Sportboller med havre, gulrot og eple!

Gjærbaksten og jeg begynner å bli ordentlig gode venner, og i går laget jeg noen helt vanvittig gode ”sportsboller”! Jeg fant dem da jeg lette etter en litt sunnere bolleoppskrift med mer effekt enn et sukkerkick.

Vi skulle nemlig ha med oss niste på tur og vi trengte noe mettende, godt og mer næringsrikt enn en blanding av sukker, hvetemel og smør.

Denne oppskriften ble ”funnet opp” til Ski-Vm i Oslo i 2011 og kalles altså sportsboller. Den har både havre, gulrot og eple på ingredienslisten.

Og folkens.. Et ”must try”! Seriøst! Så sjukt digge og smakfulle! Og helt perfekte til vinterferieutflukter.

DU TRENGER

100 g smør
5 dl melk eller vann (jeg brukte melk)
1 pakke fersk gjær
1 kg hvetemel
200 g havremel
75 g havregryn
35 g havrekli
150 g sukker
2 ts salt
2 ts malt kardemomme
200 g revet gulrot
150 g eplesyltetøy med biter (jeg valgte en variant uten tilsatt sukker)
1 egg til pensling

SLIK GJØR DU

Smelt smøret og ha i melken (eller vannet). Rør ut gjæren i den lunkne blandingen.

Bland de tørre ingrediensene og tilsett raspet gulrot og eplesyltetøyet før du heller over gjærblandingen med melk og smør. Elt deigen på lav hastighet i kjøkkenmaskin (eller for hånd) til deigen er glatt og smidig.

Bak ut deigen med en gang og del deigen i 24 like store deler og form fine, runde boller. Sett bollene på stekeplater med bakepapir. Legg plast løst over stekeplatene med bollene, og et kjøkkenhåndkle over der igjen. Hev til dobbelt størrelse. Det tar ca. 1,5-2 timer i romtemperatur. Pensle bollene lett med egg når de er ferdig hevet.

Stek bollene midt i ovnen ved 225 °C i ca 10 minutter,  til de er gylne og fine. Avkjøl på rist.

Jørgine♥

 

og det som ikke eksisterer har jo ingen verdi…

I går kveld fikk Filippa være sent oppe for å se filmen om “Petter uteligger”.

En ting er prosjektet med å flytte fra kone og barn i 51 dager for å leve som hjemløs. Sikkert flere som ser en utfordring der. Type “test deg selv og se hvor lenge du holder ut….”, men Petter gjør det fordi han er genuint nysgjerrig på menneskene som av ulike årsaker lever på utsiden av samfunnet.

Allerede første kveld som uteligger har han griseflaks og treffer Svein. En klok, ekstremt snill, morsom og veltalende fyr.

Han selger =Oslo for å finansiere stoffmisbruket sitt, og livet han lever er ikke akkurat delikat. Likevel sitter vi og ser på og tenker at han der kunne jeg tenkt meg å bli kjent med.

En slik dokumentar kan selvfølgelig presenteres på mange måter. En kan fokusere på det skitne, kyniske eller stakkarslige, så seeren får seg et godt grøss eller gråter en tåre i sofakroken.

Men i går kveld fikk vi et innblikk i det brutale livet på gata, avhengighetshelvetet, og de menneskene som har havnet der og som har minimale muligheter til å komme seg ut av det. Likevel er det menneskene bak skjebnene og vennskapsbånd som knyttes som skildres, og det er det jeg vil frem til. Det jeg håper jenta mi sitter igjen med etter i går. En gryende forståelse av at alle mennesker har lik verdi. At et vanskelig eller annerledes liv ikke definerer hvem vi er og hvilke ressurser vi har inne i oss.

For det er nemlig slik at alle mennesker har rett til et verdig liv. Å bli møtt med respekt. For vår verdighet er helt og holdent avhengig av andres holdninger. Om ingen ser oss, så eksisterer vi ikke, og det som ikke eksisterer har jo ingen verdi!

I filmen må Petter tigge. Han opplevde det både nedverdigende og flaut. Hva koster det oss å hilse, eller smile, selv om vi ikke har noe å gi? Vise respekt?

Jeg vil at Filippa skal få andre verdier enn de som formidles av Disneys overfladiske Violetta eller flåsete Hanna Montana.

Derfor får hun se filmer som Petter uteligger og derfor stopper vi og kjøper =Oslo, deler av det vi har, eller beklager om vi ikke kan hjelpe.

Det kreves 65 muskler for å holde en stiv maske og 15 for å smile, så egentlig skulle det ikke være så vanskelig.

….og til slutt…en tier her, et smil, eller et =Oslo der…det koster så lite…og egentlig. Det skulle bare mangle at vi ikke deler av vår overflod. Enten det gjelder materiell eller sosial status.

Jørgine♥

Så hvordan kan man trene spenst?

Dere har sikkert fått med dere at jeg hopper mye, i alle fall før jeg ble gravid, og kanskje det også er derfor jeg stadig får spørsmål om tips til spensttrening!

Har ikke sluttet å hoppe nå som jeg er preggo altså, men jeg tisser meg fort litt ut og det er jo ikke like behagelig 😉

Mulighetene er mange når det kommer til hopping… Ulike lengder, høyder og kombinasjoner! Det er variert, spennende og jeg har stort utbytte av forbedret spenst i øvelser som ikke nødvendigvis innebærer hopping.

Enkelt forklart kan man si at spenst er evnen til å hoppe langt eller høyt. Muskelen må produsere størst mulig kraft innenfor et kort tidsrom og hopp er derfor tett knyttet til eksplosiv styrke!

