Sist søndag var store deler av familien innom dansesenteret i Oslo, og selv om alle har sett videosnutter her og der, var dette første gangen de skulle se hele tangoen vår. Live!
Som den fantastiske fanklubben de er, så vanket det både applaus og skryt. Likevel er det fra denne gjengen jeg kan få de ærligste tilbakemeldingene. Disse som kjenner meg aller best, og jeg visste på mange måter hva de kom til å si, for jeg ser det jo selv!
«Det er rart å se deg usikker» sa mamma. «Du må slippe deg mer løs» sa Morten.
Og jeg sliter nok litt der. Syntes det er litt vanskelig å legge ansiktsmusklene i en sensuell tangomine, når jeg føler meg litt ukomfortabel og i tillegg er helt på bortebane.
For samtidig som jeg i herdig prøver å komme meg gjennom hele koreografien uten å trakke Jørgen alt for ofte på tærne, skal jeg holde alle de andre følelsene i sjakk… prestasjonsangst, nervøsitet, total konsentrasjon, et intenst ønske om å prestere for en dansepartner som legger sjela i å formidle sin lidenskap til meg, ønske om å gjøre det sabla bra, være best, vise følelser, glede, innsatsvilje, levere, leve opp til alles forventninger…
Og hvordan manifisterer denne miksen seg?….Jo jeg danser med en blanding av konsetryne og tenkefjes. Og det er ikke noe særlig å stille opp med på parketten på lørdag.
Så fra søndag og frem til i dag har jeg kun jobbet med innlevelse. Tørre å slippe meg helt løs. Tørre å satse alt. Tørre å prøve å se sensuell ut…. selv om jeg ofte ender opp med å se ut som en klums.
Som Jørgen sier… skal du få dette ordentlig til må du legge igjen verdigheten din i døren. Haha 😉
Og det har jeg gjort. Litt mer for hver gjennomgang.
Håper det sitter til lørdag! Og at dere kan se hvor ufattelig gøy (og litt skummelt) jeg egentlig syntes dette er♥
Og sjekk den heiagjengen da!

Skal prøve å unngå dette vettskremte blikket!

Så da må dette være hakket bedre!

Jørgine♥






