Inneholder reklame for Epoq/Elkjøp

Her kommer endelig housetour fra Jessheim!!!! 

Hva syntes dere? 

Jørgine <3 

For noen dager siden delte jeg mine tanker om hvor vidt det var innafor eller ei at jeg publiserte bikinibilder fra ferien på Instagram. Jeg konkluderte med at det var det. At jeg også er en del av mangfoldet, en av mange kropper. En litt over gjennomsnittet trent en, men allikevel en kropp flere kan relatere seg til. En skjønn forening av muskler, arrete og brune legger, et flate bryst, strekkmerker på magen og lårene, brede skuldre, litt løshud over bikinitrusen og ei fin lita rumpe.

Det er sånn jeg ser ut. Og for de fleste av oss er nok utseendet det første man legger merke til når man møter et nytt menneske. Det er vel sånn vi er programmert?

Men etter å ha tatt et mentalt bilde av utseendet til den som står foran oss, memorert vedkommende i hukommelsen, så er det andre ting man noterer seg. Er det ikke?

Det er sjeldent man møter noen som fører en samtale mens de stirrer på magen din, brystene dine eller analyserer det du har på deg. Altså, det finnes jo den type mennesker også, men de er jo sjeldent verdt å prate med uansett, så la oss utelukke den kategorien akkurat nå.

Man tenker vel heller over utstråling, innstilling, væremåte og kjemi. Eller?

Det er i alle fall det som sitter igjen hos meg, og når jeg tenker på vakre mennesker så er det ikke først og fremst utseende til personen som popper opp i hodet mitt.

Mamma er en av de fineste menneskene jeg kjenner. På grunn av den hun er. Det hun betyr for meg og hvordan hun er mot andre.

Lenge før jeg ble glad i Vegard, og lenge før han ble godt trent, tenkte jeg på han som en aldeles nydelig person. For at han tør å være seg selv, for den syke humoren og empatien han har for de han er glad i.

Jeg beundrer ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg elsker ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg har ikke skaffet meg venner basert på hvordan de ser ut. Ingen gjør meg glad pågrunn av hvordan de ser ut, og jeg gjør ingen glad pågrunn av hvordan jeg ser ut.

Det er helt irrelevant i den sammenhengen.

Betyr det at et pent utseende aldri kommer en til gode? Nei.
Betyr det at ideal kroppen ikke finnes? Nei.

Det er klart det er enklere å ikke ha ekstra kilo å drasse på. Lettere å finne klær om man smetter inn i en ekstra smal. Det er klart det kan være mindre komplisert å møte det motsatte kjønn om man blir ansett som fin å se på. Det er klart det blir flere komplimenter knyttet til utseende. Flere blikk. Mer bekreftelse på den fronten.

Men det kan allikevel ikke være slik at gode, trygge, solide relasjoner er forbeholdt pene mennesker. Og det samme må jo gjelde mestring og måloppnåelse. Morsomme, spennende og givende opplevelser.

Og det er jo strengt tatt det man sitter igjen med? Det er det som skaper de gode minnene.

De fine øyeblikkene man deler med de man elsker. Gangene hvor man får til noe man hadde jobbet for. Ble kjent med nye mennesker. Levde livet. Enten det var med vinterjakke, i undertøy eller i badedrakt.

Derfor blir jeg oppriktig trist av å lese i kommentarfeltet under bikinibildet mitt at om en bare hadde hatt den kroppen… da skulle man ha gått i bikini hele sommeren.

Jeg skjønner jo tankegangen, men det skal jo ikke være slik!

Det kan jo ikke være slik at hvilken størrelse som står i merkelappen på bikinien skal avgjøre om man tar den på seg eller ei. At formene på kroppen din skal avgjøre hvor vidt du kan bade, spille volleyball, få sand i trusa, sole deg, stupe, hoppe eller bare ligge paddeflat på en håndduk og nyte påfyll av vitamin D.

Det kan bare ikke være sånn at man skal gå glipp av tid med venner, familie, ferie eller utflukter fordi man ikke er tynn nok, trent nok eller pen nok?

Og noen tenker kanskje at dette er problemstilling jeg vet lite om. At jeg aldri har gått glipp av noe fordi jeg har kjent på følelsen av å ikke være bra nok som jeg er.

Men det har jeg. Jeg som alle andre har komplekser. Jeg kan også føle meg dritt, dum og liten. Helt sikkert i langt lavere skala enn mange andre, men jeg tror vi alle kjemper mot mange av de samme følelsene. Ikke i like stor grad bare.

Jeg må jobbe for å ikke sammenligne meg med andre. Være fornøyd med den jeg er, det jeg har og måten jeg ser ut på. Og jo eldre jeg blir, jo mer lykkes jeg med det.

Det er en prosess, men underveis klarer jeg stort sett å senke skuldrene. Gi faen i hva andre måte mene, og bare være meg. Også i bikini.

