VEGARD X FUNKYGINE EPISODE 20

Ny episode av Vegard X Funkygine er ute ♥

Vegard må gjennom nok en knallhard økt og både gulper og slever litt i løpet av treningen! Men det er vel helt innafor når man skal pushe kroppen gjennom 600 repetisjoner, syntes dere ikke? 😉

Om du tilfeldigvis skulle bli fristet til å prøve deg på denne treningsøkten finner du alle detaljer under!! Stikkord er SYRE. Spesielt for lårene!

#FUNKYGINECHALLENGE DEL 3

600 repetisjoner bestående av 11 sett med manualer og 10 sett med burpees.

50 reps WALKING SINGLE LEG DEADLIFT 
5 reps burpees
50 reps GOBLET SQUAT 
5 reps burpees
50 reps THRUSTERS
5 reps burpees
50 reps WALKING LUNGES
5 burpees
50 reps SQUAT JUMP
5 burpees
5o repsNARROW FLOOR PRESS 
5 reps burpees
50 reps RENEGADE ROW 
5 reps burpees
50 reps PUSH UPS ON DUMBELL SWITCH FROM SIDE TO SIDE 
5 reps burpees
50 reps DUMBELL SIT UPS 
5 reps burpees
50 reps V SIT ROTATIONS 
5 reps burpees
50 reps SIDE BEND (25 on each side)

Noen som vil prøve seg? Og hva tenker dere forresten om at vi nærmer oss slutten av 16 ukers prosjektet vårt? Bør vi bare kjøre på videre eller har dere fått nok av Harm og Funky? 😉

Jørgine

…men de får aldri en småbrisen feriemamma…

Jeg har vokst opp med mamma. Et fyrverkeri av en sunnmøring som har tatt mange utradisjonelle valg og aldri fulgt strømmen. Vi har bodd både i Italia og Norge, og reist og opplevd masse.

I vår familie legger vi ikke lokk på det vi føler, og en trenger ikke lure på hvilken sinnsstemning noen av oss egentlig er i. Det merker man.

Gjennom oppveksten har jeg og gutta sett mamma eitrenes sint, helt i ekstase, kjempefortvilt, drittlei, veldig stolt, fryktelig skuffet, bekymret, lettet, ja hele følelsesskalaen faktisk… men vi har aldri sett mamma full, brisen eller på en snurr. Aldri!

Vi har aldri sett mamma endre atferd eller bli annerledes. Alle variasjonene vi har opplevd av hennes store følelsesspekter (som jeg har arvet) har alltid vært gjenkjennbare. Og selv om vi, som andre barn med varmblodige foreldre, ofte har blitt flau over et og annet offentlig raseriutbrudd, har det aldri gjort oss utrygge eller usikre. Det er sånn mamma er.

Selv om jeg aldri har følt på slik adferd, så kan jeg levende forestille meg hvordan det ville vært å skulle være usikker på- eller ikke kunne tolke en omsorgperson. Det er jo vanskelig for voksne også.

De aller fleste av oss har vel erfart å være edru i festlig lag. Ikke særlig lett å henge med i konversasjonen eller se det morsomme i alt som blir sagt selv om de andre syns det er hysterisk. Kanskje må du lytte til inderlige betroelser eller få kvelende klemmer og sirupsdryppende komplimenter.

Tenk hvordan det er for barn, da. En mamma eller en pappa som snakker høyere enn normalt, ler mer intenst, blir sintere, eller mer kjærlig enn vanlig, går ustødig, gir annerledes klemmer, er utilgjengelig eller rar i blikket. Ikke er seg selv rett og slett.

Jeg skulle ønske barn slapp å oppleve slike uforståelige adferdsendringer hos foreldrene sine. Det er som sagt vanskelig nok som voksen.

Syns ikke dere?

I en undersøkelse som nylig har blitt gjennomført av alkovettorganisasjonen Av-og-til, sier 7 av 10 foreldre at de drikker foran barna når de er på sommerferie. Dette inkluderer både de som tar seg et glass vin til maten og de som er på sydenfylla med ungene på slep.

Det er selvsagt to helt ulike scenarioer og førstnevnte trenger jo på ingen måte å oppleves som traumatisk, men vi skylder allikevel barna våre å være bevisste. Veldig bevisste. Vi skal være det tryggeste holdepunktet i verden, og det er vi ikke i det øyeblikket barna våre senser at vi blir annerledes.

Barna mine vokser også opp med en mamma som er høyt og lavt, en mamma med masse følelser, og det kan sikkert være travelt til tider, men de får aldri en småbrisen feriemamma med røde kinn og blanke øyne. Det skal de få slippe… og det er jeg takknemlig for at jeg aldri måtte forholde meg til da jeg var barn.

Jørgine♥

Missekonkurranse med uvitende deltakere!

For noen dager siden var jeg og Morten i sentrum for å fikse noe greier og spise lunsj i samme slengen! Jeg foreslo et velkjent spisested for Morten, som jeg sånn sett ikke trenger å nevne navnet på, men da satte min mann bestemt ned fotballfoten og informerte om at dit skal vi ikke gå, for dem har han boikottet.

Forklaringen er at Mortens barndomsvenninne Sina, som besøkte oss forrige helg, hadde fortalt han om en episode på det «überkule» sandwichstedet!

Hun sto i kø på et av kjedens serveringssteder, da det kom noen riktig søte babes inn i køen bak henne. Og i stedet for å ta hennes bestilling, opplever hun at «kjekkasen» i disken henvender seg til jentene bak henne og tar bestillingen av dem.

