Som noen kanskje har fått med seg, så har lillebroren min stått frem og fortalt at han i perioder opplever å få angstanfall.

Det finnes mange forskjellig typer angst, men når en blir veldig redd og opplever et ubehag som er vanskelig å definere, føler sterk redsel, blir kortpustet og kanskje føler en skal besvime eller rett og slett er redd for å stryke med, så kalles det panikkangst.

Veldig mange opplever et eller flere angstanfall i løpet av livet, men noen må leve med at de faktisk får slike panikkanfall inn imellom.

Noah er en av dem, men etter at han kom i militæret, har han ikke vært plaget.

Helt til nå. Permen som han hadde gledet seg til. Sommer i Oslo med gutta fra troppen. Litt småstressa og spent. Kanskje lå det litt andre usikkerhetsmomenter og ulmet også.

Morten er hjemme på Jessheim og EmiI, Silas og jeg er hjemme hos Mamma i Ålesund.

Ut på natten får vi en telefon fra en av Noahs venner. Angsten har tatt helt overhånd og broren min er skrekkslagen ved tanken på at dette anfallet skal vare evig, at han kan bli innlagt på psykiatrisk, at han blir suicidal.

Vi som sitter hjemme og har ham på høyttaler, prøver å få ham i tale. Oppnå kontakt. Vi lykkes noen ganger, men under hele denne lange telefonsamtalen har han vennene sine rundt seg. Vi hører dem snakke beroligende i bakgrunnen. Inn imellom snakker de til oss og informerer om hva som skjer.

«Mamma, jeg er så redd.» «Hold meg Aksel.» Aksel holder. En annen forteller at han også har opplevd angstanfall. At det ikke er farlig. Noah er ikke gal. Dette kan skje med de fleste. De kjenner flere som har hatt angstanfall og ingen av dem er gærne.

Midt oppe i dette kjører Morten fra Jessheim til Oslo for å hente broren min hjem til seg.

Vi i Ålesund kan bare vente. Berolige når vi får kontakt, gjenta om og om igjen at «dette går over» og lytte til det som blir sagt i andre enden av røret.

Noah har vært åpen. Han har stått frem og fortalt om et problem som er mye, mye vanligere enn de fleste tror, så gutta skjønte hva som skjedde. Dette hadde de snakket om før. Noen hadde opplevd det selv. De slo ring om ham. Stilte opp og var der for ham.

Morten visste hva som skulle til. Vi visste at dette skulle gå bra. At vi måtte ri av stormen sammen med ham.

Jeg syns dette er så viktig! Å ta sjansen på å være åpen om noe man sliter med. Det gjør ting så mye lettere. De aller, aller fleste vil jo hjelpe eller bidra til at du får det bedre.

Ikke bruk masse energi på å skjule vanskeligheter eller problemer. Slikt gjør bare ting verre. Det sier Noah og det vet jeg fra egen erfaring.  

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare panikkangst. Det kan være du har konsentrasjonsproblemer eller dysleksi, får tics eller har angst for å snakke i forsamlinger. Kanskje er du lei deg eller er deprimert.

Si det! Du er SÅ ikke alene! De aller fleste forstår. De aller fleste vil deg vel. De får muligens en forklaring på hvorfor du trekker deg unna, blir hyper eller panisk og så kan de bidra til at du får det bedre eller ta litt vare på deg.

Som soldatvennene (og de andre kompisene) til Noah. Hva skulle han gjort uten dem? Hva skulle de gjort om de ikke visste?

 

Hadde egentlig tenkt å vente en goood stund til med å fortelle dette, men så gikk alt så innmari mye fortere denne gangen! Puppene har allerede doblet størrelse, magen buler under de vide sommerkjolene jeg har måttet investere i, ingen av shortsene eller buksene mine passer lenger og jeg har vært kvalmere, mer sliten og mer humørsjuk enn det tre forrige gangene. 

