Olympia, barndomsvenninnen min fra Italia, facetimer meg fra Las Ramblas i Barcelona. Hun lurer på om jeg ikke kan kaste meg på et fly og joine henne.

I løpet av den siste uken har hun og en kompis fråtset i europeiske storbyer. Uten mål og mening selvfølgelig.. Hun prøver seg med den ene fristende historien etter den andre og jo mer hun prater, dess mer kjenner jeg meg sikker på at jeg skal klare å aktivisere meg her hjemme i dagene som kommer.

Min kjære impulsive og helt uregjerlige venninne har, til tross for intens turistvirksomhet litt dag og mest natt, registrert at jeg er mann- og barnløs i noen dager (ungene er på farmor/mormorbesøk i Ålesund og Morten er på La Manga med laget) Hun mener dette er en ypperlig anledning til å ta seg en aldri så liten husmorferie med bestisen.

Olympia er en sjel og mange skjorter… hun sleper med seg en stappfull bag som med hjelp fra medpassasjerer og en diger porsjon entusiasme kan skvises inn i håndbagasjehyllen på flyet. Ingen planer, ingen budsjett, uforutsette utgifter, fly som går før de rekker frem til gaten, Cava til frokost, rødvin til middag, nye (gode og dårlige) bekjentskaper, ingen treningshelvete (som Olympia kaller det) og sløve dager med tomme timeplaner…

Dette er akkurat det jeg trenger etter hennes mening!

Men jeg er ikke helt der…og Olympia lurer på NÅR jeg ble så innmari kjedelig!

Det er jeg strengt tatt ikke helt sikker på sjøl… men hun er nok inne på noe!

Jeg liker nemlig å planlegge. Liker å vite hvor jeg skal, hvor jeg skal sove, hvilke treningssenter som befinner seg i nærheten, hvor mye ting koster og hvor mye jeg har å rutte med.

Festing to dager på rad høres slitsomt ut. Tre eller fire… enda verre. Cava før åtte på kvelden.. No way!

Jeg står over denne gangen, og trøster meg med tanken på at jeg faktisk ble kastet ut fra Justisen forrige lørdag fordi jeg danset på bordet… så det så!

Jeg kan med andre ord også være gal…men ikke mer enn en dag i gangen.

Jørgine♥

For de som vil ha kortversjonen av Vixen Blog Awards…

Vilt kaos for å få på seg finstasen. Et nesten-sammenbrudd foran klesskapet. Var inne på tanken om å gå i tights og joggesko. Endte opp med buksedress fra ZARA. Taxi til Grand Hotel. Mingling og bobler. Ingen pris på Funkygine. Taxi hjem til morfar som holdt vakt i bøttekottet. Fire knekkebrød med mør. Sjokomelk. I seng før 23.00.

For de vil ha det litt mer detaljert…

Jeg aner ikke hva som skjer når jeg skal pynte meg, men det er fullstendig kortslutning. Jeg finner INGEN ting å ha på meg. Føler meg stygg i alt. Kjefter og smeller. Prøver hundre ulike antrekk. Tenker at jeg ikke kan gå allikevel, for så å ende opp med det første antrekket jeg prøvde.

Å sminke seg i rolige omgivelser er ikke min greie. Jeg tømmer ut alt jeg eier på badegulvet. Finner ingen ting. Leter i hele huset etter mascara. Finner den til slutt i haugen på badegulvet. Gir opp livet i det jeg forsøker å skape symmetri med eyelineren. Prøver igjen. Må si meg fornøyd med to helt ulike linjer og tykkelse på høyre og venstre øye.

Nok om det. Vi kom oss til Grand Hotel og i det jeg går inn i lobbyen så er jeg faktisk ganske fornøyd med meg selv…tross alt♥

Mingling med bloggpiffen er som all annen mingling, mye høflighetsprat, lykkeønskninger og klemmer. I tillegg er det en fordel å kunne nevne et par innlegg eller hendelser personen foran deg har delt i sosiale medier. Ofte er det nok å starte en setning med… Jeg så at du… og satse på at setningen blir fullført før kunstpausen din blir for lang.

Bordsettingen var som i fjor, kaotisk. Det er nemlig slik på Vixen at de nominerte, samt kjendisene skal sitte på de fremste bordene. Men ettersom rangeringen etter kjendisalfabetet er subjektiv…er nok bordkort veien å gå for fremtidige kåringer.

