Vi har mange roller her i livet. Noen mer betydningsfulle enn andre.
Jeg er blant annet venn, bekjent, søster, datter, barnebarn, kusine, Funkygine, Jørgine.. og så er jeg mamma.
Jo større innflytelse, påvirkning og makt en faktisk har, dess større ansvar innser en at man har og desto mer funderer og bekymrer jeg meg over hvor vidt jeg gjør en god nok jobb eller ei.
Jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde for de som følger meg, ser opp til meg eller bare lar seg inspirere av noe av det jeg gjør. Noen ganger blir jeg usikker på om jeg gjør det ”rett”, men stort sett føler jeg meg trygg på at jeg i alle fall gjør det beste jeg kan ut ifra mine forutsetninger og mitt ståsted.
Men så skal jeg være et forbilde hjemme også. En god mamma for to små personer (snart tre) som er ganske avhengige av at min (vår) oppdragelse skaper gode nok verktøy til etter hvert å stå på egne ben. De skal roses, elskes og støttes, men det skal også settes tydelige grenser, gis klare beskjeder innenfor trygge rammer.
Jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i at en inn i mellom lurer på hva i helsike det er man driver med? Plutselig føle at man er helt på bærtur og overanalysere situasjoner og hendelser når ungene er i seng.
Det gjør i alle fall jeg. Ikke hele tiden så klart, men i det siste mer enn vanlig.
Kombinasjonen av en overfølsom og veldig hormonell gravid mamma, en fireåring som plutselig har sluttet å høre etter og langt mindre energi og overskudd en vanlig, skaper nemlig ganske mange situasjoner i løpet av en dag som jeg i etterkant lurer på om ikke burde vært håndtert litt annerledes.
Som regel stopper jeg ikke der. Jeg tar for meg ALT annet jeg kommer på i samme slengen.
Har jeg vært for mye på mobilen i dag?
Hva var det Filippa fortalte meg når jeg sto å laget middag?
Hører jeg ikke godt nok etter når ungene prater til meg?
Hvorfor fikk ikke Sokrates ta frem Nobbyperlene i går kveld? Det er jo bare å støvsuge!
Når var vi sist var på biblioteket? Ungene elsker jo å være der!
Bare en skitur i vinter!?!? Enda det har vært så mye snø!
Dere skjønner sikkert tegningen og forhåpentligvis kan flere kjenne seg igjen.
Tror ikke det er usunt å gå litt i seg selv inn i mellom. Nullstille og prøve igjen. Legge noen strategier, tenke ut en plan for forhåpentligvis å føle seg litt ovenpå igjen.
For det er søren meg ikke alltid like lett å være forelder, men det som er helt sikkert er at jeg ikke ville byttet det bort for noe. Aldri i verden! Og så er det vel heller ikke så rart at man inn i mellom blir litt overveldet? For barn er mammaer og pappaer (stort sett) de viktigste menneskene i hele universet! Og det er jo både fantastisk og skremmende på en gang 😉 ♥
Sånn. Det var noen tanker om mammarollen fra gravide og funderende Funky!

Ha en fin søndag♥
Jørgine




