Først tenkte jeg at vi nesten måtte gjøre en greie ut av å avsløre kjønnet til babyen i magen… men så fant vi ut at det ikke var helt vår greie å stå og sprekke en stor heliumsballong med rosa eller lyseblå konfetti.

Ja, det er visst sånn man gjør det 😉

Også blir alle kjemp overrasket… og så hopper man og danser, klemmer hverandre og gratulerer!

Men vi vet jo alt hva vi får, det har jo vi visst en stund♥

Så… siden mange har spurt, og vi i tillegg forsnakker oss i kveldens episode av God Kveld Norge (går på TV2 klokken 22.15), deler Sokrates kjønnet på vårt nyestetilskudd til familien!

Jørgine♥

Hvor sterke er familietradisjonene egentlig…..

Da vi var på fjellet i påsken innså jeg plutselig at alle på hytta, uansett alder, hadde de samme rutinene. Helt automatisk overførte jeg til ungene mine, det mamma har hjernevasket meg med, og jeg noterte meg at tantene mine gjorde den samme indoktrineringen på sine unger (søskenbarna mine er alle yngre enn meg). Det slo meg at her hadde vi et eksempel på at bestemors ut i naturen-regler ble fulgt til punkt og prikke i tre generasjoner etter henne. Både barn, barnebarn og oldebarn fulgte reglementet prikkfritt. Vår måte er som følger:

Ull innerst og vindtett ytterst på fjellet er selvsagt. Men er det flere som ikke stormer frem når barna henger etter armer og bein i trærne? I følge de uskrevne Vasstrandreglene skal man nemlig kun klatre så høyt at man kan kommer seg ned igjen uten hjelp.

Alle 15 barnebarna i vår familie har også alle måttet mestre turski først, og slalåm etterpå. Noe som har resultert i at jeg i alle fall en gang har blitt sendt på skidag med skolen med langrennski.

En tursekk uten lokkemat (les: sjokolade) er også helt uhørt. Og når de minste er med, går vi på deres premisser.

Kosefaktoren må være høy. Og er det noe vi kan i Vasstrandfamilien, så er det å kose oss!

Men positive opplevelser i fjellet er ingen selvfølge, i alle fall ikke når man har tatt på de små ski på bena! Men det begynner som som sagt med langrennski. Slike som ofte sklir like fort bakover som fremover og der ingen skiheiser kan frarøve ungen muligheten til å lære seg reale fiskebein, ploging og hvordan reise seg med ski på bena fra loddrett stilling med hodet ned og bena opp.

Om disse første turene blir lange? Nei. Er det bare fryd og gammen? Absolutt ikke.

Det er ofte forbundet med mye stress å komme seg ut. Spise frokost, pakke sekk, kle på unger og spenne på utstyr. Men den største prøvelsen har alle som har hatt unger på ski kjent på kroppen: Når du er nær ved å karnøfle ungen som ikke vil reise seg etter det hundrede fallet. Når du må bruke all den tålmodigheten du ikke har til å løse floken av bein, armer, ski og staver som ligger i en hylende haug i sporet foran deg. Når du har mest lyst til å legge deg ned ved siden av grinerungen og skrike som besatt og du likevel må forholde deg rolig og mot all sunn fornuft, være positiv!! Hva i all verden er det vi driver med!!!??

Jo. Vi legger grunnlaget for skiglede, mestring og fellesskap for resten av familielivet. For resten av barndommen og for resten av hele livet til barna våre. Det min mamma ga til oss. Det hennes foreldre ga henne, og det deres foreldre ga dem.

Noen som kjenner seg igjen? Og som også blir glad langt inn i hjerte av å kunne føre familietradisjoner, viktige og uviktige, videre til neste generasjon?

 Jørgine♥

Jeg har skrevet litt om Morten og fotballen før. Fortalte at det har vært et tøft år med flere nedturer enn oppturer. Det begynte jo med overgangen til Sarpsborg, sommeren for 1,5 år siden. Et ambisiøst sprang, fra midten av Obosligaen til toppen av Eliteserien, som ikke gikk helt som planlagt.

