Her kommer årets aller siste episode av VEGARD X FUNKYGINE! Den fineste av alle spør du meg, og jeg måtte jaggu gråte litt når jeg så den♥

Takk for et fantastisk julebord skjønneste Vegard!! I LOVE U!

Og med det samme jeg har dere… har dere fått med dere at Vegard x Funkygine er nominert i kategorien «Årets influencere – Underholdning» i Vixen influencer awards? Det er vi i alle fall, så om du syntes serien vår er bra kan du gjerne slenge inn en stemme om du føler for det 😉 Stem HER ♥

Jørgine

Årets julekalender ble, som dere sikkert har fått med dere, omvendt. Vi skulle ikke få noe, men vi skulle gi noe, og nå som jeg ser tilbake på det, er hele kalenderen vår en kjempe bekreftelse på at joda, den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad. For utover det faktumet at vi forhåpentligvis har gjort en liten forskjell for noen med de små tiltakene våre, har det vært til stor glede for oss som har gjennomført det. Både store og små♥

For vi har virkelig kost oss med denne kalenderen, og denne måneden har vi definitivt vært rausere enn vanlig. Det har vært så kjekt, og forhåpentligvis har vi inspirert andre til å gjøre det samme. Vi skal i alle fall fortsette.  Litt her og litt der, og det trenger ikke ta all verdens tid heller.

De av dere som har fulgt med litt, har nok fått med seg mye av det vi har gjort, men jeg tenkte jeg allikevel skulle oppsummere noen av lukene våre. For litt av motivasjonen for å dele kalenderen med dere var, som jeg skrev i første innlegg, en mulighet for oss å vise hva man faktisk kan gjøre.

Jeg tror veldig mange kunne tenke seg å bidra litt mer, både lokalt og i større sammenheng. Men så er det jo ikke alltid godt å vite hva, og hvordan.

Så kanskje noen kan hente litt inspirasjon her♥

Pepperkakebaking med tanter, onkler og søskenbarn. For å bevare tradisjoner, være sammen og bruke tid på de man er glad i.

Søppelplukking langs Akerselva ble en kjempe suksess. Ungene digget det,og i løpet av to timer plukket vi flere kilo søppel. Trist egentlig, men vi fikk frisk luft, var samlet hele gjengen og følte virkelig at vi gjorde en forskjell for miljøet vårt.

Husopprydding og gjenbruk. Vi tok et realt raid gjennom skap og skuffer. Yttertøy,  skøyter, ullundertøy, kjoler og sko ble levert til miljøstasjonen på Torshov eller i arv til yngre søskenbarn. Vi fikk plutselig litt bedre plass og mer oversikt over hva vi faktisk hadde. Det ble også en mulighet til å snakke med barna om gjenbruk og miljø. At brukt er kult, og viktig!

Og apropos gjenbruk…

Brudekjole til Fretex. Forhåpentligvis vil en annen brud få en like fin dag i den som meg. Det er jo tross alt ikke en kjole man bruker flere ganger, så hvorfor la den støve ned på kottet når den kan gis til et godt formål♥

Juleverksted. Hjemmelagede gaver til besteforeldre, tanter og onkler. Glitter over hele huset og lim man kan pirke av fingrene!
Koselig å gi, koselig å få!

Votter, luer og ull til = Oslo. En liten innsamling hvor mange av dere også bidro. I løpet av de tre dagene fra jeg la ut en snap der jeg ba om bidrag, kom flere på døren med både varme ullgensere og hjemmestrikkede votter. Til og med Devold slang seg med og leverte en hel kasse med fine, nye ullprodukter. Så det er med andre ord ikke noe i veien for å sette i gang små innsamlinger om man får nyss om at det er behov et sted. Bruk Facebook for eksempel, til å spre ordet om tiltaket.

PLAN fadder. Vi har vært faddere for ei jente på alder med Filippa i noen år, men i kalenderluke nr 19 lå det et bilde av et barn til. Ei jente på 3 år fra Rawanda. Og luken etter ble å skrive en hilsen til begge jentene. Med bilder av oss og spørsmål fra ungene. Sokrates lurte om det var snø der de bodde også♥

Ringerunde til familie og venner. Bare for å si hei, glad i deg og fortelle om siste nytt!