Hvor god spenst vi har, bestemmes av ulike faktorer:

-Andel raske muskelfibrer! (Her spiller genetikken vår inn)
-Muskelens evne til å skape stor kraft ved store forkortningshastigheter.
-Teknikk
-Koordinasjon
-Aktivering av musklene
-Konsentrasjon

Så hvordan kan man trene spenst?

-hopp på ulike underlag
-hopp på ulikt utstyr (trapper, benker, hekker, kasser, bosuballer)
-hopp med ulike høyder og lengder
-hopp i motbakke, hopp på flate og hopp i nedoverbakke
-fallhopp
-hopp fra ulike utgangsposisjoner (sittende stilling, knestående)
-hopp med vektvest, vektstang eller manualer
-hopp med et ben

For å nevne noen…

Det er med andre ord mange måter å trene spenst på og det er moro når en opplever progresjon! Jeg anbefaler allikevel ikke hvem som helst å begynne med spesifikke spenstøkter. Mange av disse øvelsene forutsetter nemlig et godt fundament, en viss muskelstyrke, god stabilitet og kroppskontroll.

Men det er absolutt mulig å prøve seg frem. Mange spenstøvelser er oppnåelig for alle så lenge en tar hensyn til sitt eget utgangspunkt. Dessuten merker en fort om en har kontroll i de ulike bevegelsene eller ikke, så husk å regulere deg inn mot øvelser du kjenner du kan gjøre kontrollert!

I tillegg til at spensttrening selvfølgelig forbedrer spensten, har den også positiv innvirkning på andre treningsformer som styrketrening med ytre belastning og løping.

Hopp i vei♥

Jørgine

Bilder: Nora Angeltveit for Shape Up

Hilsen stolt storesøster!

På fredag var jeg med Silas og Emil på shoot. Deres aller første, og ikke med hvem som helst.

Tenk å starte med Reebok da! Det er jo ikke småtteri!

På agendaen sto både stillbilder og videoproduksjon. Tema for photoshooten var «train together». Det ble mange synkroniserte øvelser og hvem kan vel fikse det bedre enn to tvillinger som har fulgt hverandre hele livet!

Jeg har store forventninger til resultat. For det så helt rått ut fra sidelinjen!!

Det ble 9 timer foran kamera for gutta og 9 timer for meg som assistent og crew 😉 For hva gjør vel ikke en i overkant engasjert søster for sine småsøsken? Vel, jeg kommer ikke på noe. Tror jeg hadde stilt opp på det meste!

Dette var i alle fall stor stas for alle tre!

Hilsen stolt støresøster! ♥

Men dere skjønte det. Og ikke bare det…

Noen innlegg treffer mange, andre litt færre. Så har du de som treffer langt flere enn ”vanlig”! Og det er tilfellet for den siste videobloggen min. Den hvor jeg åpner meg om tanker rundt svangerskapet.

Mye følelser som vanlig. I kjent Jørgine stil!

De innleggene som generer mest engasjement i form av likes, klikk, kommentarer og delinger på bloggen, er som regel de mest ærlige, mest ”usminkede” og mest relaterbare!

Ofte har jeg en anelse om hva dere kan kjenne dere igjen i, hva som kommer til å skape mer interesse en vanlig, men ikke alltid.

Da jeg publiserte denne videoen var jeg ikke helt sikker. Var halvveis forberedt på slakt og tenkte at dette muligens kom til å provosere. Det er jo litt tabu… siden det ligger ofte ligger en forventning til at man skal være lykkelig, takknemlig og glad for at man i det hele tatt kan bli gravid. At man er gravid.

Det er jo ufattelig mange som sliter. Hvordan man ser ut, at kroppen forandrer seg er jo noe man må regne med, noe man skal akseptere. Det er naturlig liksom.

Jeg takler altså ikke dette så godt. Jeg syntes jo som dere så, at det er vanskelig. Og det har jeg nesten ikke turt å si. Følt at dere har ventet på fine magebilder og lykkeerklæringer som har uteblitt.

Derfor var jeg redd dere skulle tro at det ene utelukket det andre. At det at jeg håndterer kroppens forandringer så dårlig betydde at jeg ikke gledet meg og var takknemlig over livet som vokser i magen min.

Men dere skjønte det. Og ikke bare det. Dere kunne relatere dere til det, og det hjalp at noen sa det høyt.

De hjalp meg! Å vite at vi er flere.

Det lettet samvittigheten min at jeg de siste dagene har mottatt godt over to hundre kommenter, meldinger og mailer fra jenter og damer som kjente seg igjen. Ikke bare gravide, men kvinner generelt som skammer seg over følelsene de har for kroppen sin.

Det er jo i vinden å elske seg selv, elske hvordan man ser ut og akseptere alt ved ens eget ytre. Uansett. Men slik er det jo ikke. Utfordringen ligger jo et sted mellom å være fornøyd med den kroppen man faktisk er født inn, i samtidig som en må vedlikeholde både innsiden og utsiden for å holde seg frisk og leve lenge J

Og her befinner jeg meg. Helt alene med kroppen full av hormoner på avveie og dårlig samvittighet ….trodde jeg.

Takk til alle som sendte vennlige ord og delte tanker og følelser. Fortalte at jeg ikke var den eneste. Det hjalp meg mer enn dere aner!♥

Foto: Truls Qvale

Jørgine♥

Les mer om vårt personvern
Raske nettsider og design fra Webexpressen.no