Herlighet, tenk at hytta vår snart er ferdig!! Føler at vi nettopp kjøpte tomt, og det gjorde vi vel egentlig også. Tror vi signerte kjøpskontrakt i mai i fjor og nå, om bare noen uker er alt fiks ferdig! 

Jeg er sjukt fornøyd med hvordan hytta ser ut så langt, og er fortsatt litt småsjokkert over at resultatet faktisk har blitt så bra! Dette er jo et helt nytt felt for både Morten og meg, og læringskurven har mildt sagt vært bratt, men med flinke folk rundt oss syntes jeg vi har landet på et veldig bra «sluttprodukt»!

Eller hva syntes dere??

Jørgine 

I mars i fjor, da landet stengte ned, var det en motivert og samarbeidsvillig gjeng som isolerte seg her hjemme. Vi var stolte med på dugnaden og innstilt på å gjøre en ordentlig god jobb for å få tilbake den normale hverdagen så fort som mulig.

Vi hadde rutiner, planla aktiviteter, holdt på med noe hele tiden og hadde egentlig noen helt fantastiske uker. Jeg husker Sokrates sto på trampolinen og brølte «Korona forever». 

Nå derimot, ett år senere, er stemningen en litt annen. Vi har igjen fått en ordentlig smakebit på karantenelivet og tilbrakt helgen og uken i isolasjon etter et stort smitteutbrudd på skolen til ungene. Alle fritidsaktivitetene til barna er nok en gang stengt ned og restriksjonene flere for hver dag som går. Treningsreisen i mai ble nylig avlyst, og alle andre arrangement ser også ut til å være ganske urealistisk å få gjennomført. 

I motsetning til tidligere, kjenner jeg at det går skikkelig innpå meg. Å ikke kunne se noen ende på denne situasjon er en energitapper og jeg må jobbe med meg selv for å ikke falle helt i dass. 

Jeg har vært en rævva hjemmeskolelærer denne uken. Utålmodig og tidvis veldig upedagogisk. Jeg har beveget meg for lite, og vært for dårlig på å finne på ting sammen med ungene. På sosiale medier har jeg kun lagt ut små klagestoryer og energinivået mitt har virkelig vært under middels. 

Er helt sikker på at jeg ikke er alene om å føle det slik jeg gjør og jeg vet også at midt oppi alt så er jeg innmari heldig. Vet at mange har det mye verre enn oss, men tenkte allikevel jeg kunne dele min opplevelse. Vise at vi ikke har hatt en drømmeuke i karantene. At jeg ikke har tenkt «herregud så nydelig å få tilbringe så mye tid sammen». At jeg ikke har trent i det hele tatt, og at alle savner normalitet. 

I dag feirer vi for andre gang Filippa sin bursdag uten gjester og jeg har tenkt å ta meg kraftig sammen. Det hjelper liksom ikke å være sur og lei, det gjør bare vondt verre. Så nå legger jeg noen rævva dager og en ganske dårlig samvittighet bak meg og prøver å snu innstillingen min til livet. Jeg skal prioritere en løpetur i snøkaven,  ikke fortvile over alt jeg ikke får gjort på jobbfronten, drite i rot og kaos, og feire at det er 12 år siden en helt utrolig tøff jente kom til verden. 

Sender styrkeklemmer og kjærlighet til alle som trenger det og håper dere får en ganske bra dag tross alt! Og dersom det blir en helt skitt dag så tenker jeg at jeg skal overleve det også. Ny dag i morgen, eller overmorgen♥

Jørgine 

 

For arrogant, for krevende, for høy på meg selv, for sjefete, for selvsikker, for bastant, for hard, for sterk, for direkte, for store muskler, for lite jentete, for lite diplomatisk, for lite sprudlende, for stort konkurranseinstinkt, for lite ettergivende for lite føyelig…

Dette er noe av det jeg har fått høre opp gjennom. Dette er noe av det jeg har blitt kritisert for å være. Av både gutter og jenter, kvinner og menn.

Inn imellom har det vært fristende å bare være litt mindre av det ene og litt mer av det andre. Inn imellom kjennes det som at det faktisk hadde vært enklest å bare være akkurat det som forventes av en. En jente som går litt under radaren uten å pushe grenser den ene eller andre veien.

Men det har jeg liksom aldri fått til. Heldigvis!

Jeg mistet jomfrudommen min tidlig, uten å være løs på tråden.

Jeg har lagt rundt, uten å være horete.

Jeg har krevd min plass uten å ha dårlig samvittighet.

Jeg har gjort vanvittig mye dumt, men jeg har ikke latt det definere meg som person.

Jeg har blitt bedratt noe så inn i helvete og kommet i etterkant konkludert med at jeg verken var for lite tiltrekkende, ga for lite bekreftelse eller gjorde meg fortjent til det som skjedde på noen som helst måte.

Jeg har blitt skilt, uten å være verken en mislykket kone eller mor.

Jeg rakk å gifte meg to ganger før jeg fylte tretti, uten at det har gjort meg til en ubetenksom og dum jente.

Jeg har fulgt hjertet uten å bruke hodet, og det er jeg ikke flau over.

Jeg er irrasjonell og redd for å bli forlatt eller sviktet, uten å være svak eller overfølsom.

Jeg hater å være gravid, uten at det på noen som helst måte gjør meg utakknemlig eller at jeg elsker barna mine mindre enn andre.

Jeg er opptatt av å lykkes og gjøre karriere, det betyr imidlertid ikke at jeg er mindre til stede eller at jeg neglisjerer de som betyr aller mest for meg.

Jeg finner meg ikke i å bli snakket nedlatende til eller undervurdert, det betyr ikke at jeg er frekk eller uforskammet.

Jeg kan bli sint og engasjert, uten at jeg dermed er for mye eller er hysterisk.

Jeg har et sterkt konkurranseinstinkt og hater å tape, noe som ikke er ensbetydende med at jeg ikke unner andre å vinne.

Jeg er redd, og uredd. Jeg er tøff og følsom. Jeg er hissig og avbalansert. Jeg er glad og lei meg. Jeg er sikker, og usikker. Jeg er emosjonell og fattet. Jeg kan grine så tårene spruter og jeg kan ha full kontroll. Jeg kan være irrasjonell og rasjonell. Jeg har gode dager og dårlige dager.

Jeg er den jeg er, på godt og vondt. Jeg skal finpusse de gode sidene og jobbe med de som ikke er så bra. Jeg har forbedringspotensialer som alle andre, MEN jeg har ikke tenkt å forandre meg for å gjøre andre til lags eller innfri forventninger som knyttes til mitt kjønn.

Det syntes jeg ikke du skal gjøre heller. Med mindre du er rasistisk, homofob, ondskapsfull, mannssjåvinistisk eller en mobber… så vær deg selv. Du er mer enn god nok!

Ikke la andre ta krokfot på deg før du har prøvd. Stå i det!

Gratulerer med dagen kjære medsøstre!♥♥♥

Foto Linnea Syversen