På onsdag er lille Milano Lou seks uker, så nå tenkte jeg det var på tide med en liten babymama update♥

Vi hadde jo huset fullt de første ukene, så han gikk fra armkrok til armkrok dagen lang. Alltid noen som ville holde, stryke, nusse og bysse.

En luksus man egentlig ikke kan regne med med to eldre søsken, men Milano ble godt vandt, og jammen trodde han ikke at det skulle fortsette slik etter at alt besøket var reist hjem.

Han vil med andre ord underholdes og aller helst holdes stort sett hele tiden.

Så ja, vi driver med konstant oppmerksomhetsavvenning og prøver å få ham til å innse at det inn i mellom er ok å more seg i eget selskap 😉

Hittil har forsøkene vært forgjeves. Både fordi vi er utrolig lite konsekvente med måten å gjøre ting på, og fordi vi hele tiden faller for fristelsen og koser med ham. Fyren er jo så utrolig deilig og sjarmerende!

Morten elsker trilleturer, men kommer seg aldri særlig langt av gårde. Det blir mange stopp underveis, for han har oftere hodet ned i vognen enn over, så fremdriften blir heller dårlig.

Filippa vil gjerne gå rundt og bære. Helst inne på sitt eget rom og gjerne med barrikadert dør så ikke lillebror nummer en kommer inn og forstyrrer. Han er  i følge henne, langt fra like skjønn.

Og det kan jeg på en måte forstå. Sokrates er både høylytt, vill og voldsom! Men også stolt som en hane over å ha blitt storebror og nusser og klemmer på lillebroren sin så sant han får kranglet seg til en anledning. Derfor er det langt i fra trygt å la familiens to yngste medlemmer være ubevoktet i hverandres selskap 😉

Min greie er jo amming, og lille Milano er fryktelig glad i mat og det puppes en trillion ganger om dagen… og natten. Heldigvis elsker jeg det, og vet av erfaring at jeg heller ikke går lei med det første. Både Sokrates og Filippa ble fullammet i seks måneder, og deretter holdt vi det faktisk gående et par år til.

Så ja, melk har vi nok av, og det havner ikke bare i babymagen … Morten kan plutselig vekke meg fordi han blir dusjet i morsmelk. Ikke noe i veien med trykk og mengder i dette meieriet 🙂

Det samme skjer jo om dagen. Blir det for lang tid mellom hver amming, så lekker jeg. Derfor har jeg melkeflekker i brysthøyde på alle klær. For selv om det finnes ammebind, som Morten kaller det, er det ikke alltid jeg husker å putte dem i bhén.

I tillegg til melkeskvetter både her og der, er det ikke bare bare å få til fulltreffere i bleiene heller. Noe både babyklær og laken bærer preg av.

For ikke å glemme gulping… som aldri skjer når man faktisk har en gulpeklut i nærheten. Merkelig det der 😉

Så ja. Kall oss gjerne familien Flekkesen, men hva gjør vel det. Vår lykke er Milano og med ham kom flekker og klesvask, lite søvn og ammetåke. Vi ville ikke vært det for uten!

Vi digger deg Milano Lou♥

Jørgine

Takk mamma. For at jeg får dele oppturer og nedturer med deg. Fra de bitteste små til de størsteste største og til alle døgnets tider.

Takk bestemor for at du er der for både mamma og meg og takk og lov at jeg er så privilegert at jeg har et nettverk, for det er det nemlig ikke alle som har.

Blant annet mange av barnevernsbarna som etter fylte 18 år må flytte ut av fosterhjem eller institusjon.

De kan få det man kaller ettervern. Noen som bryr seg selv om de ikke lenger har krav på hjelp fra barnevernet, og mange familier opprettholder kontakten med «barnet» sitt selv om de ikke lenger er såkalt «fosterfamilie». Det skulle nesten bare mangle syns jeg. At en familie som har åpnet hjertet sitt for et barn, ikke skal lukke det når det fyller 18 år.

Likevel er det altså mange barnevernsbarn som etter fylte 18 år, står ganske alene i verden. Bare tanken gjør meg iskald.

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) og Fellesorganisasjonen (FO) har lansert en høstkampanje som de har kalt «Takk mamma og takk pappa», der de ønsker å påvirke politikere til å vedta lovfestet rett til ettervern. Kjærlighet etter 18 år.

Selv om jeg er mer mammadalt enn mange andre på min alder, så er jeg sikker på at de aller fleste har så pass sterke bånd til familien sin at om ting skulle gå helt på skeive så har de i det minste noen å beklage seg til. Noen som er der for dem selv om de er helt idiot.

Og det som kjennes vanskeligst, og som skremmer meg etter å ha lest om denne kampanjen, er det store svarte hullet jeg skulle hatt i livet mitt om jeg ikke skulle vært 100% sikker på at noen brydde seg om meg selv om jeg dreit meg ut! At jeg ikke kunne være umuligpetter, irrasjonell og sta, av redsel for å bli alene. Eller enda verre. At jeg ikke hadde noen å være umulig for…

Tenk om du vant i Lotto da, eller du har gjort det superbra med et skolearbeid, og så har du ingen å dele gleden med. Noen du vet blir glad på dine vegne!

Tenk å være gravid for første gang, slite med hjemmearbeid, ha en vanskelig kollega på jobben uten å ha noen som lytter, trøster, gir råd eller irettesetter!

Tenk at noen ikke har et slikt nettverk. En person som er der for dem.

Dette er realiteten for mange barnevernsbarn når de blir «voksne».

LFB og FO arbeider for å sette ettervern på dagsordenen siden regjeringen nå jobber med forslag til ny barnevernslov. De krever «lovfestet rett til ettervern for barnevernsungdom fram til og med 25 år.» Til dette arbeidet trenger de flest mulig underskrifter.

Jeg har signert HER ♥ Håper flere vil gjøre det.

Jørgine♥