Vanligvis, med unntak av det siste preggo- slaskete halvåret mitt, er jeg i ganske god form. Det er absolutt ikke som en følge av et ekstremt treningsregime, knallharde dietter eller andre restriksjoner. Tvert i mot.
Det er en følge av en aktiv livsstil fra den dagen jeg kom til verden (takk mamma) og interesse for, og glede av det meste som har med fysisk aktivitet å gjøre. En god blanding av tunge løft på gymmet, hjemmetrening med mange repetisjoner, intervaller på mølla, spurter i motbakke, joggeturer med god musikk på ørene, turning og lek med ungene eller andre aktiviter eller utfordringer jeg måtte snuble over.
Jeg beveger meg når jeg kan, med det jeg har tilgjengelig, og det gjenspeiler kroppen min. At jeg ikke sitter på rumpa dagen lang. I tillegg gir det en god følelse å ikke bare føle seg, men også se sterk ut!
Men det er ikke derfor jeg stort sett ender opp med å trene hver dag (jeg er ikke helt der enda), eller derfor jeg ofte velger å være ute å herje med ungene fremfor å ligge på sofaen. Det er fordi jeg elsker det. Helt seriøst!
Treningen i seg selv gir meg en helt nydelig følelse, og jeg tenker hverken på vekten min eller prosentvis muskelmasse når jeg er i gang. Det tror jeg er alfa omega om en skal lykkes med å gjøre trening til en del av livsstilen sin. En må finne glede i det og det må gi noe mer enn drømmen om den perfekte kroppen.
Joda jeg kan være misfornøyd med kroppen min i perioder. Som for eksempel de første månedene i svangerskapet, men uansett om jeg er helt i toppform som på bildet under, veldig høygravid som på det neste, eller i opptreningsfasen som på det siste, finner jeg like stor glede i å bevege meg i alle fasene. Jeg føler meg sterk når jeg mestrer mer enn gangen før, og jeg gir meg selv cred uansett om jeg er i en periode hvor jeg jobber for å klare enda en knebøy med godt over 100 kg på stangen, eller om jeg bare jobber for å klare halvparten av det jeg vanligvis løfter. Progresjon er progresjon.
Jeg er nå i min tredje uke med opptrening og det kjennes helt nydelig å være i gang igjen. Det skjer mye fra den ene økten til den andre, og jeg klarer stadig litt mer enn sist. Det er jo det fine med å være i ganske dårlig form. Stort forbedringspotensialet og merkbar progresjon fra gang til gang.
Kiloene renner av meg, selv om jeg spiser som en hest. Og det er ingen overdrivelse. Jeg er umettelig! På grunn av ammingen så klart, og slik var det med Filippa og Sokrates også. Men selv om jeg har gått ned 15 kg i løpet av de siste 4 ukene (husk at 4,5 av disse er Milano, og så kommer fostervann og livmor i tillegg) er kroppssammensetningen langt fra det den var før svangerskapet.
Broren min sa det så fint sist han var her «Nå ser du slank ut igjen Jørgine, men du ligner litt på ei sjøpølse… for du har ingen muskler igjen» 😉 hahaha… Emil ass!
Men sjøpølse eller ei, jeg trener og koser meg♥
Jørgine♥