Julegrytevakt for Frelsesarmeen. Vi sto en time i Torggata og takket pent til de som slang opp i noen mynter i gryta eller vippset. Enkelt, fort gjort og veldig koselig. Det er frelsesarmeen sin primære innsamling og pengene går til ulike sosiale arbeid i løpet av året♥

Vaffelgutta tok kontakt med meg og inviterte meg til vaffelsteking, jeg kjente ikke til dem fra før av, men for en fin liten frivillig organisasjon! De steker rett og slett vafler og tar dem med seg ut og serverer til hjemløse og trengende. Og så slår de av en prat om det er noen som er keen på å snakke med noen.

Besøk på gamlehjem. Hele familien reiste til et eldresenter i nærheten av oss for å avlegge en liten julevisitt. Ungene syntes det var kjempestas og delte ut  gode klemmer til alle som ville ha. Filippa slo hjul og Sokrates råkjørte med rullator, mens Milano ble overøst av komplimenter og gamle, snille hender som strøk han på kinnet.

Dette var noe av det vi har gjort i løpet av desember, og absolutt alt frister til gjentakelse. Jeg har ringt rundt for å finne ut hva man kan gjøre, hva som trengs rundt omkring. Alle organisasjoner og institusjoner har vært imøtekommende og informert meg om hva som er mulig, og hva det er behov for. Med andre ord veldig ufarlig å ringe og spørre om en kjenner for å bidra et eller annet sted i lokalmiljøet.

Min favorittkalender så langt og definitivt noe vi kommer til å fortsette med både neste desember og resten av året♥

Og så håper alle dere fine lesere har det som plommen i eggen♥

Gledelig jul til alle!

Masse kjærleik fra Funky

Foto: Kristianne Marøy

I fjor jul var vi 16 søskenbarn. 16 barnebarn. 16 stykk jenter og gutter mellom 4 og 29 år.

Fra Vasstrandslekten hele gjengen. Med en bestemor og en bestefar som vi alle har tilbedt. Ja virkelig. Besteforeldrene i familien vår har vært knutepunktet for felles bursdager, høytider og alle andre anledninger vi kunne finne for å være sammen. Sentral for junngeltelegraf har de også alltid vært. Vi er jo så mange i vår familie, men via bestemor har vi alltid full oversikt over hvem som er hvor, og hva hver enkelt holder på med.

Vi har alltid vært tett knyttet. Klemmer, kos og kyss sitter løst i vår familie. Å si at jeg er glad i familien min blir for tamt, ikke beskrivende nok. Jeg elsker dem. Og selv om ikke alle nødvendigvis bruker like stor ord i det daglige, vet jeg at det er sånn vi alle føler det. Vi har våre feider og uenigheter, men samholdet har alltid hatt høyest prioritet hos oss. Derfor presser vi oss sammen på hytta. Sover nærmest oppå hverandre, for at flest mulig skal kunne være der samtidig. Sleper ekstra stoler og bord inn i små stuer for å spise julefrokost eller ha «kaffikos». Passer unger for hverandre og gledes stort og unisont når nye søskenbarn eller barnebarn finner tonen.

Og selv når vi ikke må. Når der en sjelden gang er nok plass til en stol hver, trykker vi søskenbarna oss ofte sammen i en sofa eller på gulvet foran tv’en. Tett inntil hverandre. Selv om flere av oss nå er voksne. Spesielt nå. I julen. Da samles vi alle sammen flere ganger. Tett i tett som vanlig.

Men denne julen blir annerledes. Vi er ikke 16 søskenbarn lenger.

I år er vi 15, for Andres forlot oss.

