Jeg er mange ting, men en sminkedokke blir jeg nok aldri. Ikke fordi jeg på noen som helst måte er mot sminke, eller fordi jeg anser meg selv som så naturlig skjønn at maling og sparkel ikke er påkrevd. Men fordi jeg er ordentlig dårlig på det, og så har jeg nok heller aldri hatt interesse nok til at jeg i det hele tatt har prøvd å bli bedre.

Men når jeg tenker meg om, så hadde jeg dessverre en periode i mine yngre dager. I tenårene en gang. Da var jeg faktisk litt opptatt av å sminke meg, og når jeg ser på bilder fra den tiden, så innser jeg at jeg det kunne jeg godt spart meg.

Det er litt trist at kunnskapene  mine om fargepaletter, børster og kremer ikke har blitt bedre med årene. Jeg er like kunnskapsløs nå som da. Like greit at hun sluttet når leken var god tenker du kanskje, og det har du nok rett i. Sminkepungen min under vasken på badet har omtrent det samme inneholdet  som i ungdomstiden, bare at nå har jeg litt flere testere, goodiebag-produkter blandt gjenglemet lebestifter fra fester og ting jeg arvet fra mamma for ti år siden. Det hindret meg ikke å prøve denne nymotens contouring greiene på venninnen min for et par år siden.

Like optimistisk som før, filmet vi seansen, og grunnen til at jeg fant frem denne YouTube videoen nå, er at jeg har blitt hooket opp med en ekspert som skal lære meg å trylle. Eller sminke meg i alle fall. Mulig hun får kalde føtter når hun ser hva jeg er i stand til, men jeg satser på at hun ser på det som en stor utfordring.

Det hele skal bli en miniserie på fire episoder. Hva tror dere om det? Noen flere enn meg som kunne tenke seg noen basic tips på hva, hvordan og hvor mye?

Men i mellomtiden kan dere jo sjekke ut denne lille snutten fra ganske nøyaktig to år siden, med bestiss Olympia!

Hvilket terningkast gir dere resultatet? haha

Jørgine

Nok et gjesteinnlegg fra Mamsen. Om umuliusen Jørgine som til slutt ble sendt hjem til Ålesund for å roe seg ned noen hakk ♥

Historien om den uspiselige og løsaktige signorina Vasstrand som ble Norges største treningsblogger.

Dette var overskriften i et portrettintervju i Dagsavisen sist lørdag. En ganske annen vinkling enn andre intervjuer Jørgine har gjort tidligere, og egentlig ganske modig. I alle fall med det hun gikk god for fra ungdomstida si.

Siden artikkelen er en pluss-sak, og mange av Jørgines lesere kanskje ikke abonnerer på Dagsavisen, fikk jeg i oppgave å skrive noen ord, og legge til et litt mer nyansert bilde enn det som jeg faktisk fortalte til journalisten da hun ringte og spurte om litt bakgrunnsstoff.

Min overskrift kunne blitt noe sånt som..

Historien om den uspiselige og løsaktige signorina Vasstrand som var så god på bunnen tross alt, og andre historier…

For alt som kom frem om Jørgines ungdomstid er sant. Både det med jenteslåsskamper og eldre kjæreste med bil og balltre, men heldigvis så er der mer.

Samme hvor mye hun opponerte, nektet, motsa og gjorde som hun ville, så var vi aldri i tvil om hva som betydde mest for henne. Det var vi. Jørginehjertet banket like sterkt for mamma og brødrene da som nå. Hun ville kjempet som en løve for familien om det skulle bli nødvendig, og inn i mellom all dramatikk, daglige raseriutbrudd og rampestreker, var der alltid tid til oss før neste episode av Jørgine i puberteten.

Du vet, de velsigna stundene når fjortisen faktisk viser tendenser til normal adferd og tenner et ørlite håp om at nå er det verste over…før det smeller igjen. Over ugjorte lekser, rotete rom, endeløse lørdagsnetter uten livstegn, avtalebrudd, panikk, skrekkscenarioer, blås på meg…har du røyka? Drukket? Hvor var du? Hvor er du? Frekke svar. Skrik og skrål. Hva har jeg gjort for å fortjene dette!

