De har ikke din nese eller dine grønne øyne. Du var der ikke da de åpnet øynene før første gang, tok sitt første steg eller fikk sin første tann.

Vi møtte deg den sommeren Sokrates sluttet med bleie, den sommeren Filippa begynte i første klasse.

I dag fikk du kaffe på sengen og hjemmelaget gave fra begge barna. Og da du leste kortet til Filippa måtte du tørke noen tårer.

Jeg beundrer deg for mye, men øverst på listen står måten du har håndtert det å være bonuspappa.

For det er jo virkelig ikke bare bare, og så lenge det er en far eller mor inn i bildet er man alltid en bonus, en ekstra eller et steforelder…

Det krever sin mann. For du skal ikke kjempe om førsteplassen. Du skal akseptere å være nummer to. Og du skal mene det også. En vil jo ikke bli avslørt av små granskende blikk.

Ettersom du ikke er meg, og fordi du faktisk er drømmemannen….så har du gjort det best tenkelig med en andreplassen din. Virkelig.

Aldri et vondt ord, aldri et forsøk på å svekke eller manipulere i din favør. Alltid kjærlighet, trygghet og aksept.

Det har aldri blitt for mye, det har aldri vært for tidlig å bli vekket, det har aldri vært stress å følge eller hente. Du har aldri noen gangsett på meg og sagt barna dine og jeg har heller aldri hørt deg snakke om ting du har måttet ofre eller velge bort på grunn av oss.

Jeg oppfordret ikke Filippa og Sokrates til å feire deg i dag. Slike avgjørelser får de ta helt på egen hånd.

Men helt siden Dressmannreklamen annonserte at farsdag var rett rundt hjørnet, har det foregått forberedelser på barnerommene. To gaver har blitt pakket møysommelig inn, og en av dem var til deg.

Og selv om veien dit ikke har vært plankekjøring…

«Du er ikke pappaen min. Du bestemmer ikke over meg. Jeg vil ikke at du skal bo med oss. Jeg hater deg!»

… vet jeg at du alltid, hele veien, har syntes det har vært verdt det.

Morten du er søren meg det rauseste mennesket jeg vet om og jeg ser virkelig opp til deg!

Og til alle andre bonus, ste eller bonusforeldre. Gratulerer med dagen. Dere er viktige personer i barnas liv og dere gjør en kjempejobb!

Jørgine♥

Klokken 06.30 står Sokrates ved sengekanten vår og roper ”Mamma stå opp” så det gjaller i veggene. Han vet ikke hva innestemme er og snakker for det meste ALT for høyt.

To sekunder senere forsvinner han ut av rommet og jeg hører to bare føtter smelle mot gulvet i raserfart. Mannen går nemlig ikke… han løper. Med mindre han har bestemt seg for å slå seg helt vrang, da gjør han ingen av delene.

På vei til barnehagen har vi kappløp og opp trappene til avdelingen hans vil han gjerne teste en teori om at det er sikrere å krabbe baklengs enn å gå på vanlig måte.

6 timer senere er han fortsatt 100 % på´n og han tar noen ekstra gledeshopp når han finner ut at vi skal på butikken å handle uten søsteren som fortsatt er på skolen. Alenetid!

Veien hjem med tunge handleposer går aldri rett frem. Sokrates vil gjerne dytte sykkelen sin opp bakken en ekstra gang for å forsikre seg om at vi får med oss hvor fort det går ned igjen.

Etter middag, og noen litt rolige timer, er det full gass igjen. Ungene skal holde danseshow. Heldigvis er det lov å drikke kaffe under forestillingen. Av erfaring vet vi at kan vare en stund.

Sokrates er den ivrigste og Filippa forsvinner etter hvert inn på rommet sitt. Han danser våt av svette gjennom alle favorittsangene sine, og de er ikke få!

Jeg er sikker på at han har tatt 100 knebøy, 100 hoppende utfall, haugevis med mountain climbers, sit ups, foroveruller, bakoverruller og spensthopp i løpet av ”koregrafien”. Uten å vite om det selv. Og klart han ikke skal vite at det er det han har gjort… han gjør bare det som føles naturlig. Det han har lyst til og det han syntes er gøy.

Sjukt heldig egentlig! Han trener store deler av dagen uten at det på noe som helst tidspunkt er snakk om tvang, viljestyrke, motivasjon eller prioriteringer. Han har heller ingen treningsplan, et program eller utstyr som han er helt avhengig av.

Han bare gjør ting. Beveger seg i alle mulige retninger. Hemningsløst og i full fart med masse energi og enda mere glede. Klokka 19 er dagen over for hans vedkommende, men til tross for tidlig utlading av batterier så er han og hans små likemenn…og minikvinner… en viktig påminnelse på hvor naturlig det var å herje og være i aktivitet da vi var barn. Det barnet har godt av å komme fram litt inn i mellom. Vårt daglige aktivitetsnivå ville økt betraktelig om vi hadde tillatt det…

Skli på sokkelesten på glatte gulv. Sykle opp bakken en gang til for å suse ned igjen i full fart. Telle alle trappetrinnene i borettslaget. Ta av på stuegulvet til favorittlåten. Stup kråke litt for mange ganger og stå på en fot etterpå. Ta deg en spasertur med partner eller unger på ryggen. Lek og le og simsalabim!!! Du har slått like mange fluer i en smekk som Sokrates & co. og som en ekstra bonus så kan det hende at du sover litt bedre også♥

Hilsen

Jørgine –  som ofte lar seg inspirere av både egne og andres barn! ♥