For de av dere som leste innlegget jeg delte for noen dager siden… om at jeg hadde hatt en ræva periode… vel, dette er mye av grunnen. Den satans formen jeg har vært i det siste. Nå nevnte jeg jo ikke at jeg var gravid i det innlegget, men følelsene kan man jo kjenne seg igjen i selv om man ikke har noen som vokser i magen 😉

Faktisk kan formen min oppsummeres med å si at jeg så og si er konstant fyllesyk og premenstruell til tusen! Uten at jeg fortjener noen av delene! Men ja, utover det… så er jo dette en gledelig nyhet! Selv om jeg vel og merke brukte en god stund på å venne meg til tanken. Hadde liksom ikke tenkt det skulle skje akkurat nå, for det var noen ting jeg ble veldig lei meg for å gå glipp av. Kan komme tilbake til det etterhvert, men ja… barn nummer fire er på vei folkens! Sjukt♥♥♥

Jørgine 

Jeg ble nettopp spurt av en organisasjon som heter Av og Til om å stille opp på et intervju. Det takket jeg ja til, og da ble jeg også minnet på et innlegg jeg skrev sommeren for noen år siden. Tenker det er like relevant i dag, og deler det derfor på nytt♥

Jeg har vokst opp med mamma. Et fyrverkeri av en sunnmøring som har tatt mange utradisjonelle valg og aldri fulgt strømmen. Vi har bodd både i Italia og Norge, og reist og opplevd masse.

I vår familie legger vi ikke lokk på det vi føler, og en trenger ikke lure på hvilken sinnsstemning noen av oss egentlig er i. Det merker man.

Gjennom oppveksten har jeg og gutta sett mamma eitrenes sint, helt i ekstase, kjempefortvilt, drittlei, veldig stolt, fryktelig skuffet, bekymret, lettet, ja hele følelsesskalaen faktisk… men vi har aldri sett mamma full, brisen eller på en snurr. Aldri.

Vi har aldri sett mamma endre atferd eller bli annerledes. Alle variasjonene vi har opplevd av hennes store følelsesspekter (som jeg har arvet) har alltid vært gjenkjennbare. Og selv om vi, som andre barn med varmblodige foreldre, ofte har blitt flau over et og annet offentlig raseriutbrudd, har det aldri gjort oss utrygge eller usikre. Det er sånn mamma er.

Selv om jeg aldri har følt på slik adferd, så kan jeg levende forestille meg hvordan det ville vært å skulle være usikker på- eller ikke kunne tolke en omsorgsperson. Det er jo vanskelig for voksne også.

De aller fleste av oss har vel erfart å være edru i festlig lag. Ikke særlig lett å henge med i konversasjonen eller se det morsomme i alt som blir sagt selv om de andre syns det er hysterisk. Kanskje må du lytte til inderlige betroelser eller få kvelende klemmer og sirupsdryppende komplimenter.

Tenk hvordan det er for barn, da. En mamma eller en pappa som snakker høyere enn normalt, ler mer intenst, blir sintere, eller mer kjærlig enn vanlig, går ustødig, gir annerledes klemmer, er utilgjengelig eller rar i blikket. Ikke er seg selv rett og slett.

Jeg skulle ønske barn slapp å oppleve slike uforståelige adferdsendringer hos foreldrene sine. Det er som sagt vanskelig nok som voksen.

Syns ikke dere?

I en undersøkelse som har blitt gjennomført av alkovettorganisasjonen Av-og-til, sier 7 av 10 foreldre at de drikker foran barna når de er på sommerferie. Dette inkluderer både de som tar seg et glass vin til maten og de som er på sydenfylla med ungene på slep.

Det er selvsagt to helt ulike scenarioer og førstnevnte trenger jo på ingen måte å oppleves som traumatisk, men vi skylder allikevel barna våre å være bevisste. Veldig bevisste. Vi skal være det tryggeste holdepunktet i verden, og det er vi ikke i det øyeblikket barna våre senser at vi blir annerledes.

Barna mine vokser også opp med en mamma som er høyt og lavt, en mamma med masse følelser, og det kan sikkert være travelt til tider, men de får aldri en småbrisen feriemamma med røde kinn og blanke øyne. Det skal de få slippe… og det er jeg takknemlig for at jeg aldri måtte forholde meg til da jeg var barn.

Jørgine♥

Dere spurte om både trening, selvfølelse og kropp, om vi skal ha flere barn, hvem som tjener mest av Morten og meg, biler og felles økonomi, puppeoperasjon og litt andre greier! 

Svarer etter beste evne, og håper dere liker videoen♥

Jørgine