Konkurransen ble for tøff og han gikk fra banen, til benken, til å ikke være med i troppen. Et kjempenederlag for ham personlig og som han brukte en stund på å akseptere.

Så gikk han til Øster, i Sverige, for å sette seg selv på kartet igjen og bygge opp et selvbildet og stoltheten som hadde fått juling.

Det gikk heller ikke som planlagt, og Morten havnet midt i en maktkamp mellom styre og trener som igjen gikk ut over den sårt tiltrengte spilletiden. Enda han denne gangen var mer enn god nok!

Nå er det Ullkisa og i dag er det første seriekamp. Mot et lag som begynner med H… mer husker jeg ikke.

Jeg forstår meg med andre ord ikke noe mer på fotball nå enn før, og jeg syntes fortsatt at 90 minutter er unødvendig lenge… men jeg kjenner at denne kampen betyr enormt mye for meg.

Og nå ser jeg faktisk nesten ingen ting, for nå ble øynene mine veldig blurry.

Jada, så nå sitter jeg på terrassen, med maccen i fangen og griner.

Fordi…

Morten er viktig igjen. Han er tilbake på et lag hvor hans tilstedeværelse, kompetanse og erfaring betyr noe. Og ikke bare noe, men mye! Han har fått tillitt og ansvar. Han skal starte, og denne gangen slipper han å tvile.

Jeg har lært, etter disse årene med Morten, at som toppidrettsutøver kan du verken forvente eller ta muligheter for gitt. Prestasjonene dine, og en god dose tilfeldigheter, avgjør hvor vidt du er med i troppen eller ei. Ganske brutalt egentlig, om du sammenligner med arbeidslivet generelt, men her overlever du ikke om du ikke er forberedt på å bli både ditchet og erstattet…

Min elskede Morten, den gravide kona di er stoltere enn stoltest.

Og det er ikke på grunn av fotballferdighetene dine… men fordi du aldri mister motet, jobber knallhardt og fordi du tør å være like rakrygget og kampklar selv om veien ble litt annerledes enn du hadde regnet med.

Heia Morten og heia Ullkisa ♥

Jørgine

Fikk nylig dette spørsmålet her i kommentarfeltet på bloggen… og tenkte jeg kunne svare til alle♥

De fleste som følger meg fikk vel med seg videoen der jeg snakket om at jeg var ganske ukomfortabel med de endringene svangerskapet førte med seg. At jeg syntes hele greia var vanskelig, og enda vanskeligere å beskrive med ord.

Jeg var jo livredd for at noen skulle misforstå. Tenke at jeg ikke er takknemlig og glad over det lille livet som vokser i meg.

Håper og tror jeg fikk uttrykt meg riktig den gangen, så nå tenkte jeg egentlig bare jeg skulle komme med en statusoppdatering og da er dette spørsmålet helt perfekt å svare på.

Har jeg blitt mer glad i magen min?

Svaret er ja♥ Det skjer jo spennende ting der inne nå. Ting jeg kjenner både fra innsiden og utsiden. Ting Morten og ungene også kan kjenne.

Jeg ser definitivt gravid ut om dagen og magen har blitt en hard kul, ikke en litt dvask bilring 😉 Det hjelper.

Jo mer jeg nærmer meg termin, dess mer innser jeg at jeg skal bli mamma for tredje gang. Det blir mer og mer virkelig liksom.

Og det er klart det setter ting mer i perspektiv.

Jeg går altså ikke rundt og  irriterer meg over ekstra kilo, gigantpupper, strekkmerker og halsbrann når jeg kjenner deilige små spark og masse liv fra magen. Det gjør jeg etterpå, når babyen sover! 😉

Men mest så gleder jeg meg♥ Til å bli fem!!

Jørgis♥