Historien ble gjenfortalt med et smil, og Sina lo godt av både bandananoldusen i kassen og jentene som tilsynelatende fant det helt naturlig å få forkjørsrett. Morten derimot, syntes ikke det var morsomt og ble direkte opprørt over at bestisen helt siden barnehagen hadde blitt behandlet på den måten.

Det er ikke ofte jeg ser han sånn, men at noen skal måtte oppleve å bli rangert og nærmest forkastet på grunn av utseendet, gjorde Morten ordentlig ordentlig sint.

Jeg er helt enig.

Hva var dette?! Eller…. Hva er dette? Hvordan kan et serveringssted kjøre missekonkurranser med uvitende deltakere som aner fred og ingen fare i en tilsynelatende vanlig sandwichkø!?

Sina er ei fin og ganske så klok norsk jente. Hun er definitivt ikke en babe. Det har hun aldri hatt noe ønske om å bli heller. Derfor kunne hun se det tåpelige ved situasjonen og få seg en god latter av hele greia, men hva om det sto en jente der som ble lei seg? Hvordan skulle hun taklet det, og hva skulle hun tenke?

Det er ikke første gang jeg hører om tåpelige episoder som utspiller seg på disse stedene, og det absurde er at det virker som denne kjeden bevisst legger seg på denne linjen. Så vi burde nok ha boikottet dem for lengst!

For om det skal være slik at gutter skal bli ansatt etter kjekkasfaktor og jenter bli rangert etter utseende, så er det like kjipt for alle kjønn. Denne kjeden burde uten tvil tatt seg en prat med statsråd Helleland om både påvirkning og kroppspress!

Så ja… det ble nudellsuppe på Rice Bowl i stedet, og jeg fikk nok en gang bekreftet bekreftet at Morten er en ordentlig kjernekar, venn, mann og pappa! Glad både Sokrates og den lille gutten på vei skal vokse opp med en mannsfigur med slike verdier♥

Jørgine

«Og ikke vente, håpe, utsette eller ignorere følelser eller lengsler…»

For over et år siden skrev jeg en tekst om noe som jeg kalte for «kjærlighetsspråket». Begrepet hadde jeg fra en terapeut som eksmannen min og jeg gikk i parterapi til en periode. Ikke at akkurat det tiltaket hadde så mye for seg, vi endte jo til slutt opp med å skille oss… men det jeg la i ordet, ble allikevel en viktig forutsetning for å kunne etablere et nytt forhold …

Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på dette, var at Ida Fladen spurte meg om det i podcasten sin «Ida med ♥ i hånden». Men det ble et kort svar fra min side, og nå fikk jeg egentlig lyst til å utdype litt mer.

Fordi, selv om den utløsende faktoren for min skilsmisse var utroskap, lærte bruddet meg mer enn at det er relativt kjipt å bli sviktet og bedratt. Jeg innså også at vi egentlig aldri hadde vært helt på bølgelengde når det gjaldt en av grunnpilarene i forholdet vårt. Hvordan vi ga og viste hverandre kjærlighet. Klisje i know, men hold ut litt til.

Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at jeg ventet på et gjennombrudd i forholdet. Jeg ventet på å bli sett. Ventet på å ikke alltid være den som tok initiativ til å sitte tett. Ventet på å ikke måtte be om å bli holdt rundt. Jeg ventet på kjærlighetserklæringer som aldri kom, og romantiske gester som uteble.

Ingen kan klandres for at det var slik og det er ingen sin feil. Vi er alle skrudd sammen forskjellig og vi har alle ulike behov. Disse kan naturligvis stå i ulik rekkefølge på prioriteringslisten vår, og det trenger ikke være negativt. Men for min del ble noe etter hvert veldig klart. Om jeg noen gang skulle inn i et nytt forhold var det en forutsetning som måtte være til stede. Og da er jeg tilbake til det klisjéaktige ordet jeg innledet med.

Vi måtte snakke samme kjærlighetsspråk. Jeg var ferdig med å mase, hinte og vente. Ferdig med å bli usikker som en konsekvens, og ferdig med å gå på kompromiss med meg selv.

For selv om kompromisser (fra begge sider naturligvis) jo er en stor del av  et forhold, tror jeg på å ha noen fanesaker. Være bevist på de tingene som gjør at du kan være trygg i deg selv og med det mennesket du deler livet ditt med. Og ikke vente, håpe, utsette eller ignorere følelser eller lengsler.

Morten kysser meg før jeg rekker å tenke at det var lenge siden sist. Han klemmer meg hvor som helst og når som helst. Han stryker meg uten at jeg må be om det, sier at han elsker meg hver dag og jeg lurer aldri på hva han egentlig føler. Det gir han uttrykk for. På samme måte som at han er sikker på at jeg syns han er den fineste, kjekkeste, snilleste, morsomste, nydeligste mannen i hele verden.

Vi er på bølgelengde og det gjør meg både trygg og lykkelig.

Jeg mener selvsagt ikke at dette er oppskriften på det perfekte forhold og at de som ikke har det slik må sette i gang en storoffensiv for å overbevise kjæresten sin i full fart for å redde forholdet. Alle har sine måter å vise kjærlighet og alle har sin måte å tolke kjærlighetsspråket på.

Kanskje det noen ganger er kjærlighets-språkproblemer som gjør at ting går skeis? At man snakker for lite eller rett og slett ikke snakker samme kjærlighetsspråk?

Han jeg elsker snakker i alle fall samme språk som meg. Det er fundamentet i forholdet vårt.

Jørgine♥

Les mer om vårt personvern
Raske nettsider og design fra Webexpressen.no