Onkel Johan og Tante Anette har mistet en sønn. Ida og Jonas en bror. Sarah en kjæreste. Bestemor og bestefar et barnebarn. Tanter og onkler en nevø, og vi et søskenbarn, for Anders er ikke her lenger. Han ville ikke være her. Han bestemte seg for det, og vi skal aldri få vite hvorfor. For vi forstår virkelig ikke hva som fikk deg til å forlate oss, Anders. For ditt liv var en del av vårt liv og vi trodde det var greit og  at det skulle fortsette slik.

Nå blir det mer kaker på oss, Anders. Du som alltid var førstemann til kakebordet, som til tross for stor alderforskjell mellom deg og de yngste i slekten, alltid satt ved barnebordet og svarte på spørsmål om alt mellom himmel og jord. For du visste så mye og funderte på enda mer. Hvem skal gi svar på det umulige nå?

Store, sterke lillebror Anders. Som var bestiss med søskenene dine, som alltid sto klar med bamsklem til mammaen din, som var en skogsmann som pappaen din, som elsket Sara over alt på jord og som var så glad i bestekompisen din. Hvordan skal de gå videre uten deg?

Du som ordnet det meste på hytta. Som lot småttisene krype tett inntil deg på hemsen og lytte til lydbøker eller se på nifse saker på pc’en din. Hvem skal hugge ved til bestemor og bestefar nå? Hvem skal vi ha verdens snåleste diskusjoner med, og hvem skal vi erte for han er så langsynt, eller at han bare veide et kilo smør da han ble født? Hvem skal snakke om vanskelige engelske bøker nå, eller fortelle om avanserte dataspill som ingen av oss egentlig skjønner noe av, Anders?

Ingen kan fylle ditt tomrom. Det skal vi leve med. For tomrommet kommer alltid til å være der. For dine aller nærmeste vil det følge dem over alt. De må lære seg å være fire. Sara som var vi, må lære seg å være jeg igjen.

Vi andre skal minnes deg for evig, men sorgen blir synligst der du ikke er lenger. Når vi treffes og du mangler. Og når vi ser smerten hos de som stod deg aller nærmest. Når bestemor gråter og bestefar blir stille. Når jeg er sammen med Ida, Jonas og Sara. Når jeg møter tante Antette og onkel Johan.

Midt oppe i alt dette så har du ført oss sammen på en måte vi ikke hadde kunnet sett for oss. Små uenigheter har blitt uvesentlige og åpenhet og nærhet har blitt enda viktigere enn før.

Midt i kaoset, sorgen og følelsen av svik, har vi hatt gode stunder. Ledd og grått om hverandre. Sagt hva vi følte, og til med vært sint på deg, Anders. Sinte fordi du kunne gjøre noe sånt mot de du elsker. Overlatt dem til sorgen, savnet og svarene de aldri skal få.

Tante Anette og onkel Johan har vært helt tydelig på at alle følelser er lov. Alle skal få sørge på sin måte. Latter og glede er ikke et hån mot sorgen. Det skal hjelpe oss, og dem videre.

En slik enorm raushet vet jeg ikke om jeg ville vært i stand til å dele, men det er derfor vi nå står så sterkt sammen som vi gjør, for vi har ingen tabuer i sorgprosessen. Vi skal bare ta hensyn til hverandre.

Jeg har ønsket å skrive noe om Anders lenge. Men jeg har syntes det har vært vanskelig. Det er andre som savner Anders så mye mer enn meg. Andre som står han enda nærmere. Andre som sørger så mye dypere.

Men i dag fikk jeg melding av onkelen min. Han skrev at de ønsker å være åpne om det som har skjedd. At det er fint om jeg skriver.

For tante Anette og onkel Johan er det viktig at selvmord ikke blir tiet i hjel.

De ønsker åpenhet, for det er dessverre så mange som må gjennomleve dette, og så mange som må be om hjelp når livet blir for tungt!

For det finnes en bedre løsning enn selvmord og vi er alle uerstattelige.

Uten akkurat deg, så vil det bli et tomrom i noens liv. Jeg vet dessverre hva jeg snakker om.

Vi savner deg Anders <3

Jørgine♥

Et siste forsøk på å ta lappen før jul…

Jørgine♥