Det ønsker jeg meg at dere også skal klare! Kanskje ikke med glans de første gangene, men alt man trener på blir man bedre på.

Så tren opp selvfølelsen. Utfordre den.

Jeg lover deg at du er bra nok. Og du har like mye rett til å flekke av deg klærne som alle andre.

Pliiis nyt sommeren fine lesere!!! Uansett om du veier 40 eller 120 kg!!!

Jørgine <3 

 

Vi er på sommerferie i Italia. Det har dere sikkert fått med dere.

Det er glovarmt her og vi sprader rundt i så lite klær som overhodet mulig. Det er nydelig. Jeg nyter hvert sekund av denne ferien.

Bildene jeg har delt på sosiale medier de siste ti dagene gjenspeiler det jeg nettopp skrev. Bare, brune kropper. Sol, basseng, strand, mat, is og familiekos.

Det har jeg fått noen kommentar på. At det blir litt vel mye bikini. Litt vel mye muskler. Og om jeg, som til vanlig virker så fornuftig, ikke syntes jeg soler meg vel mye i min egen solbrune glans. Om ikke jeg burde holde meg for god for å bidra til kroppspress blant unge.

Jeg har også blitt fortalt at jeg ikke er av de verste, men at jeg gjerne kunne dele mine synspunkter allikevel.

Hvem de er de som har tatt på seg å definere influensere fra best til verst, vet jeg ikke, og jeg vet heller ikke hvilke kriterier vedkommende mener man bør oppfylle for å ikke falle under kategorien «de som bidrar til kroppspress», men her er mine tanker.

Jeg er på ferie. Det har jeg allerede sagt.

Det er over 30 varmegrader, jeg nyter livet og deler glimt av det som skjer her og nå.

Jeg har ikke kledd av meg for å ta bilde, og jeg har i alle fall ikke latt meg fotografere for å høste bekreftelser eller få noen til å føle seg ille til mote.

Bekreftelse får jeg mer enn nok av fra de som elsker meg, og kroppen min den er god nok som den er uavhengig av hva noen skulle mene. Den er i tillegg noe jeg er stolt over, et fantastisk verktøy for mestring, opplevelse og bevegelse.

Jeg deler bilder fra stranda og bassenget, det fine huset vi har leid og familien min. Kroppene våre er en del av dette scenarioet.

Det er strekkmerkene mine på magen også. De flate puppene mine og blodårene som jobber på spreng for å hjelpe stakkarene med å produsere melk.

Jeg legger ikke skjul på noe. Ikke magemusklene mine. Ikke rumpa mi. Ikke brunfargen min.  Og det er vel dette som blir det store spørsmålet.

Burde jeg?

Er min kropp for trent til at jeg også kan være en del av det mangfoldet som er så viktig å få frem.

Er en kropp i en naturlig avkledd setting kun innafor om den ikke oppfyller de idealene som samfunnet har bestemt er de riktige?

Dette er ikke det jeg lærer barna mine.

Etter min mening er det nemlig rom for alle. Både på sosiale medier og ellers. Innenfor rimelighetens grenser så klart, men mangfold er mangfold i begge ender av skalaen.

Jeg prøver også å lære barna mine at når man vil noe, så jobber man for det. Uten å sammenligne seg med noen, uten å bære nag til de som for det til lettere enn en selv, får mer hjelp eller er mer privilegert på den ene eller den andre måten.

Jeg sier til dem som min mamma alltid har sagt til meg. Jobb for egen maskin, for egne drømmer, ønsker og prioriteringer. Ingen andres.

JEG vil være trent, sterk, rask og smidig. Det har jeg alltid ønsket og det har jeg alltid vært.

Jeg har jobbet for det. Prioritert, omorganisert og skapt en hverdag som passer mine behov. Det er jeg stolt over.

Det betyr på ingen måte at jeg ikke tenker gjennom det jeg deler. At jeg ukritisk publiserer innhold.

Tro meg. Jeg tar påvirkningskraften min på alvor.

Jeg ønsker helhjertet å formidle sunnhet og bevegelse på en enkel lettfattelig måte. At det ikke trenger å være så innmari komplisert. At man kan spise seg mett med et variert og rikt kosthold. At man så absolutt kan kose seg. Spise lørdagsgodt og fråtse i Cheese doodles på fredagen. At trening ikke trenger å være så komplisert som man har lett for å tenke, og at ingen har fasiten på hvordan akkurat du bør gjøre det.

Jeg ønsker å være en ambassadør for styrke, egne valg, stå i det når man har driti seg ut og være stolt over den man er. Slik man ser ut, og det man får til.

Utover det skal jeg fortsette å være åpen om både oppturer og nedturer. Fortelle hva som får meg til å føle meg sterk og når jeg føler meg svak. Hvordan jeg bygger karakter og hvordan jeg holder meg i form. Hvordan jeg lager en kjapp og næringsrik middag, og hvordan jeg klarer å få mest mulig sukker, smør og kanel i skillingsbollene.