Etter å ha vunnet prisen i fjor for årets treningsblogg hadde jeg ingen forventninger om å stikke av med seieren i år igjen, og denne gangen var det Treningsfruen som fikk med seg ”pokalen” hjem. Vel fortjent!

Kåringen i min kategori ble allikevel kveldens høydepunkt for min del.

Morten Hegseth og Vegard Harm varmet hjertet mitt under presentasjonen av finalistene da de presenterte meg som…

Vår egen favoritt Funkygine (hjerte med pil gjennom emoji*). Som forresten har verdens kjekkeste kjæreste. Som jeg i alle fall kunne tenkt meg å ligget med. Er han her i kveld? Håper han er her et sted!

Jeg kunne ikke vært mer enig i det siste, og jeg skjønner selvsagt at de vil ligge med Morten. Jeg gjør det hver gang anledningen byr seg. Min fine Morten. Verdens beste mann.

Nok om det.

Etter noen timer i finstasen var det på tide og reise hjem for å avlaste morfar, spise litt, sette på alarm klokken 06.00 og få skjønnhetssøvnen vår♥

Dessuten… jeg reiste ikke hjem tomhendt! Jeg tok med meg drømmemannen hjem og sovnet på den faste deilige brystkassa hans!

Jørgine♥

Takket være dere søtnoser er jeg finalist i Vixen bloggawards, og i den anledning må jeg ha noe annet å ha på meg en tights og joggiser!

Å finne et pyntet antrekk, som jeg også føler meg komfortabel i, kan fort by på noen utfordringer og den siste uken har jeg prøvd å presset inn litt butikksightseeing mellom møter, PT timer og alt annet.

Det blir som regel litt i full fart, og jeg rekker knapt å se hva jeg tok på meg før jeg skifter til neste kjole. Men det er ikke poenget… poenget er at jeg ofte forlater butikker med en følelse av å ha irritert på meg ansatte. Vært til bry rett og slett.

Ikke over alt naturligvis♥ Men jeg tenker at enkelte mennesker burde holdt seg unna serviceyrket.

Jeg er veldig sjeldent på shopping og hadde egentlig ikke noe voldsomme formeninger om hverken service eller behjelpelighet før jeg begynte å reflektere litt over det i går. Etter noen runder i både små og store forretninger er jeg forbauset over hvor sure mange av de butikkansatte er.

Er det meg som har for høye forventninger? Er jeg storforlangende når jeg innbiller meg at jeg kan be en ansatt hente en annen størrelse til meg, bare så jeg slipper å kle helt på meg igjen for å vandre gjennom butikken? Er jeg innpåsliten når jeg smiler til personen i kassa eller spør om råd på passform? Å bli pekt i riktig retning er ofte veldig mye mer tungvint enn at å bli ført til riktig sted av de som kjenner butikken best.

At jeg får kjeft for å ikke ha hengt klærne ordentlig på hengerne er vel heller ikke på sin plass med tanke på at jeg kom inn i et prøverom som var så stappfull av andres klær at jeg knapt fant igjen de jeg faktisk hadde tatt med meg inn.

Jeg er klar over at i forretninger som f eks Zara eller H&M, så må der være et enormt press på dere som jobber der. Vareutvalget er enormt og der er folk og klær over alt. Det er helt sikkert fryktelig frustrerende å rydde opp etter kunder som maser, legger, henger, vrenger, krøller og roter til varer.

Dere syns sikkert vi er noen skikkelige plageånder…I alle fall er det det mange av dere signaliserer. Jeg nevner spesielt Zara, fordi der opplevde jeg en bemerkelsesverdig avvisende betjening de to gangene jeg var innom. I tillegg fikk jeg beskjed om at de ikke snakket norsk. For så vidt greit det, så lenge det formidles med et smil. Det skjedde ikke. I stedet fant jeg meg selv i å be om unnskyldning for å ha snakket feil språk!

Nå gjelder dette overhode ikke alle ansatte i alle butikker. Man støter selvsagt på supersøte, servicebevisste ansatte som er til kjempehjelp! Men til de som syntes kundene er et irritasjonsmoment… vi er jobben deres, og så lenge jeg oppfører meg noen lunde eksemplarisk, så har jeg faktisk rett på service og hjelp til å finne frem. Det er jeg ganske sikker på at arbeidsgiveren deres er enig med meg i. Det var i alle fall sjefen min de årene jeg jobbet i butikk.

Jørgine♥