert åndedrag, eller når de ligger så urørlige at man vekker dem for å forsikre seg om at de faktisk lever.

Dere skjønner hva jeg mener?

Nå er jo samsoving omdiskutert, og da jeg fikk Filippa for snart 10 år siden (!!!) ble jeg anbefalt å ikke ha henne i min seng. Kan ikke huske hvordan det var da jeg fikk Sokrates, men for min del har det uansett føltes tryggere å ha dem nær meg om natten.

Nå er Milano 6,5 måned, Sokrates 5 år og Filippa 10, og jeg sjekker fortsatt. Legger øret helt inn til munnen og lytter, men ikke på langt nær like ofte som helt i begynnelsen.

Herregud inn i mellom gjør jeg det til og med med mamma!

Mamma midt i en haug av puter, helt musestille og ubevegelig! Som en mumie. Hun må jeg passe på, for der er det jammen ikke lett å finne pulsen om en ikke hører etter..

Men tross alt så er jeg litt mer avslappet nå.  «Man ligger som man reder» , sier mamma, og det burde hun vite, som har gjort akkurat det samme selv! For når man først har latt de små diktatorene forstå at de har tilgang til en beroligende, flytende buffet gjennom hele natten, så skal det mye til for å overtale dem til å sove alene.

Derfor befinner jeg meg nå i den situasjonen at jeg ammer i søvne, for i det hele tatt å få sove! Om jeg skulle lagt Milano tilbake i sin egen seng hver gang han sovnet på puppen, ville jeg ikke gjort annet enn å gå i skytteltrafikk mellom min og hans seng hele natten.

Derfor får han viljen sin en stund til mens vi bare er ekstremt takknemlige de nettene han nøyer seg med kun pupp. For noen ganger er ikke det heller bra nok. Da er han urolig og må trøstes og bæres. Som regel mellom 2.00 og 5.00, og det er totalt knekken!

Tips folkens? Til veien mot uavbrutt søvn. Ja, ja, ja, jeg vet det selv. Ta opp kampen og lide meg gjennom x antall våkenetter før sengesjefen kaster inn håndkledet. For selv om de er små, så gir de seg ikke uten kamp! (Ganske fantastisk egentlig. For et overlevelsesinnstinkt!) Jeg holdt på i flere uker, i følge mamma, så det går nok en stund før jeg frivillig begir meg inn i den konflikten. Til det er jeg for trøtt, men herregud, jeg husker nesten ikke hvordan det var… å sove gjennom natten. Det kjennes faktisk bare som en veldig fjern og urealistisk drøm akkurat nå! Hahha

Tenk at man kan like noen så godt enda de tar fra deg den nydelige og deilige nattesøvnen!

Jørgine♥