Så kan man velge om man vil hente inspirasjon eller irritere seg.

Så er det også et alternativ å ikke følge meg. Enten det er fordi feriebildene mine gir en uggen følelse eller fordi jeg har hatt for mye reklame på bloggen.

Det er forresten en veldig viktig vurdering en selv bør ta.

For man skal selvsagt ikke utsette seg selv for innhold, mennesker eller bilder som tar mer enn det gir!

Jeg har derfor kommet frem til at jeg vil fortsette å legge ut bikinibilder av meg selv. At måten jeg ser ut er en del av den jeg er og det jeg gjør i ferien. Både med og uten klær.

Jørgine <3

Annonse VISA

Dere har sikkert fått med dere at jeg er halvt italiensk, og at jeg tilbrakte store deler av både barne- og ungdomsårene mine i Italia.

Men det dere kanskje ikke vet, er hvor jeg vokste opp. For det er her vi er nå. På ferie.i Sanremo. En by i Liguria. Nord i Italia, nesten på grensen til Nice i Frankrike.

Da vi flyttet var jeg åtte år, kunne ikke språket så godt og hadde støttelærer i italiensk. Alt var nytt, annerledes og uvant.

Men jeg fant meg fort til rette, og oppdaget at jeg hadde mer middelhavsblod i årene enn jeg visste.

Jeg husker at valutaen her den gangen var lire. Tusenvis av lire, og hver lørdag skulle jeg få 10 000 av mamma i ukepenger. Om jeg hadde oppført meg vel og merke, så det var ikke alltid jeg fikk.

Det var like mye som en norsk femtilapp, og man fikk faktisk kjøpt ganske mye for de pengene!

Jeg husker også at mamma hadde sjekkhefte, og at Visakort så man lite til. Man kunne ta ut penger i minibanken og betalte stort sett alltid i cash! Kun et fåtall steder tok kort og der handlet ikke jeg uansett.

Først da jeg flyttet tilbake til Norge som 17 åring fikk jeg Visakort. Noe alle mine jevnaldrende hadde fra før av. Og hadde hatt en stund.

Men nå kan man betale med Visa så og si overalt. Med unntak av gatemarkeder og små lokale grønnsakhandlere.

Det er digg. Slippe å styre med kontanter, veksling av penger, jakte på minibanker eller hoderegne når man skal betale!

Et lite tips. Når du bruker Visakortet til å betale for noe eller ta ut kontanter der du er, kan det hende du blir spurt om du vil betale i lokal valuta eller norske kroner. Ved å velge den lokale valutaen får du vanligvis den beste valutakursen og unngår skjulte avgifter!

Om du vil lese mer om fordelene ved å bruke Visa, så kan du gjøre det her.

Skulle jeg forresten laget en liten Sanremoguide til dere? Det er virkelig en veldig fin feriedestinasjon. Både med og uten barn!

Og her kommer et lite bildedryss fra den siste uken

Jørgine <3

I dag ble siste episode av Vegard X Funkygine lagt ut. Siste!

Det kjennes veldig rart og det føles nesten som en slags kjærlighetssorg. For selv om vennskapet vårt på ingen måte er over, så har serien betydd så mye for oss begge.

For så mange ulike grunner. Men for min del aller mest fordi jeg har fått en venn for livet.

Noe jeg måtte forsikre meg om i går kveld. Jeg fikk Vegard til å love meg at vi kjører på videre. At vi skal fortsette å elske hverandre like høyt.

Store ord. Jeg vet. Men sånn er det. Akkurat sånn. Og sånn skal det fortsette å være. For alltid.

Jeg er litt emosjonell akkurat nå. Så nettopp episoden, så du skjønner når du ser den, med mindre du er iskald da så klart.

Vegard. Takk for at jeg får være din venn. Takk for at du har stolt på meg og latt meg hjelpe deg til å bli sunnere, sterkere og tryggere. Takk for at du er du. For meg og resten av familien min.

Og så må jeg nesten takke noen til.

Wibeke. Som har vært med oss fra dag en. Som har filmet, hatt regi. Holdt kontroll og organisert. Som har klart å heie, gråte, sikre god lyd ( 😉 ) og holde kamera. Alt på en gang. Du er enestående og så søt at det nesten er til å dåne av. Håper du er stolt over det du har fått til med denne serien. For det er faktisk ganske rått.

Og selvfølgelig Siri og Stina. Dere er helt nydelige begge to. Og så flinke!

Jeg er stolt over å ha fått jobbet med dere, og glad for å ha blitt kjent med dere.

Og sist, men ikke minst, Vegard x Funkygine «fans»… takk for følget!! Dere har vært det best tenkelige støtteapparatet, og jeg elsker måten dere har heiet frem godgutten min på.

TAKK!

Og nå. Kjør film!!! Siste og lengste episoden så langt. Håper dere liker den❤️

Jørgine♥