De fleste med tenåringer i huset vet hva jeg snakker om. Noen i liten grad, andre i større… Som meg. Ei slitsom og frustrerende tid som jeg noen ganger ikke så ende på, men som faktisk tok slutt. Til slutt…

Det ligger i ungdommens natur å motsi deg. Noe annet ville faktisk kunnet være grunn til bekymring. Mennesker lærer gjennom erfaring. Derfor kan ikke de unge blindt følge voksnes råd. Du voksen skal likevel aldri gi opp. Fortsett å innprente dem gode verdier. Fortsett å gi råd og slutt aldri å elske dem samme hvor uspiselige de er. For de er ikke døve, bare litt dumme, og det de hører, tar de faktisk med seg videre i livet.

Dette hørte jeg på et italiensk talkshow midt i verste rampetida til Jørgine. Det hjalp meg å holde ut. Så om jeg skal komme med noe som ligner et råd til dere som nå står i det til langt opp over ørene, så må det være de ordene fra en italiensk psykolog for 15 år siden. Det blir folk av de fleste 🙂

I dag kan vi til og med le av mye av det som skjedde. Mest fordi det er uvirkelig, eller kanskje av ren lettelse…

Som da tvillingbrødrene ikke fant sparepengene sine. Dem som de hadde lagt i ei lommebok med bilde av Spiderman og gjemt i ei skoeske under senga (sammen med kraniet til en sau, og ei død firfisle). Storesøster var både såret og direkte krenket over at vi i det hele tatt kunne tenke det var hun som hadde tatt dem….helt til mammaen til bestisen Olympia leverte en plastpose med saker som Jørgine hadde lagt igjen hjemme hos dem….der i blant ei Spidermanlommebok uten penger….

Eller da hun ikke hadde gjort leksene sine og feika en besvimelse i klasserommet. Det resulterte i vill oppstandelse. Ambulanse og sykemelding. Ikke helt etter planen, selv om hun slapp anmerkning.

Lærte hun noe av det? Nei.

Ikke første gangen i alle fall, men etter besvimelsesforsøk nummer to, ante skolen ugler i mosen og den bevisstløse ble liggende til hun våknet av seg selv og fikk med seg ei anmerkning på kjøpet.

Sporadiske gjesteopptredener på Liceo Classico bar mer preg av studier i hår- og neglepleie enn et skoleår på videregående. Vel og merke når hun og Olympia ikke sov over pulten, planla neste stunt, eller underholdt medelever med alt som ikke hadde med skole å gjøre.

En gang fikk Jørgine en strålende ide om å helle vann i buksene til Olympia som satt på pulten foran. Det våte plagget ble hengt ut av vinduet for å tørke i solen mens den bukseløse barrikaderte seg bak en haug med skolebøker. Da læreren kom inn, var det første hun så et par jeans som vaiet i vinden utenfor vinduet i fjerde etasje.

Olympia fikk et forklaringsproblem i bare trusa, og mamma Trude fikk nok et strengt skriv fra Professoressa Biga.

Det var dette som avgjorde skjebnen til Signorina Vasstrand. Hun fikk valget mellom å ture frem som før og dra hjem til Norge når de som hadde vett til å holde seg på skolebenken, tok ferie. Eller, eventuelt ta skolen seriøst og feriere med de andre…

Det endte med sommer og skolegang i Norge. Noe hun faktisk fant seg i, så da var det vel et lite snev av fornuft bak miniskjørtet og tatoveringene. I alle fall ble det både videregående og høyskole i Norge og verden rundt Jørgine kunne dra et lettelsens sukk.

Portrettintervjuet i Dagsavisen finner dere forresten her♥

Foto: Hilde Unosen

Jørgine

I begynnelsen av denne videoen kommer du sikkert til å tenke at jeg er en ondskapsfull liten skapning, men forhåpentligvis redder jeg meg inn på et meget godt sluttresultat 😉

Jørgine♥